Begrepet om det onde kan virke som en levning fra fortiden. Men det onde er fremdeles en realitet. Vi ser, gjør og utsettes for det onde. Det virker som om vi med jevne mellomrom glemmer det onde, for så å minnes på det. Vi gjenkjenner det onde når det får et ansikt og en identitet. Ett slikt ansikt er den dummes. Dem vi mest bør frykte er ikke de djevelske, men de dumme. Ikke minst fordi det finnes så få djevler og så mange dumme mennesker.