At det private er politisk, vet vi fra 1970-tallets paroler. At det politiske også er privat, har de færreste fått erfare så direkte som den italienske forfatteren og filosofen Adriano Sofri. I en trang fengselscelle i Pisa sitter Sofri – en av Italias mest innflytelsesrike intellektuelle – og soner en livstidsdom fra 1997. Han har tilbragt fire år bak murene anklaget for å ha gitt ordre til mordet på en politimann i Milano i 1972.

Tidlig på 1990-tallet reiste Adriano Sofri til Røst. Der fisket han torsk og så på sjøfuglenes frie flukt. I april i år reiste jeg selv til Røst. Jeg ville finne ut hvordan folk levde der, og undersøke forholdet mellom Røst og Italia. Denne beretningen er et forsøk på å synliggjøre hvordan mange lag av opplevelser og erfaringer, reiser og tidsplan griper inn i hverandre med Røst som et fortettet skjæringspunkt.

Den nære forbindelsen som har utviklet seg mellom Røst og Italia, har solide historiske røtter: Fra den venezianske kjøpmannen Pietro Querini drev i land på en av øyene og ble reddet av vennligsinnede røstværinger på 1400-tallet, til dagens solide tørrfiskeksport og livlige sosiale og kulturelle kontakt. Men Italia er ikke bare vin og "baccalà", kunst og vakre landskaper.

Den 3. januar i år skrev jeg en kronikk i Dagbladet om det jeg kaller en italiensk rettsfarse, historien om den skandaløse rettsaken mot Adriano Sofri og to av hans politiske meningsfeller: Giorgio Pietrostefani og Ovidio Bompressi. Alle tre var ledende skikkelser i den politiske organisasjonen "Lotta Continua" – den viktigste venstreradikale gruppen i Italia i de turbulente 1970-årene. Jeg husker Sofri som markant journalist og redaktør i avisen Lotta Continua da jeg bodde i Firenze på begynnelsen av 1970-tallet. I dag er Sofri den eneste av de tre som sitter bak lås og slå. Pietrostefani er gått i dekning i Paris og Bompressi er løslatt på grunn av sykdom.

I likhet med stadig flere europeiske kulturarbeidere, jurister og intellektuelle som oppfatter dommen som et politisk justismord, ser jeg det groteske i at Sofri 28 år etter mordet har fått en dom på 22 år. For en mann på 59 år betyr det i virkeligheten en langsom dødsstraff. Hele saken er basert på ett høyst upålitelig vitne: Leonardo Marino, en meningsfelle fra 1970-årene med et par ran på samvittigheten. Marino påstår han selv var innblandet i mordaksjonen som sjåfør. Mot å "samarbeide" med politiet, det vil si angi de andre, slapp han selv en dom på elleve år.

Da den italienske skuespilleren og dramatikeren Dario Fo fikk Nobelprisen i litteratur i 1997, erklærte han at han ville bruke pengene til å hjelpe Sofri ut av fengslet. I 1998 oppførte han sitt nyskrevne stykke med den satiriske tittelen "Frihet for Marino! Marino er uskyldig!". Det er basert på tusenvis av sider med rettsdokumenter. Dario Fo viser hvordan dette "kronvitnet" på helt vesentlige punkter lyver og motsier seg selv mer enn 70 ganger – og dette er for dommerne bevis for at han er troverdig.

Mange spør seg hvorfor det er så maktpåliggende for myndighetene å holde Sofri i fengsel på et så tvilsomt grunnlag? Adriano Sofri spiller rollen som syndebukk med høy symbolverdi i et historisk oppgjør, der partiene slåss om terrorismens ideologiske opphav. Ved å anklage den venstreintellektuelle Sofri for mord på en av statens representanter (Luigi Calabresi var sjef for det politiske politiet) begått i 1972, vil myndighetene i dag kriminalisere den historiske venstresiden og 1968-opprøret med tilbakevirkende kraft.

Det kan se ut som det er viktig å ramme nettopp forfatteren og journalisten Sofri og den posisjon han har inntatt fra 1970-tallet som en vedvarende våken stemme på den italienske venstresiden. Men på tross av de prekære omgivelsene fortsetter han sin kritiske skrivevirksomhet bak murene.

Det er ikke første gang det drives heksejakt på kritiske intellektuelle på venstresiden i italiensk historie. Dommen mot Adriano Sofri har paralleller til fascistenes politiske korstog mot filosofen, humanisten og kommunistlederen Antonio Gramsci. Som en av fascismens skarpeste motstandere ble han i 1926 dømt av fascistregimet til 20 års fengsel for et påstått komplott mot staten. Det var den intellektuelle Gramsci fascistene definerte som sin farligste motstander, da de sa de måtte "hindre denne hjernen i å fungere i 20 år".

Det finnes flere likhetstrekk mellom Sofri og Gramsci. Begge er venstreintellektuelle med stort politisk og kulturelt engasjement som fortsetter sitt arbeid i fengselscellen. Begge nekter å søke om benådning på moralsk grunnlag. Gramsci skrev til sin familie: "Jeg vil verken spille martyr eller helt. Jeg er bare et vanlig menneske, som har sine dype overbevisninger, som jeg ikke fraskriver meg for alt i verden."

En avgjørende forskjell – så langt – er at Gramsci døde i fengslet etter elleve års mareritt, mens Sofri fremdeles kan håpe at den italienske rettsstaten besinner seg i tide. Sofri er som Gramsci politisk fange, og det er mange både i Italia og Frankrike som trekker paralleller til Dreyfus-saken.

Adriano Sofri har i mer enn 30 år kjempet for ytringsfriheten, både for sin egen og andres rett til det frie ord. Han har blant annet drevet det vi kaller undersøkende journalistikk. I 1996 var han i Tsjetsjenia under krigshandlingene. Der forhandlet han frem frifinnelse av italienske gisler med geriljaen. Sofri var i Sarajevo under beleiringen og laget flere dokumentarfilmer som senere ble vist på italiensk TV. Følgende episode viser kvaliteten i Sofris engasjement i Bosnia: Få måneder etter at han ble fengslet i 1997, mottok han 30 innbyggere fra Sarajevo. Blant dem var flere barn, vanlige folk, kunstnere og forfattere, som var kommet for å uttrykke sin støtte til Sofri. Han har også et nært forhold til Norge gjennom sin norske samboer i 30 år.

Dagen før jeg dro til Lofoten, foreslo jeg Sofri som kandidat til Den norske Forfatterforenings pris, som hvert år deles ut til en forfatter som har gjort en innsats for ytringsfriheten. Under arbeidet med å dokumentere Sofris allsidige forfatterskap, dukket det plutselig opp en artikkel om Røst på Internett, datert februar 1998. Artikkelen, publisert i det velrenommerte kulturmagasinet Panorama, er basert på inntrykk fra to reiser til Røst – i september 1993 og mars 1994.

Jeg dro selv til Lofoten i slutten av mars for å forfølge en gammel drøm om å oppleve lofotfisket. Etter en uke i Kabelvåg fikk jeg et akutt behov for å reise til Røst – med både Sofri og et tidligere opphold på Træna i tankene. Siden den gang har jeg vært fascinert av øyfolket som motstår politiske krav om "sentralisering" og "effektivisering", skapt av presset fra en galopperende kapitalisme med stadig høyere krav til profitt.

Like før jeg dro nordover, skrev jeg en kronikk om Knut Erik Jensens film Heftig og begeistret, om hvordan et mannskor i Berlevåg har kunnet forføre over 500 000 kinogjengere landet rundt. Filmen har truffet noe som verken politikere, byråkrater eller trendforskere er i kontakt med. Filmen viser blant annet at det finnes flere perspektiver på den norske virkeligheten enn de bastante stereotypiene som forkynner at folk i dette landet må bo i byer, for det er der sivilisasjonen – det økonomiske og intellektuelle livet – bor. Det er her penger og informasjon sirkulerer. Bønder og fiskere subsidieres av folk i byene, for det er i sentrum verdiene skapes.

Jeg tok med meg Sofris artikkel og dro til Røst langt vest i Lofothavet, der folk skaper sine egne økonomiske og kulturelle verdier på sin egen måte. Der ville jeg oversette artikkelen og forsøke å publisere den, så røstværingene selv kunne lese denne uforbeholdne kjærlighetserklæring til deres øy og levemåte, skrevet for italienske lesere i en fengselcelle i Pisa:

Et sted for sjelen – om øya nord for polarsirkelen. Der husene ligner båter, en vill svane er vakthund og torsken henger til tørk

Dette er skrevet med lidenskap og hengivenhet. Sist søndag fikk jeg se øya Røst, som ligger nord for den norske polarsirkelen, i et TV-program – jeg som føler meg så inderlig knyttet til Røst, som var det mitt eget sted. Røst er et lite øyrike, løsrevet fra de berømte Lofot-øyene. Her fisker man torsk i førti dagers tid i februar og mars. Så salter man den ned og lager baccalao, eller man henger den til tørk som nyvasket tøy og lager tørrfisk. Som man sender til Veneto eller Napoli. Jeg husker en overskrift med fete typer i Lofotposten: "Mafia! To trailere med klippfisk fra Røst forsvunnet i Napoli".

For mer enn fem hundre år siden havarerte den venezianske handelsmannen Querini utenfor Portugal. Han drev helt ut av kurs og havnet med to livbåter på Røst. Noen mener at man i røstværingenes trekk kan se spor etter disse italienske sjømennene, som fikk en så generøs mottagelse fra kvinnene her.

I virkeligheten er folk på Røst høyvokste, blonde og storveis gjestfrie. I hele Nord-Norge er folk varmhjertige og utadvendte – for ikke å glemme samene, som er sanne napolitanere – for i Norge er delingen mellom nord og sør like markant som i Italia, men med motsatt fortegn. Midt i alt det blonde kan vi også finne skinnende mørke innslag av vietnamesere og pakistanere. En blanding som gjør et muntert inntrykk, særlig når barna strømmer ut av skoleporten.

Fiskerne skiller også mellom forskjellige typer og farger på den stakkars torsken; den vakreste skal ha et livlig rødspettet mønster. For tre år siden fikk jeg se en stor hvit albino-torsk, som også overrasket fiskerne. De dypfrøs eksemplaret av pur interesse. I en liten brakke på bryggen finnes en liten samling kuriositeter, som kanskje kan bli et museum; for det meste røde Cola-bokser funnet i hvalenes buk. De fiskere som har hvalkvoter har et bredt svart bånd malt på utkikkstønnen. Dette sorgens tegn gir et lite grøss der det glir gjennom kanalene.

Men fiskebåtene er små og fargerike. Alt på Røst er sterkt og muntert. Her finnes en stor vill svane som deler revir med en lundehund, og som tar sin tørn som husets vaktbikkje. Den brakk vingen på en kabel under overfarten hit, og er siden blitt boende. Om vinteren får den et reflekshalsbånd på seg, slik små barn får det, så man kan se den i tåken og i det arktiske mørket.

På flyplassen er kontrolløren i tårnet en engelskmann. Han kom hit på ferie en gang i ungdommen, og som svanen, dro han aldri sin vei. Han fant seg en jente på Røst. Når han har fått unna landing og avgang for det lille Bodø-flyet, har han ikke mer å gjøre. Da kan han se på fuglene. Han er blitt en ekspert som gir viktige bidrag til ornitologiske fagtidsskrifter.

Det tar bare fem minutter å kjøre fra en ende til en annen på Røst, men alle kjører bil, kanskje for å ta igjen for alt dette havet som omgir dem – og de kjører fort. Jeg hørte om en dødsulykke etter et bryllup der det ble drukket ganske mye. Med alt mørket og kulden her oppe, drikker man også uten at noen gifter seg, men her konkurrerte man altså om hvem som klarte å vente lengst med å bremse før bryggekanten. Én bremset for sent; han var dobbelt uheldig, han både druknet og omkom i en bilulykke.

Når mennene på Røst kommer tilbake fra en båttur og har drukket litt for mye, hender det at de binder båten med for kort tau uten å huske på flo og fjære. Neste morgen kan man se båtene dingle som hengte menn høyt over lavvannet.

Jeg så noen barn som lekte en makaber lek. De er kjempeflinke til å fange krabber med sjøsnegler festet på en hyssingstump. Når de har bøtten full, går de ut på veien, og når en bil passerer, kaster de krabbene under hjulene. Den vinner som får flest krabber knust.

Det vokser ikke trær her; ikke på grunn av kulden, men på grunn av vinden og saltet. Når de skal bygge nytt hus, går røstværingene på jakt etter tømmerstokker fra Murmansk som har strandet her. Det er svære granstokker som har falt av lasten i Barentshavet. Tømmeret runder Nordkapp, følger Golfstrømmen nedover, og driver inn mot øyene på Røst – allerede ferdig til bruk og helt gratis – og det til og med fra russerne.

Husene ligner båter. Det ser ut som om de er forankret i bakken for at stormen og høyvannet ikke skal føre dem på havet. Av og til brenner det et hus – eller det raser sammen som et korthus. Røstværingene aksepterer at det man har bygget også en gang skal forsvinne etter et rimelig antall reparasjoner, og de bryr seg ikke om å redde restene. De bygger bare et annet sted. Derfor er bakken nydelig dekket av rustent jernskrap, drivved, tauverk, garn, redskaper og også av minner fra det livet som er levd i husene (jeg fant selv en flott sak, som jeg ikke vil avsløre her).

Det som er gammelt og forlatt, hviler der det faller seg; på havets bunn eller på landjorden, der stormene har herjet. Derfor er kirkegården så viktig der den ligger beskyttet fra sauene og fra vinden bak sine lave, vakre steinmurer. Det er det eneste stedet der restene av det som en gang var, blir vernet om og husket. På de norske gravsteinene står det skrevet: "Takk for alt".

Særlig om sommeren er Røst et fugleparadis med lundefugler og alker, havørner og utallige måker, skarv og hegre. Sommeren er full av vidunderlig lys og fugleflukt, men jeg foretrekker vinternatten – da så jeg mitt første nordlys. Og jeg husker den dagen da vi fisket i timevis på kanten av malstrømmens fryktede avgrunn, uten at jeg oppdaget det. Enda jeg hadde lest Edgar Allan Poe da jeg var yngre.

Panorama, 12. februar 1998

Etter fire timers stamping mot sørvesten med ferjen fra Moskenes som bare går to ganger i uken i vintersesongen, ankom jeg Røst ved midnatt 1. april i elendig forfatning. Jeg svor på at jeg aldri mer skulle bruke båt for å komme til eller reise fra Røst.

Dagen etter ble jeg overrasket over Golfstrømmens milde klima så langt vest i havet. Jeg var kommet fra vinter i Kabelvåg til vår på Røst, der sauene gikk ute og gresset. Det luktet fisk overalt, lofotskreien "henger til tørk" på flathjellene, som Sofri skrev, så langt øyet – og nesen – rekker.

Fra det rødmalte, nye Bryggehotellet har jeg hver morgen utsikt til fiskebåter som tøffer inn med nattens fete fangst innhyllet i en sky av sultne måker. En fiskebåt med svartmalt utkikkstønne ligger stille ved bryggekanten utenfor vinduet mitt. Det er kanskje den hvalbåten Sofri selv så gli gjennom vannet som et sorgens tegn.

I de fem dagene jeg vandrer rundt på Røst, ser jeg øya med Adriano Sofris forundrede italienske øyne og mitt eget forbløffede Oslo-blikk. Mens jeg oversetter artikkelen, snubler jeg delvis i Sofris fotspor, og blir trukket inn i hans historie via "tilfeldige" begivenheter. Jeg møter mennesker – og dyr – på Røst, som bekrefter og utdyper Sofris egen fortelling.

At den italienske tørrfiskforbindelsen ville være sterkt til stede på Røst, regnet jeg med. Men at det første mennesket jeg møter, der jeg blåser av veien og inn på øyas eneste bensinpumpe-og-kaffebar, stolt spør om det skal være en kopp ekte italiensk kaffe – det var et forbausende tegn. Her sto den blide røstværingen Steinar Greger og drev både bensinpumpe, kaffeservering – og fiskemottak på familiebedriften John Greger AS, med eget italiensk varemerke, "Stella Marina". Med spontan nordnorsk fleksibilitet stengte han sjappa og viste meg rundt på fiskebruket, der skreien fremdeles veltet inn nå mot slutten av lofotfisket.

Han forteller om kongetorsken og andre rariteter fra havet idet han åpner døren til et kjølelager og viser frem et enormt gulhvitt fiskemonster. Og jeg skjønner at dette er albino-torsken som Sofri skrev om.

En kveld på hotellet traff jeg en ung journalist som etter ti år i Se og Hør var blitt lærer på Røst. Han hadde bil, og kunne vise meg kirkegården på den andre siden av øya. Når han henter meg senere på dagen, har han med seg en venn, en "innfødt" røstværing. Vi rusler rundt på kirkegården, der generasjoner av røstværinger forlot denne jorden. Her langt ute i havet, bak en lav steinmur, gikk de over i evigheten. Her sto Sofri også og funderte over livet i dette vidåpne landskapet der blikket forsvinner ut i uendeligheten.

Jeg fortalte røstværingen om artikkelen jeg holdt på å oversette, og nevnte i forbifarten historien om den havarerte svanen, som skulle vandre fritt i vintermørket med refleksbånd rundt halsen.

Han tok frem mobiltelefonen, og jeg hørte ham si: "Tante, kan jeg komme innom med noen venner?" Vi stanser utenfor et lite hus, og tanten åpner døren: "Kommer dere for å hilse på Svanulf?" Guttene forsvinner opp en trapp og kommer ned med noe de bærer forsiktig mellom seg. Tanten "avduker" Svanulf – en snehvit, høyreist svane, som hun klapper forsiktig. "Ja, jeg hadde ham i seks år, og da han døde 27. januar 1995 var det så trist at jeg sendte ham til Oslo og preparerte han!"

Her var altså Sofris skadede, ville svane. Den tamme og trofaste Svanulf var død, men hadde fått evig liv som utstoppet eksemplar av svanearten hjemme hos Anne Walnum. Dette var en rørende, litt makaber, men også burlesk og livsbejaende historie. Hva var linken til Sofri i denne underlige hendelsen? Han er også en vingestekket som trenger all den hjelp han kan få for igjen å komme seg på vingene.

Jeg hadde lånt boken I paradisets første krets av Helge A. Wold på biblioteket i Svolvær for å lese om livet på Røst i dag, og om Pietro Querinis egen beretning om oppholdet på øya for nesten 600 år siden. Her leser jeg om den vennlige gammelordføreren Arnfinn Ellingsen som vet alt som er verdt å vite om Røst. Jeg vil gjerne snakke med ham om øyas forhold til Italia, og en kveld dukker han opp på hotellet med sin kone. Jeg forteller om Sofri og Røst.

Ordføreren forteller om en intens handel og kulturutveksling, spesielt med Nord-Italia; om tørrfiskfestival i vennskapsbyen Sandrigo med norske flagg og høytidelig innvielse av Piazzetta Røst i 1997. Og han forteller om hvordan han ble slått til ridder av det italienske kokkelauget "La Confraternità del baccalà" med et prakteksemplar av en tørket kongetorsk fra Røsthavet. Selv holdt han tale på italiensk uten å kunne et ord italiensk. Han beretter om begeistrede italienske gjenvisitter på lundefuglfestival, og om øya her ute i havgapet som i 1998 fikk navnet Isola di Sandrigo.

Han tilbakeviser kontant myten om at byene subsidierer perifere "utkantstrøk" ved å vise til at de seks fiskebrukene i Røst kommune i fjor produserte fisk for ca. 200 millioner kroner. Det blir 300 000 kroner per innbygger, som er langt over landsgjennomsnittet.

I røstværingenes perspektiv er det Røst som er sentrum. Det er steder som Træna og Røst som er sentrale, der de ligger midt ute i det store matfatet, som har gitt livsgrunnlag for folk i tusenvis av år. Så lenge italienerne fortsetter å spise "baccalà", vil det være liv laga på Røst, mener Ellingsen.

Jeg ga ham kronikken om filmen Heftig og begeistret, som ble publisert i Dagbladet 31. mars, dagen før jeg ankom Røst. Gammelordføreren forteller da at han om noen dager skal være konferansier i Vågan kirke på en konsert der Berlevåg mannsangforening skal opptre.

Slik knyttes nok en meningsfylt forbindelse i denne historien, og jeg bestemmer meg for å dra tilbake til Kabelvåg for å høre og se disse berømte gutta live.

Værøy utgjør nok en "tilfeldig" brikke i dette puslespillet. Flyselskapet Guard Air gikk plutselig konkurs, og der satt jeg på Røst med en ugyldig returbillett til Bodø/Svolvær. Hjelpsomme Røst-sjeler som er vant til å improvisere, ordnet med helikopter til Bodø via Værøy. Fordi jeg var den eneste av passasjerene som ikke fikk plass på helikopteret videre til Bodø, fikk jeg et "ufrivillig" opphold på syv timer på Værøy.

Siste etappe på denne reisen er konserten palmelørdag i den fullsatte Lofotkatedralen, der ordfører Ellingsen fra Røst ledet det nå så berømte mannskoret med sikker og humørfylt stemme. Og med referanse til det gjærende folkeopprøret i Finnmark mot regjeringens "moderniseringspolitikk", hører jeg ham si: "Når mennene synger og kvinnene står på barrikadene, da skal politikerne lytte!" Det var den siste linjen i min kronikk om Berlevåg-gutta.

Jeg hilser på kormedlemmene jeg har skrevet om, utenfor kirken. De sier at de har lest kronikken med begeistring, og har "arkivert han". Jeg opplever møtet som et gledelig gjensyn.

En sen kveld med fullmåne tar jeg hurtigruten til Tromsø for å oppleve enda et stykke nordlig Norge. Her sitter jeg hele natten i et glassbur på øverste dekk og svever mellom nordlys, hav og hvite fjell.

I dette magiske landskapet kommer Henrik Wergelands påminnelse og kaster sitt poetiske lys over denne reisens mangefasetterte hendelser: "Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv."

I flyet tilbake til Oslo tenker jeg at jeg har vært i en annen verden, men jeg har vært i sentrum av begivenhetene: i mitt eget sentrum, i røstværingenes og Adriano Sofris sentrum. Og det kjennes som jeg skal tilbake til periferien.

Når dette skrives sommeren 2001, har kjente europeiske intellektuelle som Jacques Derrida, Julia Kristeva, Hans Magnus Enzensberger og Carlo Ginzburg nettopp sendt en appell til den italienske presidenten og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen om å løslate Sofri umiddelbart.

Jeg har vært på en lang reise i ukjente landskap, men jeg har ikke engang slitt ut et par sko. I april 1999 sa Adriano Sofri om sitt liv bak murene: "Her har jeg sittet i syv og tyve måneder, jeg har slitt ut syv par sko, men jeg har ikke gått noen steder."