Kan vi lære noe om Norge av å rusle i landets gågater? Uttrykker gågata en spesiell form for menneskelig samhandling, eller er den bare en tilfeldig ansamling av butikker i en gate som domineres av fotgjengere? Og hvordan forholder det seg egentlig med samtalene i denne ikke-motoriserte gate?

Det gjelder umiddelbart å fastslå at betegnelsen vi velger på fenomenet, sier noe om hvordan vi oppfatter fenomenet. Forfatteren av Filip-evangeliet skriver at "Navn kan være meget villedende, for de avleder våre tanker fra det nøyaktige til det unøyaktige".1 Det er faktisk et poeng å si og skrive gågata, altså med radikalt bokmål. Selv om jeg sverger til riksmålet, blir gågaten en tåpelig demonstrasjon av hvor fjernt det går an å uttrykke seg skriftlig. Aftenposten skrev for eksempel en gang om "å reise kjerringen". Det fortalte at avisen ikke hadde eller ønsket å ha grep om dette folkelige begrepet. Å skrive gågaten er å underkjenne alle de mellommenneskelige, rare hendelser som forekommer hver dag på et slikt sted. Gågaten er en forretningsadresse, men gågata er en sosial praksis. Gågata handler om "mannen i gata", og ikke i en hvilken som helst gate, men en gate der motorisert ferdsel og sykling er forbudt.

Metodisk bygger denne artikkelen på det samfunnsforskerne kaller deltagende observasjon: Du er med, og du ser så godt du kan. Jeg befinner meg i en småbygate en tirsdag formiddag i oktober, altså på et hverdagslig tidspunkt. Dette i motsetning til lørdag formiddag når det koker av liv, alle de arbeidende menneskene kommer frem, de som på andre hverdager er på jobb. Skoleungdom og studenter er også godt representert da. Lørdag formiddag blir så å si ikke-representativ for hverdagen i gågata. Om sommeren kan jo lørdag i gågata være rene festen, med gatesangere og loddsalg og musikkorps og masse rart. Her gjelder det i stedet å rette oppmerksomheten mot de mange ordentlige hverdagene.

Det er mange gågater i mange norske småbyer, men jeg har én spesiell gågate i tankene. De som på liv og død vil finne ut hvilken – eller sjekker fødselsattesten min – står raskt ved svaret. Hvem gidder gjøre slikt? Svært få, får vi tro. Da blir det likevel en slags "nøkkelroman", slik som når forfattere lager fortellinger som tilsynelatende kan være fra hvor som helst i landet, men egentlig er om Bergen i 1955. Agnar Mykle for eksempel, skrev ikke en setning som ikke handlet om ham selv eller hans venner og uvenner. På den måten får man gjerne flest av sistnevnte, men jeg tror ikke jeg får flere uvenner av denne fortellingen om gågata i det som er Norges tredje eldste by. Men da blir spørsmålet om dette handler om gågata som case eller om jeg jakter på den allmenne gågate. Løsning: Det handler om et bestemt sted, men casestudier kan gi allmenn kunnskap, det er bare vanskelig å fastslå hvilken kunnskap som gjelder for flere gågater, og hvilken kunnskap som er begrenset. De fleste vil være enige om at den oppskrytte gågata på Lillehammer under OL i 1994, ikke er uttrykk for "livet i gågata". De 14 dagene var totalt konstruert, i et arrangement som stort sett statlig kapital sto bak. Den folkelige og spontane kulturen i gågata den gang var nøye regissert. Livet i gågata er ikke regissert, det er hverdag.

Gågatas idé er roen. Du skal jo nettopp ikke trenges inn på fortauet, men ha plass og ro. Gågata er det motsatte av Karl Johan, der maset er den fremherskende følelsen, det at så mange mennesker skal vise seg frem, det at noen sitter halvveis ute på fortauet på en kafé og overtydelig sier "Se, jeg er ung og sitter på kafé".2 Mange norskinger vil aldri få grep på kafélivet fordi de er så opptatt av å signalisere at de er opptatt av kafélivet. Det blir for mye refleksjonsløs refleksjon.

Gågata er ikke stedet for raske beskjeder, ikke de festlige e-postene og de artige mobilbeskjedene: "Hei, det er Kristian – angående møtet torsdag så husk å ta med rapporten, hei så lenge." Slike beskjeder er ekstremt informative – dette er ikke ment ironisk – men lite dvelende. Det er platte beskjeder, entydige, ensidige. Det er det anmasende tempoet som blir fremherskende, slik Thomas Hylland Eriksen er inne på i en morsom bok.3

Selv språket blir langsommere i gågata. En kar forteller kanskje en venn som han tilfeldigvis treffer, at en tredje bekjent skal skilles. "Sier du det?" sier han andre da, "sier du det, gett." I denne samtalen inngår ingen anmasende vittig og urban idiot som må hevde seg selv og ironisere over dette langsomme, men presise språket og si at "jeg sa jo det!" eller lignende. Dette er ikke stedet for en seinfeldsk oppløsning av språket, dette er å la det informative språket flyte fritt mellom mennesker som står ansikt til ansikt med hverandre.

Gågata forutsetter en by av en viss størrelse; det har ingen hensikt med en gågate i en bygd der "alle kjenner alle", som det gjerne heter. Jeg tenker heller ikke på knøttsmå steder som har lurt seg til bystatus fordi Stortinget ikke vil støte noen, men byer av en viss størrelse, som Tromsø, med 58 000 innbyggere, Tønsberg (34 000) eller Porsgrunn (32 000).

I gågata er det riktignok mange som kjenner mange, men hvis alle skulle kjenne alle, ville gata bli et mareritt, et evig gjentagende fenomen som aldri peker noen steds hen. Slik kan selvfølgelig denne gata tidvis oppleves, men for de fleste er den i mesteparten av tiden ikke slik. Gågata er intet idyllisk fellesskap. Det er en gate uten biler og med butikker, og det trekker vidt forskjellige mennesker. Mange av dem er skeptiske til en del av de andre. Ikke alle snakker med alle, men mange snakker med mange. En demokratisk gate gjør ikke folk like og mindre fordomsfulle av den grunn. Fyren med alpelue, for eksempel, som nesten alltid sitter på konditoriet – hvem er han egentlig? En kunstnertype? Det samme kan det være, men jeg forstår ikke at han alltid sitter der og glor. Jeg har rett til å irritere meg over det, bare jeg ikke forteller ham det. Gågata er likestilling mellom mennesker, ikke en evig klassifiseringskamp med begreper. Fordommer er tillatt, men vi ser an hvem vi betror dem til.

Gågata ble ofte anlagt mot handelsstandens vilje. Denne foreningen av butikkeiere forestilte seg verdens – iallfall egen butikks – undergang. Hvis ikke folk kunne kjøre bil og parkere foran butikken, ville deres eksistens gå under. I en utredning fra Miljøverndepartementet het det at:

Trafikkomlegginger med anlegg av gågater, og etterhvert store bilfrie og trafikkdempede områder i bysentrene, har gjennom mange år vært gjenstand for politisk strid i de fleste byer omtrent over hele den vestlige verden.4

Men gågata ble en suksess fra første dag. Den siterte utredningen påpeker da også at næringsdrivende har overdrevet rapporteringen av sitt eget omsetningstap etter innføring av gågater. I dag er det vanskelig å tenke seg å bilifisere gågata igjen.

Gågater er ofte hellelagte, de er ikke bare gater uten biler, men gjerne litt flotte, nesten som store fortau. Det er ofte lagt inn fjernvarme, så slaps og elendighet forsvinner. Noen steder har det vært diskutert om man ikke skulle bygge over gågata, for eksempel en svær glassmonter som ved behov kan ramme inn gågata og stenge regnet ute. Det hadde i så fall blitt – eventuelt blir – en interessant hybrid mellom kjøpesentergate og gågate. Nå kan det jo tenkes gågater inne i kjøpesentrene også. Man kan godt kalle dem det, men en ekte gågate må på et eller annet tidspunkt ha vært fylt med biltrafikk. Gågatas idé er forvandlingen fra noe som ble ansett som nesten en naturlov – økende biltrafikk – til å stenge denne biltrafikken ute.

Et omdiskutert og underlig begrep som har ridd samfunnsvitenskapene, er begrepet om offentlighet. Standardverket er tyskeren Jürgen Habermas’ verk fra begynnelsen av 1960-tallet, der han skildrer den offentlige diskusjonens forfall.5 Det som var en fri og kritisk samtale, er blitt stadig mer propaganda og reklame, er den triste melding fra Habermas. Heller ikke gågata kan leve opp til kravene om den "kritiske diskurs". Denne gata er ingen "diskusjonsarena" som bidrar til å danne en "myndig opinion". Slikt smaker da også av autoritære akademikere som vil samtale om emner på bestemte måter, tre sin definisjon av problemet nedover verden og trekke seg tilbake for å være sitt eget publikum. Den stadig gjentatte definisjonen av offentlighet – "privatpersoner samles til et publikum" – baserer seg på avskrift på avskrift på avskrift, der ingen lenger vet hva dette "samles til et publikum" betyr.

Gågata er mer en defensiv offentlighet, der spontane ikke-sensurerte ytringer gjelder. Her kan man si sin hjertens mening om innvandrerkriminalitet uten å måtte gå de politisk korrekte pliktøvelsene fra Blindern. Som snikende og observerende sosiolog er det skremmende, lærerikt og frydefullt på en gang. Var det ikke folket vi skulle studere? Vel, her har du det, ikke som tall i en abstrakt kategori av "enslige mødre" eller "førtidspensjonister", men i relativt fri dressur midt i en gate uten biler. Det finnes samfunnsforskere i Oslo som aldri har vært øst for Sagene, det finnes samfunnsforskere i de såkalte distriktene som aldri har skjenket det en kritisk tanke at det kanskje er et problem at Nord-Norge er gjennomsubsidiert. Disse forskerene lar sine egne samfunnsforhold slik de selv opplever dem, bli natur. Deres egen verden fremstår som den mest selvfølgelige av alle verdener. De kunne ha godt av en tur i gågata, men de kommer ikke, for de er opptatt av å skrive nok en regimevennlig rapport.

Gågata har litt av den sosiale kontrollen i seg, litt av Jantes kontrollerende funksjoner: "Se, der går han derre Trond som gifta seg med ... men ..." Dette er ikke blikkene bak gardinene på sørlandske tettsteder, men en slags åpen gloing på Trond, der han litt ulykkelig rusler gjennom "offentligheten". Kanskje tenker han at det nå engang er en risiko å befinne seg blant andre mennesker, men den risikoen må han ta. Etter hvert ordner det seg. Tenker Trond.

Gågata er ikke noe eksistensialistisk sted der man søker klarhet og gjennomsiktighet. Folk står ikke og henger for å være oppriktige, de vil prate. I fortellingen om Rip Van Winkle skildrer forfatteren Washington Irving den late Rip som trives så altfor godt på benken utenfor vertshuset.6 Kona gneldrer og truer, men Rip prater videre. Boken minner om at det ofte er menn som skravler, ikke kvinner. Slik er det også i gågata. Det er ikke de hjemmeværende husmødre som samles for å skravle på kvinnevis, det er like så gjerne menn som forteller sykdomsnytt, fotballnytt eller at "jeg skulle ha bæisæ hytta, men trur’u ikke jæ forstuæ ankæln a gett." Jo, det tror den andre så gjerne, som vet godt at den hytta trenger litt beis, men høsten er lang, det kan bli mange fine dager utover.

Også de mer offisielle politiske samtaler kan tenkes. Det var på et møte i gågata i Fredrikstad at Øystein Hedstrøm irriterte partiledelsen sommeren 2000. Hedstrøm ville til folket og han fant det. Folket er glad for at noen "sier ifra!". Hedstrøm kom til sine egne, ikke fordi alle i Fredrikstad stemmer på Frp, men fordi mange synes det er OK at en stortingsrepresentant tar seg en tur i gågata, i fri dressur. Skulle ikke det være lov da, tenkes det i gågata. I andre kretser er man fortørnet – eller rystet, slik Kaci Kullmann Five var det i sin tid som politiker – over at slikt går an.

Gågatesamtalen kan bli mindre interessant hvis det bare blir klaging. Der nordlendinger flest i større grad ville hatt bevissthet om at "søringan" har skylden, og kan rette raseriet utover, vil disse gågatetypene ikke ha en slik aktiv eksternalisering. De vil finne andre å hetse, men på et a-politisk nivå. Målet for deres hets er ofte "alle utlendingæne" som kommer hit og får "fine dressær" som det ble sagt i en samtale jeg selv deltok i. De nest-nederste på rangstigen sparker de som er helt nederst, det er en gammel mekanisme i det sosiale liv. Det er dog ikke fullt så enkelt her i gågata. Det finnes mange folk i denne gata som ikke har noe imot utlendinger. Det finnes også utlendinger som er så integrerte at de selv er en del av gågatas bestående. De deltar også i samtalen.

Gågate mot kjøpesenter, det er en vanlig konflikt. Tegn på gågatas tap mot en mulig overmakt finnes når sentrale deler av gata har leietagere som Frelsesarmeen eller det lokale Arbeiderparti-laget. Dette er leietagere som ikke er profittorienterte, hvordan kan det ha seg at akkurat de ligger så sentralt til? Fordi det ikke finnes tilstrekkelig mange forretningsdrivende som er interessert i å drive butikk i gågata. De har flyttet til kjøpesenteret. Folk treffes i større grad der, partiene har sine valgboder der "ute" på det heslige jordet, der sentrene ligger. Gågata kan – men dette er meget usikkert – risikere å gå samme vei som deler av sentrum i amerikanske storbyer: Det blir slumaktig. Alt det gode ligger utenfor sentrum. Det er etter hvert fullt mulig å bo i en norsk stor småby uten å bevege seg inn i de områdene.

Det var for eksempel en stor kafé her i gågata tidligere. Det var fint å sitte oppe i andre etasje og se ned på alle menneskene som gikk forbi. Nå er den delen av kafeen blitt leilighet. Det er eierens privilegium, selvfølgelig, men byen blir ikke bedre av slikt. Gågata er sårbar, den tåler ikke for mange nedleggelser og for mange 10-kroners-markeder. La gå at gågata ikke er et festlig småborgerlig påfunn med artige blomsterbutikker, keramikk og koselige delikatesseforretninger. Slik burde gågata kanskje være, men det er den ikke. Gågata er overlatt til et brutalt marked. Derfor kan det i vår gate bli mindre av alt det hyggelige og fine og kvalitetsmessige, det som hører til i en vellykket bykjerne. At Frelsesarmeen annonserer bøker for fem kroner bindet er i og for seg fint og verdt vår støtte, men ...

Gågata må ha noen kleskjeder, noen seriøse kafeer – gjerne en kaffebar. Gågata kan ikke leve av kinarestauranter alene, heller ikke av fruktbutikker drevet av innvandrere. Det må være noen etnisk norsk som driver en fotobutikk for eksempel, en smilende mann eller kvinne som sier at "jeg kan ha bildene klare på en time, men da koster det 40 kroner ekstra". Du sier det er greit og henter en avis så lenge, setter deg på en av kafeene som er nødt til å finnes. Det er en trygg opplevelse, å lese VG på en norsk kafé, hente bildene fra ferieturen, bla fornøyd gjennom, titte ut på livet i gågata, ikke tenke noe særlig. Det er de milde øyeblikk når du befinner deg i offentligheten – dette blærete ordet – men samtidig kan ta en pause fra den retoriske tomgang "der inne" i hovedstaden, pause fra Sylvia Brustad som vil at alle borettslag skal ta imot kriminelle somaliere, siviløkonomer i NSB som syntes det er fornuftig at jernbanen får legge ned seg selv, Statoil som må privatiseres for at Norge skal fortsette å eksistere, etc. Alt det påtrengende makrohelvete kan få en liten pause i gågata, men du er likevel ikke forfalt til det totalt private. Litt av den vellykkede kaféhus-teorien7 er gyldig her: Du er for deg selv, men likevel ikke alene. Men det er altså slik at ting skjer i denne gata. Noen litt bedre matvarebutikker befinner seg utenfor gågata, mens denne får stadig flere butikker der varene er stablet i paller eller strødd utover på litt tilfeldig oppsatte bord. Det er fint at -nille-butikkene har mye rart, som kunstige blomster og kjekspakker med to års holdbarhet. Men -nille og 10-kroners-markeder kan bli skjebnesvangert for gågata. Ikke fordi bilene kommer tilbake, men fordi folkene forsvinner.

Gågatas samtalekunst kan som nevnt trues av forfall. Det kan bli for mye sykdomssnakk. En viktig del av gågatas funksjon er å være venteværelse. Man kan utveksle informasjon om alle mulige sykdommer. Norge har en høy andel uførepensjonerte, de fleste av dem har to kjennetegn: De er syke og de har god tid. Som alle andre kategorier av mennesker er de vidt forskjellige, men jeg tror det er mulig å skille ut noen trekk her: De snakker i ekstrem grad om sykdommer. En kar kan for eksempel si at "Legen sa jeg skulle ta en XX, men jeg hadde jo brukt YY ...", og da forteller den andre at selv hadde han forsøkt LL, men det hjalp ikke noe særlig. Den ultimate gågatedrømmen er oppdagelsen av en ny medisin: "Han Gunnar har begynt med noe han fikk av en lege, og bare etter to dager føler han seg bedre." Det er en såkalt god historie, det muntrer opp og viser vei ut av den litt triste tilværelsen. Neste uke viser det seg at Gunnar riktignok ikke hadde så vondt lenger, men han hadde en tendens til å sove mesteparten av dagen. Og han som alltid var så sprek da, gett. Det er da gågata kan bli for massiv for den friske. Han får følelsen av at her er det mulig å snakke på seg sykdommer, at du kommer hit som frisk, men hvis du tenker deg om og kjenner litt etter, er det ikke slik at også du ...

En annen gruppe er drop outs. Ikke slike som Ingvar Ambjørnsen skriver om, enten de hadde langt hår og gikk på Larvik gymnas i 1973 eller "sto i parken" i 1974.8 De jeg snakker om er de som ikke har valgt dette livet de fører. Noen står øverst i gågata og "henger", som det heter. Mange av dem har hund. Tidligere kunne dette forklares ved at man fikk sosialhjelp også til hunden, slik er det visst ikke lenger. Kanskje har de hund for å forsvare seg mot andre. De er – må det være tillatt å skrive – intet pent syn. Ikke at de er så truende, men de bryter brutalt med det joviale inntrykket, det at folk – høy og lav, rik og fattig – vanker i denne gågata. I denne gjengen vanker ikke hvem som helst, den er i all sin elendighet en eksklusiv gruppe.

En beslektet gruppe er alkoholikerne. De sitter gjerne på noen benker, kanskje i andre enden av gågata, nede på torvet. De roper og skriker, noen vakler oppover og mumler irritert til sidemannen at "Gunn sa hu skulle ringe, men jæ hakke hørt noe, faan ta a’ ...". Eller noe slikt. Det kan minne litt om deler av Karl Johans gate i Oslo, men uten den rene død som vi finner i enden av hovedstadens paradegate. Folk dør ikke i den gågata jeg skriver om. Men alkoholisme er en sykdom, ingen artig historie om den lystige fyllefant. Gågata stiller ut alkoholismen, selv om mesteparten av alkoholismen i småbyen ligger godt skjult i rekkehus og villaer, er dette de ressurssvakes alkoholisme. Alkoholpolitikken fører til at disse gutta og jentene via statlige avgifter betaler for veibygging til sutrende og rike vestlendinger. Denne gågatealkoholismen er ikke vakker, og den blir enda styggere og blakkere takket være statens ond- og dumskap, uttrykt gjenom polprisene.

Det er forbudt å sykle i gågata, ergo er det en av ungdommens opprørsmuligheter å sykle fort gjennom denne gata. Du får lyst til å rope etter dem, noen ganger gjør du det, andre ganger – når det er fremmedarbeiderbarn – tør du ikke, for de har gjerne kniv i lomma, og er krigsherjet og har nevroser og dreper hverandre for et godt ord. Den syklende vietnameserungdommen voldeliggjør gågata ved sin blotte eksistens. At ungdommene snakker flytende norsk, aldri har bodd noe annet sted, og jobber på bensinstasjon i fritiden for å spare til motorsykkel, er en annen historie. Det er den snusfornuftige historien, og den forteller lite om tankene til de som konstruerer gågata i sitt bilde. Å sykle eller ikke sykle er et viktig spørsmål i gågata. Trodde du. Det er ikke så enkelt. Selv oppdaget jeg den amfibiske handling,9 denne blandingsform av å sykle og ikke sykle. Du står på den ene pedalen og sparker fra, slik at du likevel ikke behøver å gå, men nærmest sparker deg gjennom gågata. Det er et signal til alle andre: Se, jeg sykler ikke, jeg vet om forbudet og overholder det. Samtidig får du løsnet litt på stresset i kroppen ved ikke å slentre gjennom hele denne ganske lange gata. Den strekker seg tross alt fra torvet til gamle EPA. En betydelig avstand.

Og så merkverdig langt fra Oslo.