Samtiden skal være et tidsskrift for de tankene det tar tid å tenke. Dette bladet "for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål" er Norges eldste og største kulturtidsskrift. I 1890 ble det grunnlagt av Gerhard Gran og Jørgen Brunchorst. I de mer enn 110 år som ligger mellom ham og oss, har Samtiden hatt en fascinerende kulturell og politisk virkningshistorie som et ledende tidsskrift i Norge.

Min utfordring som redaktør er å gjøre Samtiden viktigere. Det er to måter et tidsskrift som dette kan virke på. For det første ved å gi enkeltlesere utfordrende stoff å reflektere over. For det andre ved å prøve å starte kunnskapsbaserte debatter om viktige temaer i kultur og samfunn. Sammenlignet med de store mediebedriftene har kulturtidsskriftene små ressurser økonomisk. Men ikke intellektuelt, i form av et bredt nettverk av landets sterkeste og mest interessante skribenter.

I dag kommer Samtiden ut i 4500 eksemplarer og har ca. 18 000 lesere. Samlet sett har norske tidsskrifter stor spredning, ikke minst de som er knyttet til profesjoner og organisasjoner. Hvorfor oppdager ikke enda flere lesende mennesker kulturtidsskriftene? Mangel på tid forklarer noe. At de fleste tidsskriftene har potensial til å bli bedre og rett og slett mer nødvendige å lese, forklarer like mye. En tredje faktor er snever nyttetenkning.

Isolert sett er det paradoksalt at tidsskriftene ikke har økt sin gjennomslagskraft mer i et samfunn der hver tredje person har høyere utdanning. Skal vi nå frem til flere reflekterende, tenkende mennesker som har lyst til å lese gode tekster, må vi tro at det virkelig finnes en stor opplyst allmennhet – som er både opplyst og allmenn. Og den finnes. Den må bare dyrkes og dermed forløses.

Da blir følgen at vi må peile vår tenkning og skriving i tidsskriftet inn mot nettopp disse gruppene. Dermed vil vi skape det rommet der tidsskriftet kan sette spor. I dagsavisene får krevende og kresne lesere bare brøkdeler og brokker av det de har lyst til å lese av selvstendige, velskrevne artikler, essay, bakgrunnsanalyser, kommentarer og kritikk. Nå finnes det lyspunkter i flere aviser – reportasjene og artikkelseriene i Klassekampen, deler av Morgenbladet, spredte kulturkommentarer i Aftenposten – og ikke minst i radioens NRK P2. Generelt undervurderer imidlertid norske massemedier sine seere, lyttere og lesere. Hvorfor er pressebildet når det gjelder for eksempel kulturjournalistikk, kommentar og kritikk så mye mindre preget av kvalitet og kompetent standard i avisene her i landet enn i Sverige og Danmark? Hvorfor er ambisjonene så mye lavere? Jeg bestiller gjerne en kritisk artikkel om temaet her og nå.

I medielandskapet skal Samtiden plassere seg mellom dags- og ukeavisene og de spesialiserte tidsskriftene som er knyttet til profesjoner, organisasjoner, vitenskaper og særinteresser. Der finnes det et rom, men det pleies ikke aktivt nok. For mange av tidsskriftene har utviklet seg til innadvendte publikasjoner der de fleste skriver for å vise seg frem for sine kolleger, venner og kjente. Tidsskriftene er ikke ofte nok profilert og redigert slik at de greier å forløse sitt allmenndannende potensial.

De har forrådt seg selv og offentligheten ved ikke å greie å dyrke den riktige kombinasjonen av bredde og dybde, påpeker medieforskeren Jostein Gripsrud.

Samtidig finnes det altså mange mennesker som ønsker seg større innsikt i sosiale og kulturelle sammenhenger, hvis de får dem presentert i tidsskrifter som er profesjonelt gjennomarbeidede medieprodukter. Og hvorfor kan ikke et kulturtidsskrift være det? Det kan. Det koster riktignok penger, men først og fremst tid og ambisjoner om å nå stadig flere. Investeres det mer, kan tidsskriftene bli enda viktigere, bredt orienterte kunnskapskanaler med en mer forløst form enn avisene.

Jeg mener ikke det er forkastelig å være "smal". Det skal ikke mye til for å bli definert som smal i Norge. "Smal" er et skjellsord i et land der den egalitære ideologien – "alt bør egentlig kunne leses av alle" – er så sterk at du senker blikket når du må bekjenne for et journalistisk hastverkshode at ... nei, det du har gjort er nok ikke tilgjengelig for alle.

Det er forskjell på å være innadvendt og å erkjenne at vi ikke henvender oss til absolutt alle. Vi kan likevel nå mange. "Jeg vil skrive for de spesielt interesserte. Det er mange nok som skriver for de generelt uinteresserte," har noen sagt. Det vi trenger er flere åpne, bredt dekkende, grundig redigerte tidsskrifter som har en fast kommunikasjonsvilje og et skarpt ønske om å påvirke og starte debatter i små og store offentligheter og miljøer. Et kulturtidsskrift kan være et alternativ til den høyt oppdrevne spesialiseringen og snevre sektortenkningen i dag. Å tenke helheter og sammenhenger er mer utviklende og utfordrende.

I et åpent samfunn er kritiske og kompetente del-offentligheter en kjernefunksjon. Dem har vi mange av i Norge, til tross for hva stadig mer konservative tidligere radikalere som for lengst har sluttet å oppdatere seg, måtte få seg til å mene. Fordi de synes Dagbladet er en drittavis, mener de at "offentligheten" ligger brakk. Men offentlighet er ikke lik dagspresse. Som Georg Johannesen har sagt: "Det du kaller virkelighet, kaller jeg avis."

Det finnes nok av publiseringskanaler i Norge for dem som virkelig har noe å si, har evnen til å formidle det og ikke bare sitter og surner på sidelinjen. Dagens 30-åringer har mye mer relevante medieanalyser å komme med i dag enn 50–60-åringene, for å antyde en reell generasjonsmotsetning. De ser at mediemangfoldet er svært stort. Nettpublisering gjør det enda mye større og mer spenstig.

Samtiden får inn ca. 200 tekster hvert år. Det er en privilegert situasjon som ingen andre norske kulturtidsskrifter opplever. I tillegg arbeider vi med minst like mange hundre ideer som blir utviklet av redaktør og redaksjonsråd, gjerne i samtaler med folk i alle tenkelige sammenhenger. I idéskapingen og diskusjonene deltar Samtidens nye redaksjonsråd aktivt. Der sitter Kjartan Fløgstad, Kristin Gjesdal, Anne-Britt Gran, Marianne Gullestad, Henrik H. Langeland, Ola Mestad, Erling Sandmo og Øystein Ustvedt.

Jeg ønsker å bruke plassen på formbevisste og velskrevne sakprosa-tekster. Samtiden skal være et skrevet kulturtidsskrift. Ett virkemiddel til dét målet er å skjære bort traurig og innadvendt akademisk sjargong; barbere vekk unødvendig fagterminologi og motespråk. Tekster uten stemme og temperament, uten synlig engasjement, vil ikke Samtiden ha. Skribenter mangler ofte ikke kunnskap og kompetanse, men vilje til å sette spor etter seg, bli synlig og snakket om. Da må de spisse ting til slik at ikke alle umiddelbart kan si seg enige. Virkemidlene og skribent-temperamentene varierer. Du kan overbevise ved å være åpen og søkende. Og du kan overbevise ved å være insisterende og sta.

Det finnes for lite aggressivitet i norsk kulturjournalistikk. Eivind Tjønneland har helt riktig poengtert at det den norske kulturjournalistikken mangler, er verken sakkunnskaper eller spalteplass, men virkelig engasjement. Vi trenger flere som skriver slik at leserne blir overbevist om at en sak faktisk har betydning. Før han tok sitt liv for 25 år siden, skrev Jens Bjørneboe at en forfatters fremste oppgave i dag er å få ordene til å bety noe igjen.

Vi ønsker oss flere artikkelforfattere som får frem sine synspunkter og holdninger gjennom å skrive fortellende saker og brette ut historier. Det betyr at Samtiden ikke er så interessert i rent teoretisk resirkuleringsvirksomhet for en lukket krets, men fremfor alt ønsker narrative artikler der menneskene og samfunnet og kulturen ikke forsvinner, men er dét som det hele dreier seg om. Det vil si artikler som ikke bare reproduserer tenkte tanker, men tekster der det foregår tenkning. Tekster som tenker. Enten det er artikler, oversiktsessay om bøker, kunst eller andre kulturprodukter eller "Samtaler i Samtiden". Tidsskriftet skal dyrke både det stramme og det generøse formatet.

Illustrasjoner som forteller historier ønsker vi oss også. I hvert nummer gir vi én samtidsengasjert illustratør, fotograf eller kunstner hele Samtiden som oppdrag, som "galleri". I dette første nummeret av det nye tidsskriftet har Marvin Halleraker fått utfordringen. Han har løst den med foto fra byer i Europa og Asia. Hvert enkelt av dem forteller sin historie. Og alt folder seg ut innenfor rammen av Terese Moe Leiners nye design.

Jeg har lest Samtiden i de tre siste redaktørperiodene, på 1980- og 1990-tallet. Tidlig i denne perioden ble tidsskriftet redigert av en redaktørgruppe bestående av Mariken Vaa, Helge Rønning, Simen Skjønsberg, Halldis Moren Vesaas og Torben Hviid Nielsen (gruppens sammensetning varierte i perioden). Så overtok Trond Berg Eriksen, deretter Thomas Hylland Eriksen. Alle har bidratt til at Samtiden er blitt det norske kulturtidsskriftet med de bredeste internasjonale perspektivene. En lang rekke utenlandske tenkere er intervjuet, et stort antall utenlandske skribenter er oversatt. Å satse slik er minst like viktig når norsk journalistikk er i ferd med å bli mer ensidig i sin Norges-fiksering og opptatthet av Vesten.

Et annet trekk ved kultur- og samfunnsdebatten er det selvhøytidelige. Trond Berg Eriksen har sagt at enhver som ytrer seg om NRK liksom gjør det med miner og manerer som om vedkommende virkelig var kringkastingssjef allerede. Det lekne og lette er ikke enkelt å oppdrive.

Hvis folk tør å være virkelig kritiske – uten å være betalt for det av en institusjon eller organisasjon – fremsetter de sine synspunkter fryktsomt og forsiktig. Og ikke helt ubegrunnet, for hårsårheten er stor i norske debatter. Kritikk blir tatt personlig, og man leter etter avsenders personlige motiver og mulige gevinster ved å kritisere. Mistankens hermeneutikk er i full sving. Slik fisler de fleste debatter bort før noen har nådd å bore i de viktigste spørsmålene, blant annet av mangel på romslighet og raushet. Det får som følge at enda færre gidder eller tør.

Da får de mindre kunnskapsrike større spillerom i offentlig debatt. Det er behagelig å være middelmådig i et land der kritikken og det sunne debattklimaet på mange områder er så svakt utviklet at man slipper unna med det meste.

Samtiden skal bygge videre på det vi har av kvalifiserte uenighetskulturer: dyrke klare meninger og holdninger i enighetssamfunnet Norge. Hvordan et land behandler sine minoriteter av alle slag, også meningsminoriteter, setter på spissen hva slags samfunn vi lever i.

Samtiden leter gjerne etter skribenter som kan provosere på basis av kunnskaper, og som ikke er preget av den utbredte meningsfeigheten som i praksis fører til at de ufarliggjør seg selv som debattanter. De fleste norske universitetsfolk er meget godt fornøyd med å få være i fred. Og det er kultur på våre universiteter for å la folk være i fred. Det er da også derfor så få universitetsinstitutter er virkelig dynamiske kunnskapsmiljøer, men kontorfellesskaper med delt lunsjrom.

Samtiden er stedet for dem som ikke vil være i fred. Tidsskriftet er for det første åpent for etablerte skribenter som fortsatt utvikler seg og tenker noen nye tanker. For det andre er det åpent for de unge, nye skribentene. Grunnlegger Gerhard Gran skrev forresten i 1909 om hvor krevende det kan være å finne frem til de nye navnene, de som skal prege kultur- og samfunnsdebatt i tiårene fremover:

Da Gerhard Gran skrev dette, hadde han sittet som redaktør av Samtiden i 20 år. Det er bare mitt aller første nummer du sitter og leser nå. Foreløpig er jeg mer optimistisk enn Gran. Det nye Samtiden kaster iallfall frem 17 artikler fra noen av de beste av de kjente norske skribentene, og fra helt ferske skribenter i offentligheten.

Samtiden vil ha artikler som spissformulerer trender og tendenser i kultur og samfunn. Det skal skribentene forsøke ved å vise sammenhenger og brette ut bakgrunn og begrunnelser. Dermed vil Samtiden fortsette å være det mest rendyrkede allmennkulturelle tidsskrift i Norge. Og det er for mye forskjellig vi ønsker å kaste oss ut i til at vi vil lage temanumre. Et kulturtidsskrift som vil være allmenndannende og vekke videre interesse, skal være åpent, uforutsigbart og med betydelig bredde fra nummer til nummer.

Dét er ikke mangel på profil. Det er det som er profilen.

Knut Olav Åmås
Redaktør