Går det like vel med oss som det gikk med Narcissus når vi overmannes av trangen til å speile oss i tapende paradisers idylliserende vannspeil? Blir vi blomster av det?

Når vi skriver historien eller historier skriver vi også oss selv. Hva enten vi vil eller ikke kommer vi ikke unna det bohemene trodde var en original tanke – du skal skrive ditt liv. Det kan være vanskelig for oss å holde tunga rett i munnen, å komme i hu hvilke tilfeldige sammentreff som gjør at vi opplever begivenheter og steder på bestemte måter akkurat der og da, og det kan ofte være fristende å forvandle en banal livskrise til et kosmisk sammenbrudd – et paradigmeskifte, det modernes fødsel, vekst og fall, nasjonalstatens uavvendelige oppløsning, sånne ting.

I Midnatt på Sicilia (1999) forteller den australske skribenten Peter Robb historien "om det andre Italia" – det kultfenomenet som i århundrer har fascinert italienere på venstresida (Dante, Machiavelli, Dario Fo), nemlig fortellingen om den totale korrupsjon der Vatikanet, mafiaen, de hemmelige tjenester, frimurerne, politikerne og næringslivskoryfeene går sammen om fæle ting. Spennende lesning. Robb har bodd en årrekke i Napoli, og han vender tilbake i 1995 på vei til Palermo der han skal følge "århundrets prosess" mot den kristeligdemokratiske nøkkelpolitikeren Giulio Andreotti som blant annet anklages for å ha kysset mafiahender. I tillegg til kriminaljournal forteller Robb en hel del om kultur, topografi og samfunn i Sør-Italia, matretter, kunstverk, motorkjøretøyer osv. En sentral fortelling for australieren er historien om Napolis sørgelige forfall – fra å ha vært en idyll preget av sympati, generøsitet og glimt i øyet, har byen blitt et kynisk helvete av heroin og vold.

Det er i 1995 han er der og konstaterer denne begredelige tilstanden. Året etter, i 1996, flyttet jeg til Napoli og bodde der i vel et år med samboer og vår nyfødte Ola. Vi valgte å bo i Napoli fordi vi var slått av sympatien og generøsiteten, den idylliske tilstanden og det søte liv. Vi så glimtende øyne på alle gatehjørner. Akkurat slike ting som Robb hadde elsket ved denne byen 15 år tidligere og som han så sårt savnet da han var innom året før. Selvfølgelig så også vi slitne junkies og leste om skyting i Il Mattino, men slikt hadde ikke kraft til å forstyrre vår nytelse. Ikke da og ikke ennå. Men det kommer nok. Kanskje idyllen er uopprettelig rusten den dagen jeg innser at jeg har mistet nesten alt håret på hodet og har gitt opp å gjøre noe med de 25 kilo for mye som har samlet seg over et synkende beltested.

Det kribler i oss, skribenter og intellektuelle, etter å fortelle om det vi har oppdaget. Små knappenåler og flagg skal spres utover våre indre kart i flest muliges påsyn. Vi må gjøre det så raskt at vi er sikre på å være konge på akkurat den haugen, geniforklare oss selv (mer eller mindre kyskt), fastslå for all fremtid at vi har levd ypperlige liv og utført ridderlige handlinger. Trengt inn til uutsigelige dybder. Stått ansikt til ansikt med ting vi (dere) ikke ville trodd var mulige. Vært vitne til begivenheter som ikke kan beskrives med annet enn honnørord. Og om vi ikke kan avhjelpe den nøden vi støter på – det har vi ikke tid til, vi må videre – så kan vi iallfall beskrive den slik at andre kan ta neste skritt. Vi "spiller ballen videre". Nå er det myndighetenes ansvar.

Like utenfor Napoli er det et anlegg med varme kilder og naturlige badstuer – kokende varme grotter gravd inn i det vulkanske fjellet. "Neros ovner" heter de. Det er ikke så lett å finne frem dit, og i resepsjonen henger det et diskret lite skilt som oppfordrer gjestene til å tie. Visse goder i livet må ikke bekjentgjøres – for da er de ikke goder lenger, fortelles det i noen poetiske linjer.1 Men vi klarer ikke holde kjeft. Vi er den hellige informasjonsstrømmens flittige arbeidsmaur og våre beretninger må romme stort og smått. Jo mer tilsynelatende mikroskopiske detaljene er, jo bedre karakter for blikk og skarpsyn får vi. Listene over tider og steder skal ledsages av personlige spor – "vinklinger". Jo høyere man scorer på vinklingsskalaen, jo mer tradisjonelle steder og tider kan man presentere. Og slik blir vår innsats likevel minneverdig, udødelig.

Men å udødeliggjøre seg selv er samtidig å kalle på døden. Slik alt som er "in" bærer i seg spirene til å være "out", og altså i den forstand allerede er "out" så fort det er "in", er all udødelighet et minne om vår dødelighet, om at vi allerede er døde. Og ikke bare er vi selv døde, men også det vi rørte ved og smittet med vår udødelighetshigen, har blitt en tikkende bombe som før eller siden må implodere.

Antropologen som hogger seg inn i jungelen for å finne sitt eget lille trobriandersamfunn, har ingen annen mulighet enn å spre sin modernitet der han med kamera og primus gjør gjenstander av alt han støter på. Uansett hvor sterk hans idyllskapende evne er, kan han ikke hindre at løypa blir tråkket bedre og bedre opp – helt til alle dens krumspring og plutselige panoramaer er beskrevet i detalj i konkurrerende guidebøker for mer eller mindre "røft" utrustete "ryggsekk"-folk. Antropologen vil okke seg over disse annengenerasjonsreisendes snobbete holdning og selvnytende uvitenhet, akkurat slik de igjen vil le overbærende av de som kommer på kulturreise som i sin tur vil le av pakketuristene. Som i sin tur blir gjort til gjenstand for nye antropologiske studier – denne gangen om "Syden"-folket, en ny eksotisk jungel å vandre rundt i for vordende kultursosiologer med ambisjoner om å snobbe snobberiet.

I oktober ledet jeg en gruppe av 14 skjønnlitterære oversettere rundt i Napolis mange hemmeligheter og en rekke av byens omkringliggende herligheter. Napoli er Europas best bevarte hemmelighet. Om syv år drar ALLE dit. Vent og se. Jeg tok dem med til Neros ovner, ned i Mitrashelligdommen i Capua, til idealbyen San Leucio fra opplysningstiden, til forkullede Herkulaneum-papyruser og andre samlinger på nasjonalbibliotekets bakrom, til normannerkatedralen i Salerno, til Villa Ibsen på Ischia osv. Vi spiste på hemmelige restauranter, spiste alltid godt, fikk alltid god vin. Vi sov på idylliske småhoteller, tok de statlig subsidierte fergene og prutet med lokalbefolkningen. En højdare var å komme til den hemmelige øya Procida.

Men der var det allerede en masse nordmenn. Det kunne vi lese om i Il Mattino (Napolis dagsavis), søndag 8. oktober 2000, under tittelen "Fotografi: dalla Norvegia con amore" – et ordspill på den kjente James Bond-tittelen fra kaldkrigstiden. Slik presenterer journalisten Domenico Ambrosino nordmennenes tilstedeværelse på Procida:

Det var kjærlighet ved første blikk mellom procidanerne og de hundre norske fotografene som gikk i land på øya for å delta i et stevne organisert av Morten Krogvold, en av de viktigste representantene for skandinavisk fotografi. [...] "Vi hadde en følelse av øya inne i oss, allerede før vi gikk i land her," forteller Morten Krogvold,2 en stor kunstner innen foto, vant til å arbeide med personer ved navn Nelson Mandela, Luciano Pavarotti, Liv Ullmann, Roman Polanski. "Procida" – fortsetter il maestro – "ble valgt nettopp på grunn av de sterke følelsene vi opplevde på filmfestivalen i Norge, da den fortellingen Troisi fortalte [spillefilmen "Postmannen", overs.anm.], som foregår på denne enkle og praktfulle middelhavsøya, bokstavelig talt fikk tårene frem i øynene på hundrevis av yrkesutøvere innenfor film, underholdning og fotografi, mennesker som selv var fagfolk, og ikke bare enkle, naive tilskuere."

Mattino-journalisten ramser så opp åstedene for tidligere Krogvold-stevner: Sør-Afrika, Hellas, Sverige, Portugal, Tsjekkia, Kina, USA, Bangladesh, Finland, Irland og Danmark. Og slik beskriver han virksomheten som de norske kursdeltakerne bedriver:

Napoli-avisen forteller videre at det samme kveld skal holdes en "takksigelsesfest" i fiskerhavnen Corricella der de norske fotografene skal vise frem "over 5000 fotografier og lysbilder, først og fremst av ansikter, personer, øyboernes menneskelige trekk, som de norske fotografene har fanget inn direkte i hjemmene, i kirkene, på skolene, på gata, på arbeidsplassene på øya". Anne Lise Flavik, koordinator for stevnet, forteller: "Noen av fotografene var ute på sjøen natterstid sammen med fiskerne for å lære slitet deres å kjenne. De var så utkjørte da de kom tilbake at de ikke klarte å fremkalle arbeidene sine."

Et par uker senere – lørdag 28. oktober 2000 – kommer det en ny artikkel i Il Mattino, nå i form av et intervju med Morten Krogvold, stadig ført i pennen av Domenico Ambrosino.3 Denne gangen er tittelen "Masseturisme = ruin. SOS fra en skandinavisk fotograf." Og slik lyder det:

Procida, Procida, Procida ... Er denne øya egentlig noe paradis, slik de 100 elevene til Morten Krogvold kanskje vil hevde med sine tusener av bilder som de skal vise frem til sine tusener av venner? Venner som kanskje skal forføres av idylliske folkelivsskildringer og selv få lyst til å bidra til forevigelsen av den paradisiske øya. Lete opp enda et ubleket hjørne av øyas lerret.

Denne øya med sitt dystre, nedlagte fengselsanlegg for livstidsfanger, sine forvitrede klipper som raser ut i vinterstormenes bølger, sine ugjestmilde tornekratt, blasse butikker og tallrike innavlinger? Denne overbefolkede øya der avvikere blinkes ut og isoleres, som i alle trange småsamfunn – dystert skildret i Elsa Morantes Arturos øy (1987), himmelvidt fra Massimo Troisis postmann-idyll.

Men Troisi er naturligvis rett mann på rett sted. Han er postmannen i paradiset. Det er paradiset han beveger seg i, selv om det har så godt som ingenting med øya Procida å gjøre. Paradisøya og dens folk er skjøvet inn i bakgrunnen, som en samling kulisser omkledd i 50-tallsdrakt, klær fra Troisis egen barndom. Rett nok er det stemningsskapende kulisser, som gis funksjon i et fortellingsprosjekt. En paradisfortelling. Men det paradiset Troisi forteller, og som griper oss, er ikke historien om en "praktfull" øy, men fortellingen om et språkets paradis. Idyllen bor i et mirakuløst møte, mellom en svermerisk landsbyidiot som lærer seg å fortrylle sin elskede Beatrice (hun heter faktisk Beatrice i filmen) med svulstige eller rørende metaforer, og en faderlig veiledende språkets mester (Philip Noiret som forestiller en anakronistisk Pablo Neruda). Det paradiset som skildres i filmen, er ikke de merkelige husene og de skjeve trappene, men den famlingen, den stammingen og den forundringen postmannen viser oss der han begeistret tar språket i besittelse. Som alle paradiser er det naturligvis et tapt paradis vi får oss servert. Vi gis en rundtur tilbake i en tilstand da ord var tunge og meningsfulle, da det var voldsomt å si "Jeg elsker deg", og det krevde et overmenneskelig mot å hevde at man var seg selv og ikke hvem som helst. Som alle paradiser gikk det tapt så snart det så dagens lys. Allerede gjenfortellingen er bare en blek skygge. Og det visste den døende Massimo Troisi der han kjempet seg gjennom sitt livs siste scener, ofret livet på idyllenes alter – på den nådeløse øya, Procida.

Hvilken vare er det vi selger, vi som i naiv arroganse skiver opp paradiset og legger det bit for bit opp på våre elektroniske vektskåler? Selger vi ikke bare bleke minner om den tiden da vi trodde på barndomsminner og på store, åpne landskap man kan trives i? Selger vi ikke bare varer som i sitt vesen er utilgjengelige, illusoriske, bedragerske, varer vi ikke engang har? Og er ikke disse varene bare prisverdige fordi de tilsynelatende gir lindring for kunnskapens tresmak?

La oss si det enkelt først, og så litt mindre enkelt. Først – la oss ta en tur ned på en norsk campingplass, anno akkurat nå. La oss gjøre virtuelt feltarbeide. Har vi det bra? Har vi det slik? Her sitter mennesker og hviler seg, rusler rundt til hverandre, møtes ved vannposten og inviterer hverandre på velsmakende måltider. De griller og drikker og prater. Rolig, med gode marginer for morgendagen. Sanne kulturbevarere som ikke ødelegger en eneste idyll, ikke røper en eneste hemmelighet. Se, der sitter de, på campingstolene sine, akkurat slik gamle greske eller persiske bønder sitter i sine landsbyers hovedgater, med gode marginer for morgendagen, uvitende gjenstander for våre forestillinger om paradisisk folkelighet. Hvor lenge skal vi vente før turismens foranskutte lyn skal skritte opp avstanden fra fortelt til fortelt, fra tabernakel til tabernakel, campingvogn til toalettbygning til fristrand og tilbake igjen, med antropologisk, dobbeltvirkende anti-ironi? Noen av oss har kanskje alt vært her og tenkt vårt.

Miltons Satan hengir seg til melankolske betraktninger snarere enn naiv arroganse rett før han iverksetter fristelsesdramaet:

Ah gentle pair, ye little think how nigh
Your change approaches, when all these delights
Will vanish and deliver ye to woe;
More woe, the more your taste is now of joy;
Happy, but for so happy ill secured
Long to continue; and this high seat your heav'n
Ill fenced for heav'n to keep out such a foe
As now is enter'd: yet no purposed foe
To you, whom I could pity thus forlorn,
Though I unpitied.4

[Jon Rognlien]