For å forberede Aleksandr på den mangslugne oppgave det er å skulle fortolke Russland for nordmenn og Norge for russere, setter de to vennene seg ned og – ja, nettopp: samtaler om sine land og kulturer.

Steppen og tiden. Min russiske venn Aleksandr og jeg samtaler om hverandres land og kulturer heter en bok Peter Normann Waage utgir på Cappelens forlag til høsten.

"Min russiske venn Alkesandr" tør være kjent fra Peter Normann Waages spalte i Dagbladet. I boken viser det seg at han er en russisk ekspert på norsk språk og kultur, som skal tiltre i ny stilling som tolk og kulturfortolker for en større norsk bedrift med aktiviteter i Russland. Med velvillig tillatelse fra forlag og forfatter følger en av samtalene nedenfor.

Aleksandr finner demokratiet i Lille Grensen og husker en bilulykke i Moskva. Jeg forklarer hvordan bli en av gutta, før vi leser kontaktannonser.
– Nå, min venn, sa Aleksandr helt opprømt da vi møttes igjen, – nå har jeg sett noe som virkelig illustrerer hva jeg setter sånn pris på i Norge. Selv du må forstå verdien av dette.

– Av hva, Aleksandr?

– Av demokratiet, erklærte Aleksandr.

– Det har jeg da alltid gjort, svarte jeg. – Husker du ikke at jeg til og med har forsøkt å forklare deg hvordan Sofia-ikonet i Novgorod så å si gir demokratiet dets religiøse begrunnelse.

– Ja akkurat, utbrøt Aleksandr. – Dets "religiøse begrunnelse". Men hva med dets virkelighet? Finner du den i Russland?

– Vel, begynte jeg, – du må da gi landet litt tid ...

– Glem det! avbrøt Aleksandr. – Hør heller hva jeg har opplevd i dag. Jeg var på vei fra Karl Johan til Deichmanske bibliotek i formiddag. Klokken var litt før ti, og jeg spaserte opp Lille Grensen. Og der så jeg demokratiet.

– Javel? spurte jeg forbløffet.

– Mot meg kom nemlig nesten hele regjeringen gående; der var utenriksminister, justisminister, statsminister. Noen gikk sammen, andre pratet med venner eller medarbeidere, hva vet jeg.

– Og så? spurte jeg, langt mindre forbløffet. – Disse menneskene var på vei fra regjeringsbygningen til Stortinget. De skulle på jobb. Stortinget starter sesjonen klokken ti; før den tid sitter de på sine kontorer i regjeringsbygningen, ved siden av Deichmanske bibliotek.

– Men de spaserte! insisterte Aleksandr.

– Det er sunt med mosjon, fortsatte jeg. – Dessuten traff du dem i en gågate hvor det ikke er lov å kjøre bil.

– Javel, sukket Aleksandr. – Så skal jeg fortelle deg en historie fra Russland. Den har Jeltsin i hovedrollen, men er likevel aktuell. I annet bind av sin selvbiografi forteller han om en bilulykke han var innblandet i ...

– Og så er du forundret over at norske politikere går et par hundre meter? avbrøt jeg.

– Jeltsin hadde tannpine, fortsatte Aleksandr ufortrødent. – Det banket og verket. Derfor ville han raskt avgårde til tannlegen og tilkalte sjåføren. De satte seg inn i limousinen; Jeltsin satt i baksetet til høyre, det som fra hestedrosjenes dager er blitt kalt "herresetet": Der kan du se fremover og samtale med sjåføren. Vel, han ba om å bli kjørt til tannlegen øyeblikkelig, og sjåføren startet bilen. Problemet var bare at dette skjedde så fort at ingen fikk tid til å varsle trafikkpolitiet. Vanligvis tar de oppstilling langs presidentens rute, og stanser all annen trafikk. Presidentens og regjeringens biler har ingen fartsgrense. Derfor må såvel fotgjengere som andre biler holdes unna ruten. Men fordi presidenten ynket og klaget seg, satte sjåføren opp farten som vanlig. Da de nådde innkjøringen til motorveien, spurte sjåføren om Jeltsin ville at han skulle la den kryssende trafikken passere, eller bare kjøre på. Jeltsin vinket ham videre. Han hadde jo tannpine. Sjåføren lukket øynene, ga gass – og kolliderte. I boken beklager Jeltsin at han ikke hadde tenkt på trafikken. Han endte på sykehus, ikke hos tannlegen.

– Forhåpentlig kunne de kurere tannpinen der også, kommenterte jeg. – Men det var da dustete av sjåføren å kjøre rett ut i trafikken.

– Ikke dustete, naturlig, sa Aleksandr. – Det er mitt poeng. Sjåføren fryktet presidenten mer enn de andre bilene. Herskerens ord er lov. Han er hevet over andre mennesker. Han er gosudar, herre, i et gosudarstvo, som "stat" heter på russisk. Staten er herrens sted, intet sted av likevekt, som det europeiske ordet "stat" antyder.

– Men hva vil du antyde, Aleksandr?

– At dersom man er vant til dette russiske forholdet til staten, som billedlig talt er "herrens" lekeplass, så er det en umåtelig glede å se Norges regjeringsmedlemmer spasere blant vanlige folk på gata. I Russland kan "herren" gi og ta som han lyster. Han står over lovene og er han dum nok, i egne øyne også over naturlovene. I Norge vandrer bokstavelig talt makten blant oss andre.

– Nå er Norge, heldigvis, et usedvanlig fredelig land, Aleksandr. Enn så lenge har vi ingen kultur med livvakter i dagliglivet.

– Jeg tror ikke dét er årsaken, innvendte Aleksandr. – Hadde politikerne betraktet seg selv hevet over den berme det vanlige folk utgjør, i alle fall i øynene til russiske politikere, ville de nok visst å omgi seg med alle maktens tegn og symboler, trusler eller ikke. Makt betyr i Russland forakt, forakt for de maktløse. I dag formiddag fikk jeg demonstrert hva et naturlig forhold mellom stat og samfunn vil si. Maktens representanter er nettopp dét: representanter, ikke småkonger eller halvguder. Det var faktisk demokratiet som kom gående mot meg.

– Misunnelse, Aleksandr. Det er misunnelsen som gjør at norske politikere ikke våger å vise sin makt ved de symbolene de benytter i andre land. For noen år siden foreslo Gro Harlem Brundtland at regjeringsmedlemmene skulle få kjøre i egne filer, eller i alle fall benytte kollektivfeltene der disse finnes. Politikerne har jo ofte dårlig tid. Men hva tror du skjedde? Det ble ramaskrik. Argumentet om at de da kunne arbeide mer effektivt ble rasende avvist: De skulle virkelig ikke tro de var noe annet eller mer enn folk flest.

– Men misunnelse er da også et uttrykk for at man egentlig befinner seg på samme nivå, påpekte Aleksandr. – Du kan ikke misunne noen du ikke føler deg grunnleggende likeverdig med. Det er fordi dere er sammenlignbare, og du føler at du burde hatt de samme privilegiene og fordelene som andre, at du er misunnelig. Da regjeringen spaserte langs Lille Grensen var det følgelig den norske likhetsideen som ble demonstrert, uansett hvilke grunner det er til at politikerne oppfører seg som folk flest.

– Med all respekt, Aleksandr. Du kjenner dette landet godt, det skal jeg ikke benekte. Men du sitter ennå fast i enkelte fordommer og forestillinger, i fortellinger som nordmenn ynder å spre om landet sitt. Den likhetsideen er en vakker tanke, men også en bløff. Forskjellene er bare litt mer fordekte, og om likheten en gang fantes, er den nå fortid. Du lever faktisk ikke i Hans Nielsen Hauges tid.

– Neida, jeg vet det, fortsatte Aleksandr. – Men det hender at fremmede øyne ser bedre enn egne. Og jeg fastholder at idealet for den norske stat og regjering er "folkekongen", slik jeg har sagt tidligere. Jeg tror ikke først og fremst det er misunnelse som gjør fotgjengere av maktens representanter, de ville miste sin legitimitet dersom de hevet seg for høyt over folk flest.

– Ikke desto mindre er likheten i stigende grad en illusjon, fremholdt jeg. – Se bare hvordan de nyrike dyrkes som helter i dette landet. "Spirit of Norway" heter Kjell Inge Røkkes hurtiggående racerbåt; folk stimler sammen på kaia når det arrangeres båtrace der han er med, selv om han har registrert sine mest lukurative foretak i utlandet og knapt betaler skatt til Norge. Ja, også politiet er servile overfor ham, og stiller opp gratis under arrangementene, mens andre må betale for private festligheter. Tidligere fantes det også rikinger i Norge, men de skjulte seg bak en maske av "likhet"; de hadde matpakke på jobb, tok trikken osv. Riktignok slo de ut håret i utlandet, men i Norge oppførte de seg som om de skulle være "en av gutta", fordi likhetsideen ennå var levende. Den er nå på det nærmeste død. Den bærende idé er nå beundring for "the selfmade man". Igjen et eksempel på at Norge er den 51. amerikanske staten.

– Men det er jo nettopp fordi Røkke er "en av gutta" at nordmennene beundrer ham, innvendte Aleksandr. – La gå at likheten ikke lenger gjelder inntekt og formue, der godtar dere nok større forskjeller enn tidligere. Likevel viser Røkke og hans kumpaner at de er "like", som folk flest. Derfor heier man på dem, derfor skriver journalistene så beundrende om dem.

– Åja? Dette må du forklare nærmere, Aleksandr.

– Gjerne det, sa han tilfreds. – Du har jo gjentatte ganger fôret meg med klipp og opplysninger om denne moderne varianten av Peer Gynt ...

– Bør Børson, avbrøt jeg. – Peer har i det minste humor, Bør Børson og de nye nordmennene er bare ufrivillig morsomme.

– Uansett, fortsatte Aleksandr. – Du har skummet over det faktum at han bruker pengene på seg selv, han kjøper dyre båter, han bygger en diger hytte ...

– Med 32 dasser, tilføyde jeg.

– Jada, og han har brukt noen millioner på maling for å dekke til takene på revefarmene nedenfor, tilføyde Aleksandr, – slik at han ikke skal blendes av refleksen fra dem når han sitter på balkongen sommerstid. Han går på jakt, han har sitt eget fotballag, og så videre. Men hva annet viser dette enn at han er en av gutta?

– Du mener at han realiserer alle nordmenns drøm? spurte jeg ettertenksomt.

– Hva ellers? insisterte Aleksandr. – Han er en av oss. Han bekrefter likhetsideen. Derav hans store popularitet.

– Det betyr, fortsatte jeg, – at hvis han hadde brukt pengene på noe annet, på kunst, kultur; hvis han hadde betalt en opera, finansiert et universitet, grunnlagt et stipend eller noe slikt, da ville han blitt upopulær med det samme.

– Hvorfor det? spurte Aleksandr.

– Fordi det ikke tilhører guttedrømmen, svarte jeg. – Da ville han ha markert forskjellen mellom seg og folket. Kunst og kultur blir alltid betraktet med mistenksomhet i Norge. Det smaker av elite, av noe som ikke alle kan være med på. Men racerbåter og fotballag ... Jo, jeg tror du har rett.

– Jeg ville kanskje ikke trekke det så langt, begynte Aleksandr.

– Men det vil jeg, avbrøt jeg. – Og jeg er faktisk oppvokst her i landet. Det du sier, forklarer også hvorfor en av de få rikingene som bruker penger på noe annet enn seg selv, stadig omtales som rik, uten at det nevnes at han har grunnlagt et fond på ti millioner kroner til støtte for økologiske tiltak, eller at han deler ut en pris på én million hvert år til en internasjonal pådriver for økologi og miljøvern.

– Hvem er det? spurte Aleksandr.

– Jostein Gaarder, svarte jeg. – Han har tjent mangfoldige millioner på bøkene sine, men har altså fastholdt sin posisjon som aktør i kulturlivet, noe som skaper forakt blant nordmennene. Du kan lese i avisen at han har et kontor til 500 000 kroner – med Oslos boligpriser må det jo dreie seg om et kott – men ikke om alle de pengene han faktisk gir bort. Jo, Aleksandr, jeg tror du har rett. Likhetstanken er levende.

– Nå kan mistanken overfor privat pengebruk på kultur skyldes noe annet, innvendte Aleksandr. – I Norge har dere jo på forbilledlig måte klart å balansere kapitalisme og velferd. Det har inntil nå vært statens oppgave å garantere for støtte til kulturen. Når så en enkeltperson deler ut priser eller grunnlegger et fond, for ikke å snakke om dersom han eller hun skulle betale en skole, lukter man straks at her er det interesser ute og går. Dette er offentlighetens oppgave; bare staten kan garantere for likeverd i skole og kulturliv.

– At staten betaler gildet, er ingen garanti for interesseløshet, påpekte jeg. – Det burde du vite bedre enn noen, som har vokst opp i en ideologisk stat. Men du har rett i det at nordmenn helst tyr til staten for å få hjelp. Staten er og blir en "omsorgsstat", som jeg har sagt før. Man frykter det selvstendige, sivile samfunnet. Dermed risikerer man også å gå frem til terskelen for det totalitære samfunnet. Når det forventes at staten alltid ordner opp, om det så er i kulturlivet eller i ens eget, personlige liv og bare overlater det rene forbruk til borgerne, umyndiggjøres samtidig borgerne, som i neste instans søker etter "lille far", eller i Norge helst en "mamma" i staten ...

– Nei, nei, avbrøt Aleksandr. – Nå forsøker du å trekke Norge mot Sovjetunionen. Det kan du kanskje gjøre hvis du vil argumentere for nyliberalismens nødvendighet i ditt eget land, men prøv deg ikke overfor meg. Det var jo nettopp forskjellen mellom den totalitære statsmaktens overjordiske representanter og det demokratiske samfunns likemenn av politikere jeg innledet med å påpeke. Det er i Russland innbyggerne blir umyndiggjort og umyndiggjør seg selv, ikke i Norge.

– Det er jeg nå ikke så sikker på, Aleksandr. Myndighet er ikke noe man har, men noe man tar. Om man makter å ta eller erobre den, avhenger av de verdier en selv og samfunnet rundt en fremmer.

– Og de skulle være mer selvstendighetsskapende i Russland enn i Norge, spurte Aleksandr vantro.

– Ja, bekreftet jeg. – La oss ta utgangspunkt i det fenomenet som du påpekte, at staten i hele etterkrigstiden har sørget for å opprettholde litteratur, skole og kultur i dette landet, likesom i Sovjetunionen ...

– Men uten den systematiske ideologiske styringen som jeg kjenner fra mitt hjemland, påpekte Aleksandr.

– I og for seg sant nok, innrømmet jeg. – Men så kommer det en tid da den ideologiske supermakten Sovjetunionen forvandles til et fattig Russland, og det sosialdemokratiske Norge til et markedsorientert, såkalt "moderne" samfunn med en styrtrik stat, men der staten er overbevist om at den ikke kan bruke penger på offentlige tiltak ...

– Da øker bare pengemengden, det blir inflasjon, pengene mister sin verdi, og man er like langt, avbrøt Aleksandr.

– Du har lært leksen din, ja, svarte jeg. – Det der lar vi likevel ligge akkurat nå. Resultatet er i alle fall at begge statene fremstår som relativt sett fattigere enn de var tidligere, uavhengig av nominell rikdom. Følgelig blir den videre utviklingen avhengig av hvilke verdier de rikeste av samfunnsmedlemmene setter høyest.

– Stakkars Russland! utbrøt Aleksandr. – Du vet like godt som jeg hvilke verdier de nyrike russerne hegner om. Har du for eksempel hørt om ham som var i Firenze og skulle kjøpe seg et skikkelig gullkjede med kors. Han fant et tykt, fint og glitrende. Han holdt det i hånden, verdien tynget og han smilte fornøyd. Så pekte han på krusifikset, rynket på nesen og sa til gullsmeden: "Dette er jævla fint, men kan du ikke få vekk han turneren som henger der?"

– Har du hørt noen Røkke-vitser i det siste? spurte jeg Aleksandr.

– Nei? svarte han interessert, – finnes de?

– Det er det de ikke gjør, fortsatte jeg. – Dere forteller i alle fall vitser om de latterlige oppkomlingene, det kunne ikke falle nordmennene inn. Som du selv påpekte, de representerer i for stor grad samfunnets egentlige verdier. Men da har de heller ingen motstand, det er ingenting som skulle tilsi at de kommer til å sponse noe annet enn sitt eget forbruk, med de unntakene jeg har nevnt. Det er ingenting i den alminnelige norske kulturen som tilsier at de kan innhente gevinst i form av ære på annen måte; tvert imot, en internasjonal undersøkelse som ble offentliggjort i juni 2000 viser at nordmenn nå leser mindre enn amerikanere. Vi har slått våre læremestre.

– Men boksalget er da virkelig stort her i landet, i forhold til folketallet, innvendte Aleksandr.

– I Norge selges de aller fleste bøkene rett før jul, forklarte jeg. – Fordi man ikke kjøper til seg selv, men plager andre med bøker man selv ikke leser. Bøker er den beste julegave, heter det – fordi man da spiller på mottagerens dårlige samvittighet: "Dette bør du lese!", og man tar pliktskyldig imot.

– Det der tror jeg ikke noe på, innvendte Aleksandr. – Bøker er en god julegave, fordi nordmenn er et lesende folk, akkurat som russerne.

– Forskjellen mellom våre to land er likevel stor, sa jeg.

– Ja, det er omtrent 30 ganger flere russere enn nordmenn, bekreftet Aleksandr.

– Det er ikke bare mengden russere som gjør at for eksempel Ulysses av James Joyce er kommet i flere opplag de siste årene, innvendte jeg, – eller at man får kjøpt filosofiske grunnverk av Aristoteles, Hegel og Kierkegaard og nær sagt hele verdenslitteraturen i kiosker på Moskvas og St. Petersburgs fortauer. Det vitner om en større og mer intens interesse for kulturen som sådan. Det gjør at jeg faktisk har større tillit til at de russiske nyrike vil sponse kulturforetak, enn at det samme skal skje i Norge. Etterhvert vil de nyrike oppdage at de blir "en av gutta" om de betaler for bokutgivelser, støtter læresteder og teatre. De tjener sosial ære på det. Og som en uforutsett, men uhyre viktig bivirkning: Pengene benyttes på tiltak som stimulerer mennesker til selvstendighet og innsikt, ikke bare på personlig forbruk.

– Jeg vet at mitt folk stadig bedøver seg med drømmer om fremtiden, begynte Aleksandr. – Det er likevel skuffende å se at den uvanen smitter så lett til utlendinger som interesserer seg for Russland. Den lysende fremtiden du tegner opp, der overskuddet fra det forbryterske næringslivet i Russland skulle gå til kultur, er fjernere enn det kommunistiske paradiset noensinne var.

– Det hadde nok vært bedre om støtten til kulturlivet, og følgelig til samfunnet i dypere forstand, hadde vært regulert av lovgivning, innrømmet jeg. – Likevel er jeg altså optimist. Og den optimismen har også historisk begrunnelse. La oss gripe tilbake til dagens situasjon i våre to land: Staten svikter fellesskapet økonomisk. Nordmennene føler seg forlatt av mamma. Men russerne?

– Føler seg fortapt uten sin høye beskytter, svarte Aleksandr.

– Og får bekreftet noe annet, tilføyde jeg, – som er vel så grunnleggende: Staten er vår fiende. Det er da aldri noen russer som tillitsfullt har kunnet stole på staten?

– Nei, bekreftet Aleksandr, – staten har alltid vært uforutsigbar, lovene er nykker hos herskeren, som jeg sa. Men derfor er man også nærmest blitt infantilisert i forhold til den: Tsaren var "lille far", det samme gjaldt Stalin. Man har liksom bare kunnet leve med staten i Russland ved selv å bli som den ønsket, umælende barn.

– Så umælende har dere nå aldri vært, påsto jeg. – Og nå tenker jeg ikke på noen organisert opposisjon, men på den nesten organiske fremveksten av forløperen til det sivile samfunn, som også er så mye mer påfallende i Russland enn i Norge.

– Dette må du forklare nærmere, sa Aleksandr.

– Hvor mange navn har du? spurte jeg.

– Jeg? Tre: fornavnet mitt, Aleksandr, farsnavnet, Vlasovitsj, og familienavnet Zakonnikov.

– Feil, du har et nesten uendelig antall, i alle fall for en utlending, påsto jeg: – Alek, Sasja, Sanja, Sjura, Sanjok ...

– Sasjenka, Sasjka, Sjurik fortsatte Aleksandr, – men de brukes ikke av hvem som helst. Det er kallenavn, noen kjælenavn, som Sasja, noen uttrykker mer irritasjon over meg, som Sasjka, men ingen utenfor familien eller vennekretsen ville finne på å bruke dem.

– Akkurat! sa jeg. – Er du på jobb eller i offisielle sammenhenger, heter du Aleksandr Vlasovitsj, eller Zakonnikov. Men hjemme er du alt det vi har ramset opp, og mer til. Allerede denne navneskikken peker mot en inngrodd oppfatning av at det er forskjell på offentlig liv og privatliv, på deg som statstjenestemann, så å si, og på deg som menneske.

– Det er det ingen som tenker på i Russland, innvendte Aleksandr.

– Jo, sa jeg, – du selv. Da du fortalte om forretningsmøtet mellom norske og russiske næringsdrivende, la du stor vekt på at nordmennene måtte inn i russernes privatsfære, gjerne med presanger.

– Så er det da min jobb å hjelpe, innrømmet Aleksandr.

– Det viktigste er likevel ikke hvor mange som tenker i disse banene, men at dere lever i dem, fortsatte jeg. – Du kan godt si det er ubevisst, men derfor helt grunnleggende. Og dette er bare ett av flere eksempler på at man opplever en absolutt forskjell mellom seg selv og staten. Den forskjellen finnes ikke i Norge. Ikke bare mangler vi navnetradisjonen, vi mangler også forståelse for at borgeren er helt selvstendig utenfor staten. Derfor blir samfunnet også så hjelpeløst når staten trekker seg vekk. Istedenfor å forsøke å skape noe eget, lage en opposisjon eller protestere mot den nye, markedsorienterte statsideologien, løper alle og enhver etter statens nye direktiver, og skynder seg å måle sine liv og sin lykke i penger.

– Den målestokken er nå blitt ganske internasjonal, innvendte Aleksandr.

– Men blant annet i Russland har dere et grunnlag for å gjennomskue den, fortsatte jeg.

– Fordi folket er så fattig? spurte Aleksandr irritert.

– Nei, fordi dere ser forskjell på den markedsliberale statens verdier og deres egne, forklarte jeg. – Når staten er fiende, er det svært få som blander sin person sammen med staten. Det skjer til stadighet i Norge, hvor staten er den gode mor. Derfor vil vi til enhver tid kunne forføres og blendes til å tro at statens ideologiske verdier er våre egne. Se bare på hvor ivrige nordmennene er til å gjøre markedets viktigste verdi ved siden av lønnsomhet til sin egen: Hurtighet. Effektivitet og hurtighet er det som blir igjen når alle verdipyramider har falt i grus, det blir i Norge nå en verdi i seg selv. Poenget nå, privat såvel som offentlig, er at man blir "fort ferdig", "får tingene gjort". Ja, selv universitetet skal organiseres slik at utdannelsen tar kortere tid, uten hensyn til det faktum at man da faktisk får en dårligere utdannelse. Det spiller ingen rolle, bare det går fort.

– Jeg vet nå om enda et område der nordmennene vil det skal gå fort, smilte plutselig Aleksandr, – og der forresten kanskje russerne viser mer omsorg enn dere.

– Hva tenker du på nå? spurte jeg.

– På middagsmaten, svarte han.

– Middagsmaten? Mener du at nordmenn spiser for fort? spurte jeg forbløffet tilbake.

– Dere har en rar skikk, i alle fall sett fra Russland, forklarte Aleksandr. – Blir man invitert hjem til en norsk familie, sendes fatene rundt ...

– Slik at hver og en kan forsyne seg, ja, avbrøt jeg. – Man skal jo ha mat.

– Men i Russland får man maten øst opp på tallerkenen, innvendte Aleksandr.

– En forferdelig skikk! utbrøt jeg, og husket hvordan jeg klam i håndflatene og med tykk tunge mer enn én gang hadde stirret på matberget foran meg.

– Nei, påsto Aleksandr. – Her holder jeg en knapp på den russiske skikken. Ikke bare tar den lengre tid, det er hyggeligere å småprate mens vertinnen legger maten på tallerkenen, fremfor den arbeidsdelingen dere praktiserer. Man føler seg liksom mer tatt vare på, og slipper dessuten å dumme seg ut ved å forsyne seg galt eller på feil måte.

– Nå er det vel ikke hurtigheten som er poenget med den skikken, Aleksandr. Den er snarere nok et uttrykk for at individet skal klare seg selv i Norge, mens det er "vi" og fellesskap i Russland, slik vi allerede har snakket om.

– Ikke desto mindre har jeg opplevd at russere nesten har sultet ihjel ved norske middagsbord, påsto Aleksandr. – De følte seg fortapt, syntes det var pinlig å ta maten selv, visste deretter ikke hvor mye de skulle ta, og gikk like sultne fra bordet som de var da de satte seg.

– Ærlig talt, Aleksandr! Russere har da tilstrekkelig overlevelsesinstinkt til ikke å dø av høflighet. Jeg skjønner forresten ikke hva alt dette har med vårt tema å gjøre.

– Jeg mener det henger sammen, forklarte Aleksandr. – Den norske staten er rettet mot enkeltindivider og tar individene på alvor, det er i tillegg en så grunnfestet norsk skikk at den til og med fører til karikaturen av et middagsselskap. Også der skal man klare seg på egenhånd. Den russiske staten ser med mistenksomhet, ja, hat, mot undersåttene som individer. Derfor må russerne ta hånd om hverandre, slik de også gjør ved middagsbordet.

– Som slik sett blir et nytt uttrykk for den tette forbindelse mellom nordmenn og stat, denne gangen uttrykt gjennom en holdning, svarte jeg så velvillig jeg kunne, – og for den russiske evnen til å bygge velfungerende strukturer utenfor staten.

– Ja, men, du glemmer et viktig element, påpekte Aleksandr. – Det du kaller følelsen av å tilhøre staten, opplevelsen av at staten ikke er vesensforskjellig fra en selv, fører også til at man har tillit til lovene, til at man respekterer dem. Dermed fungerer de også. I Russland har det, etterhvert som den sovjetiske pisken ble svekket, utviklet seg et samfunn uten tillit og derfor uten lover. Lovløsheten er den grunnleggende faktor i det nye Russland. Hvordan skal du da kunne bygge et samfunn, har du aldri så mye litteratur eller omsorg ved middagsbordet?

– Du må bygge på det dere har, forklarte jeg. – Tilliten eksisterer i privatsfæren, der fornavnene forvandles til klenge- og kjælenavn, og – gjerne for meg – der dere forsyner hverandre med mat. Der lever så å si en avglans av den lokaldemokratiske tradisjonen fra Novgorod og dens Sofia-ikon, der ser man den annens verdighet og verdi, en annen grunnpilar i ethvert samfunn.

– Privatsfære er det motsatte av samfunn, innvendte Aleksandr. – Har du ingen sammenbindende og tillitsskapende stat, som befolkningen opplever at representerer dem og som de selv kan innvirke på ved demokratiske midler, har du intet samfunn. Du har en samling enkeltindivider og menneskegrupper som motarbeider hverandre, og som aldri kan danne noe overordnet fellesskap. Når du forsøker å tegne Norge i farger som dels ligner de russiske, dels lar det fremstå i den motsatte ytterlighet, med en befolkning som tafatt tusler etter mammastat, overser du ikke bare at Norge har en århundregammel tradisjon med en tillitsvekkende stat og et grunnfestet demokrati. Du glemmer også at disse kvalitetene stadig blir styrket og videreutviklet.

– Jaså? spurte jeg skeptisk.

– Da Stortinget i 1970 vedtok offenlighetsloven, doserte Aleksandr, – tok det norske samfunn et stort skritt i retning av å garantere åpenhet og demokrati. Det slo meg allerede første gang jeg hørte om den, på et seminar med russiske pressefolk. Den garanterer, kort fortalt, at ethvert menneske som oppholder seg i Norge – altså både jeg som russer og du som nordmann – skal kunne få lese offentlige dokumenter og brev. Det er bare å gå inn på det offentlige kontoret, departementet eller hva det måtte være, be om å få se postprotokollen, og bestille de dokumenter man måtte ha behov for.

– Vel, ikke riktig, Aleksandr. – Den åpner for flere unntak ...

– Men unntakene skal begrunnes, fortsatte han stedig, – og for igjen ikke å feste oss ved alle detaljene, for selvsagt skal en lov også anvendes, og da oppstår en rekke situasjoner der tolkning og fortolkning kan munne ut i så mangt, så er mitt poeng at offentlighetsloven styrker det allerede eksisterende demokratiet, og følgelig også tilliten mellom befolkning og stat.

– Javel, så skal du få offentlighetsloven, Aleksandr. Men da må du vise meg litt større tro på det fremvoksende sivile samfunnet i Russland.

– Hittil har du nå bare vist meg at russerne lever og overlever i privatsfæren, fastholdt Aleksandr. – Det visste jeg også uten deg.

– Intet sivilt samfunn uten tillit til en selv, fortsatte jeg. – Og det jeg har forsøkt å forklare deg, er at denne tilliten eksisterer i Russland i de lommene av samfunnet der staten holdes utenfor, eller ikke makter å gripe inn. La gå at staten ikke bare oppfattes som fiende, men faktisk også geberder seg som en, jeg innrømmer at det er alvorlig nok. Ikke desto mindre har det i mange år grodd noe annet i Russland, en slags utvidelse av tillitsfæren. Det burde forresten du også vite bedre enn jeg. Du er faktisk en del av den.

– Jeg? Jeg foretrekker å forbli i Norge, slo Aleksandr fast.

– Men da du beveget deg blant de såkalte dissidentene, var du innom det jeg vil kalle et gryende sivilt samfunn.

– Som besto av drømmere, avfeide Aleksandr.

– Som oppsto av den grunnleggende menneskevennlige tradisjonen i Russland, fastholdt jeg, – nemlig av den russiske litteraturens jordbunn. Andrej Sinjavskij skriver i sitt verk om Sovjetkulturen at da Pavel Litvinov, som var en av de første dissidenter og barnebarn av en revolusjonshelt, ble stilt for retten for opprørsk virksomhet i 50-årene, spurte dommeren hvem som hadde forledet ham til slike kjetterske tanker. Han hadde jo vokst opp i et tvers igjennom kommunistisk miljø. "Jeg har handlet under innflytelse av den klassiske russiske litteraturen," svarte Litvinov avslappet. Og Sinjavskij gir ham rett: Når Tolstoj, Dostojevskij, Nekrasov, Tsjekhov ikke bare leses med hodet, men med hjertet, gir deres bøker næring til det moralske mot som trengs for å stå opp mot staten.

– Men du kan da ikke søke trøst hos de sovjetiske dissidentene nå, innvendte Aleksandr. – Såvel Sovjetunionen som dissidentene tilhører fortiden.

– Jeg forsøkte bare å påpeke røttene for det fremvoksende sivile samfunnet, forklarte jeg. – Forresten peker de også i andre retninger; en viktig næring er hentet i Vesten, naturlig nok. Russiske studenter fikk for første gang på nærmere 30 år komme i kontakt med vestlig ungdom i den store ungdomskonferansen som ble avholdt i Moskva i 1957. Den dannet et annet viktig grunnlag for dissidentbevegelsen og det såkalte "tøværet" under Khrustsjov, men ta det med ro, Aleksandr, jeg skal ikke fortape meg i dissidenttiden. En annen inspirasjonskilde finnes faktisk i det mer offisielle Sovjetunionen, som rett og slett i lengden ikke kunne holde individene nede i massen.

– Hva tenker du på nå? spurte Aleksandr.

– På noe så banalt som kontaktannonser, svarte jeg. – Husk at også de er med på å åpne kommunikasjonskanaler mellom mennesker, og bidrar til å veve det finmaskete og mangslungne nettet som går horisontalt i samfunnet, og kalles det sivile samfunn. Det svenske tidsskriftet ETC hadde i 1998 et spesialnummer om Russland. Der forteller journalisten Anatolij Rubinov hvordan Literaturnaja Gazeta 17. november 1976 publiserte den første kontaktannonsen: "Enslig mann, 48/166, med humanistisk utdannelse, hjemmesitter, ønsker bekjentskap med blondine, 35 år eller yngre, som liker teater og symfonimusikk." Det ble et forferdelig oppstyr; de eldste husket at det hadde vært tilsvarende annonser i tsartiden, men også andre forsto ganske fort tallenes betydning. Pravda skjelte Literaturnaja … ut for å spre borgerlig smitte. Det var Rubinov selv som hadde forfattet annonsen. Han tvilte selv på om noen "blondiner" ville svare. Han fikk 16 000 svar, 7 000 av dem fra blondiner. Vel 1 000 kvinner var forarget på ham, de skjelte ham ut for å være liten, gammel og dum: "Hvem som helst kan skape seg om til blondine." Han svarte faktisk alle sammen og beklaget at annonsen hadde vært et falsum, men forklarte også hvorfor: Han ville åpne for at ekte annonser kunne publiseres. Kjønnsfordelingen i store deler av landet var skjev, med "kvinnebyer" rundt tekstilindustriene, og "mannsbyer" rundt store byggefelt. Og det fantes ingen mulighet for folk å få vite om hverandre. Resultatet, kanskje ikke så mye av hans svar, som av angrepene mot ham, var tusenvis av brev fra mennesker som hevdet at det verken var umoralsk eller borgerlig å annonsere etter mulig ektefelle. Rubinov kaller det en "folkeavstemning"; vi kan si at dette var en av de første gangene innbyggerne i landet samlet forsvarte sine interesser som personer, som mennesker. Dette kunne skje fordi målet for kampen var forsåvidt harmløs. Ikke desto mindre løsnet alle brevene på de ellers så tette båndene som gikk mellom stat og person, den eneste forbindelsen som skulle forekomme i sovjetstaten. Og det sivile samfunn fikk et innsmett – båret frem på en lavine av kontaktannonser. De ble først tillatt i aviser i de baltiske landene, som fikk økt opplaget noe voldsomt og solgte over hele unionen så snart spalten ble kjent.

– Jeg husker det, nikket Aleksandr. – Men du glemmer en ting: Brevene de håpefulle skrev til annonsørene kom aldri frem.

– Nei, ikke i begynnelsen, bekreftet jeg. – Man benyttet nemlig poste restante-adresser, og passnummer som identifikasjonstegn. Men postfunksjonærene syntes det var for mye arbeid å sortere alle brevene, så de ble bare stuet bort.

– Jeg trodde de ble brent, sa Aleksandr.

– Ikke alle, forklarte jeg. – I alle fall ikke med en gang. Gjennom en bekjent fikk Rubinov tilgang til brevene, som allerede var åpnet av postverket for å forsikre seg om at det ikke gikk verdipapirer eller penger opp i røyk. Og han kunne avlese en hel verden av lengsler, håp og stadig mer dristige drømmer i brevene. Men det er en annen historie, som forøvrig finnes i en egen bok.

– Vår historie dreier seg vel heller om drømmen om det sivile samfunn, kommenterte Aleksandr. – Den ligner jo, tatt i betraktning av at bare de færreste brevene faktisk kom frem til mottageren. Slik forble også håpet om livsledsager en drøm.

– Den ligner faktisk mer enn du tror, smilte jeg. – Postverket fortsatte med sin, jeg vil kalle det forbryteriske praksis, helt frem til 90-årene. Da begynte man å bli mer storsinnet, og lot folk hente brev adressert til passnummer. Takket være den nye åpenheten som kom under Gorbatsjov, var det noen som skrev i avisene om hva postfunksjonærene drev med, og avslørte at dette på ingen måte var hjemlet i postreglementet, slik de selv påsto.

– Og det sivile samfunnet? spurte Aleksandr igjen.

– Var det som ikke bare reddet kontaktannonsene, svarte jeg, – men som så å si presset seg frem under Gorbatsjovs perestrojka. Den åpenheten som gjorde det mulig å avsløre hva som foregikk på postkontorene, utgjør en av de mest grunnleggende og derfor mest selvfølgelige pilarene i et moderne samfunn. Gorbatsjov oppfordret til åpenhet og kritikk, noe som ble fulgt av stadig sterkere kritikk mot den makt og det systemet han selv representerte, hvem skulle man ellers kritisere? Åpenheten bragte med seg dannelsen av en rekke sivile grupper og frivillige organisasjoner: Noen kjempet for naturvern, en annen – som faktisk var den største av de "uoffisielle organisasjonene", slik man kalte dem – protesterte mot at hotell d'Angleterre i Leningrad skulle rives. Og de vant frem.

– Jeg vet det, sa Aleksandr. – Jeg deltok i den. Du har i og for seg rett i at den dynamiske delen av dissidentbevegelsen forvandlet seg til slike uoffisielle organisasjoner under Gorbatsjov. Men nettverket var, og er, både svakt og lite synlig.

– Ikke si det, Aleksandr. – I Nordisk Øst-Forum nr. 3/2000 oppgis det at mellom 2 og 15 prosent av alle russere er med i en eller annen slik organisasjon nå; det finnes 15 000 registrerte foreninger bare i St. Petersburg.

– Men fungerer de? spurte Aleksandr, og svarte selv: – Nei. Jeg kan ikke tenke meg at mer enn 10 prosent faktisk er virksomme.

– Jeg synes nå at 1 500 også er et stort tall, fortsatte jeg.

– Såvel de som de øvrige sporene av det du kaller det "sivile samfunn" lever på Vesten, fortsatte Aleksandr. – Sånn sett er det symptomatisk at langt den største delen av dagens kontaktannonser henvender seg til Vesten, for å gripe tilbake til ditt første eksempel. Og uten hjelpen fra den ungarsk-britisk-amerikanske finansspekulanten George Soros ville hele dette sivile samfunnet rase sammen. Han har opprettet et fond for støtte til det han kaller "The Open Society" og har finansiert Internett i nær sagt alle russiske universiteter, opprettholder en rekke ikke-statlige skoler og gir støtte til forskjellige museer og kulturaktiviteter, slik at de kan eksistere selv med den minimumsstøtten de får fra staten. Hva er da så russisk med dette "sivile samfunnet"?

– De menneskene som engasjerer seg, er russere, fastholdt jeg. – At de får en slags kontinuerlig førstehjelp fra mennesker som Soros, kan verken bringes dem, ham eller det sivile samfunnet til last.

– Ja, det er gode grunner til å se mot Vesten, innrømmet Aleksandr. – Så gode at jeg faktisk helst vil bo her. For hvis du et øyeblikk tar blikket vekk fra mitt land og ser på ditt eget, vil du oppdage hva det sivile samfunnet kan bety, hvis det er modent.

– Jeg ser nå først og fremst et ønske om statlig hjelp og støtte, sa jeg.

– Så se grundigere, påpekte Aleksandr. – Det har alltid forbløffet meg, for eksempel, hvordan nordmennene holder fast på dialektene sine, selv flere generasjoner etter at radioen og senere fjernsynet ble alment utbredt. Det vitner om en stahet og ønske om å fastholde sitt eget på tross av statlig eller annen påvirkning. Se videre på resultatet av de to EU-avstemningene dere har avholdt. I den siste ble det ikke bare et flertall mot EU, til tross for at alle de store avisene og landets ledende partier var for medlemsskap, den avstemningen hadde en oppslutning som langt overgår noe annet valg i nyere tid. Igjen ser nå jeg sporene av et sterkt, velfungerende og selvstendig sivilt samfunn.

– Som i tilfelle ikke kan annet enn å fastholde det gamle, innvendte jeg. – Det skapes da ikke noe nytt, man bare biter seg fast i det kjente. Norge kunne ha lagt om sin politikk i en annen retning enn EU, i alle fall teoretisk. Staten er jo så vanvittig rik at den ikke vet hva den skal gjøre med pengene. Følgelig kunne vi ha finansiert en alternativ politikk, der kortsiktige økonomiske tap ble kalkulert inn. Isteden ble Norge den flinkeste i EU-klassen, den klassen vi ikke en gang går i.

– Det er da noe, hevdet Aleksandr. – Russland er den dårligste i alle de klasser landet ikke vil gå i, også i sin egen.

– Man skal være ganske døv og blind for ikke å merke hvordan landet likevel ser fremover, påsto jeg.

– Mot en ny, lysende fremtid? spurte Aleksandr spottende.

– I tilfelle ikke som tidligere, fortsatte jeg. – Jeg er enig i at det sivile samfunnet hadde vært en illusjon, dersom det bare levde på kunstig åndedrett fra Vesten, eller bare besto av mer eller mindre isolerte grupper med aktivister. Slik er det bare ikke.

– Ånei?

– Nei, Aleksandr, hør nå: Jeg har vært i Voronezj, som du vet en provinshovedstad i Svartjordsbeltet ...

– En provins, ingen hovedstad, avbrøt Aleksandr.

– Utenfor byen er det enda mer provins, fortsatte jeg rolig. – Og de fleste av de studentene jeg der fortalte om journalistikk i Norge, kom fra landsbyer utenfor Voronezj. Jeg forestiller meg at de alle sammen er som Gogols "Mirgorod", med en så stor sølepytt midt i byen at ingen ennå har kommet rundt den, som det heter. Ikke desto mindre var de ungdommene jeg traff der langt fra provinsboere. Én ting var at de var modige som ville bli journalister: "Er du ikke redd for å bli skutt?" var for dem et rimelig spørsmål til en vestlig journalist. I dagens Russland risikerer man livet hvis man tar jobben sin alvorlig ...

– Som tidligere, kommenterte Aleksandr.

– Likevel er det en forskjell, fortsatte jeg. – Den holdningen, interessen og den evnen til saklig diskusjon om etiske prinsipper, om ytringsfrihet og om de forskjellige journalistiske sjangre som jeg møtte, hører intet slavefolk til. Den er kjennetegnet på en "voksen" eller om du vil, "myndig" befolkning som er utmerket i stand til å bygge et samfunn, hvis den bare får anledning.

– Ja, det er nettopp det, svarte Aleksandr. – I Norge har dere et samfunn, dere har "myndigheten" så å si i blodet, i alle fall i tradisjonen, og følgelig et sikkert sted å stå for å bygge videre. I Russland foregår byggeprosessen enn så lenge så å si i løse luften.

– Jeg er enig med deg, Aleksandr, i at Norge tross alt har en sær og sta evne til å stå imot de påvirkninger jeg tidligere har skissert. Man kan like eller mislike staheten, det er likegyldig. Men jeg er ikke enig med deg i at den garanterer for noen fremtid. Evnen springer tvert imot ut fra et krampaktig grep om fortiden. Sånn sett er det tankevekkende at hele Norge lever på urtiden, på olje som er skapt av dinosaurene og deres samtidige i plante- og dyreverdenen. Selv om fremtiden prinsipielt er usikker overalt, er den nok enda mindre garantert i Russland enn noe annet sted. Der finnes likevel en vilje og et ønske om å skape noe, og dette "noe" er nødt til å bli nytt, nettopp fordi man ikke står på en fasttømret tradisjon.

– Jeg kan jo ikke annet enn å dele dine håp, innrømmet Aleksandr. – Hvis ikke, kunne jeg like gjerne støtte bolsjevikene. Det jeg ser, er likevel mer en vilje til å kaste seg etter andre verdier enn dem som hører et ekte sivilt samfunn til, etter profitt og rå kapitalisme ...

– Det der, Aleksandr, venter vi med til neste gang, avbrøt jeg.