Man kunne tenke seg at religion forutsetter troen på en Gud som eksisterer før eller uavhengig av menneskene, kirken eller det religiøse samfunnet. Men når vi nå har gått inn i det tredje milleniet etter Kristus, har noen forsøkt å etablere et nytt alternativ. Den postmodernistiske alternative tilnærmingen til religion innebærer å forsøke å utvikle en religion uten den gamle troen på en metafysisk Gud "der ute". En av de viktigste forsvarerne for dette synet er den britiske filosofen og teologen Don Cupitt, som har skrevet en rekke bøker om emnet, og som også har blitt opphav til en religiøs bevegelse.

Don Cupitt er en postmodernist og han er ikke redd for å innrømme det. Noen filosofer og intellektuelle ser postmodernismen som en noe useriøs retning, fordi den hevder at det ikke finnes noen universelle prinsipper for rasjonalitet, den benekter at vi kan ha absolutt kunnskap, og synes å ende opp i en uunngåelig katastrofal etisk relativisme. Postmodernisme synes å være umulig å forsvare fra et postmodernistisk ståsted. Hvis man benekter eksistensen av absolutt sannhet, hvorfor skal utsagn fra postmodernistene anerkjennes som sanne? Derfor kan man spørre: Hvorfor skal man ta postmodernismen seriøst? Men noe av den postmodernistiske tenkningen, som den vi finner hos Don Cupitt, Richard Rorty eller Lyotard eller Derrida, er utmerket kreativt arbeid – som både kan ses på som god filosofi og litteratur. Mange postmodernister sier Ja! til Nietzsches og Wittgensteins poetiske forståelse av filosofi. Analytiske og vitenskapsorienterte intellektuelle synes å hevde at disse filosofene mangler strengt gyldige logiske argumenter, men det synes ikke å bekymre postmodernistene fordi de hevder at ingen filosof noensinne har kunnet bevise sitt poeng på en rigid måte.

Å gi en generell redegjørelse for postmodernismen er ikke lett. Postmodernismen, kunne man kanskje si, er en familielikhetsterm: Det er mange typer postmodernisme, og de likner hverandre ikke mer enn medlemmene i en familie. Som J.I. Packer sier: "Postmodernisme er et ord som aldri har fått en ordboksdefinisjon. Ulike mennesker bruker ordet på ulike måter." Hvis du gjør et søk på Internett, vil du finne mange hjemmesider med dokumenter om postmodernismen, og du kan finne definisjoner på "postmodernisme" som er avhengig av hvilket fagområde personen som har skrevet den, jobber innenfor. Den britiske teologen Alister McGrath skriver om postmodernismen at "postmodernismen regnes generelt som en kulturell tilstand uten absolutter, avgjorte vissheter, eller holdepunkter, hvor man tror på pluralisme og ulikhet, og hevder at all menneskelig tenkning er basert på konteksten den befinner seg i". Postmodernismen er en tilstand hvor troen på ett endegyldig perspektiv på virkeligheten har forsvunnet, og hvor man har gitt opp søkenen etter ulike former for absolutte normer. Slik jeg ser det, er det en tilstand post Nietzsche, hvor manglende tro på objektiv erkjennelse råder, og man adopterer tanken om at man alltid ser verden gjennom et av flere mulige perspektiver. Som Lyotard har vektlagt, tror man ikke i postmodernismen lenger på det ene, store prinsipp eller narrativ, historien menneskene forteller om seg selv kan i prinsippet forandres. Den universelt aksepterte fortelling, eller de alment aksepterte kriterier, som for eksempel opplysningstidens, forlates ifølge Lyotard i postmodernismen. Det finnes ingen overordnete kriterier som enhver rasjonell diskurs bør rette seg etter. Lyotard har hevdet at postmodernismen representerer et brudd med troen på objektivitet og ideen om ett endelig vokabular man kan beskrive verden ved hjelp av – postmodernisten godtar pluralisering og at mange små fortellinger erstatter den store fortellingen.

Jeg skal ikke her gi noen uttømmende definisjon av postmodernismen. Men dersom vi følger forfattere som Alister McGrath (1997), Richard Rorty (1989) og Don Cupitt (1994), og samtidig prøver å fange opp noe av kontinuiteten mellom postmodernisme som akademisk og populært fenomen, kan noen kjennetegn på postmodernismen være som følger:

Relativisme er troen på at det ikke finnes noen absolutt eller objektiv sannhet. Denne holdningen er tilstede i Vesten i dag. Folk synes å mangle tro på absolutt sannhet, og alt ses på som relativt til ens egen kultur, subkultur eller personlighet.

Postmodernistene vektlegger at det vi tenker er historisk betinget, og at måten vi snakker og tenker på og holdningen vi har, alltid i prinsippet kunne ha vært annerledes. I stedet for å vektlegge det evige, absolutte og uforanderlige, vektlegger man det tilfeldige. Både et augustinsk evig fast referansepunkt og en kantiansk menneskesentrert absolutthet avvises av postmodernistene.

I fransk lingvistikk introduserte Saussure ideen om tegnet som arbitrært eller tilfeldig. Andre franske filosofer, som Derrida, Foucault og Baudrillard, har argumentert for at språket er irregulært og egentlig ikke kan kommunisere mening. I England introduserte Ludwig Wittgenstein ideen om at ens tilnærming til virkeligheten er bestemt av ens språk. Postmodernismen har fokusert på språket på ulike måter, og Wittgenstein har ledet mange til å tenke at språket – som altså er arbitrært – bestemmer ens verdensbilde. I brosjyren fra det britiske forlaget Basil Blackwell, står det i presentasjonen av Don Cupitts bok Mysticism after Modernity: "I postmoderne tenkning gir ikke erfaring språket mening; tvert om, språket gir mening til erfaring." Så postmodernistene vektlegger at vi alltid ser virkelighetene gjennom brillene språket gir. Og selv om vi altså har ulike språk – kinesisk, engelsk, norsk, tysk, fransk eller språket til fysikeren, filosofen, litteraturviteren, matematikeren, sosiologen etc. – så ser vi alltid virkeligheten gjennom et eller annet språk, og vi synes aldri å ha tilgang til en objektiv ytre virkelighet.

I postmodernismen tror mange at det sosiale bestemmer oppfatningen av virkeligheten. Språket er bestemt av den sosiale settingen, og postmodernister hevder gjerne at mange av våre oppfatninger er basert på samfunnet og dets praksiser. Hvis vi velger, må de fleste av oss velge mellom ulike perspektiver gitt i ulike kulturer eller subkulturer.

Et interessant eksempel her kan være en historie filosofen Daniel Dennett fortalte i et amerikansk radioprogram for en tid siden. En av Dennetts venner var på en litteraturkonferanse og samtalen hadde kommet inn på DNA, hvorpå en litteraturviter utbrøt: "Å, tror du virkelig på den historien?" ("Oh, do you still believe in that story?"). Dette er et ekstremt eksempel, og illustrerer vekten på sosial konstruktivisme i sin ytterste konsekvens: tanken om at man ikke har noen tilgang til den objektive virkelighet, og at selv de mest anerkjente fremskritt i vitenskapen bare er sosialt konstruerte "historier".

Selv om mange er kritiske til Don Cupitts eller Richard Rortys ideer, er det klart at disse tenkerne har intellektuelle evner som få andre er i besittelse av. Mens de fleste engelske filosofer tenker innenfor det akademiske, er Don Cupitt en filosof som forsøker å plassere seg i forhold til verden og samfunnet for øvrig. Hvis ideene han forsvarer blir vel mottatt, kan hans innflytelse bli forholdsvis stor.

Cupitts prosjekt er å lage en religion uten Gud. Han er en postmodernist som forsøker å forsvare en religiøs livsstil som er akseptabel innenfor det postmodernistiske kunnskapsparadigmet. Slik Augustin forsøkte å kombinere Bibelen og platonismen, eller Thomas Aquinas i middelalderen forsøkte å lage en stor syntese av Bibelen og Aristoteles, så forsøker Cupitt å trekke på den vestlige tradisjonen og lage en ny syntese: postmoderne religion. Cupitts prosjekt er ingen fullstendig idiosynkrasi. Det kan være delvis ahistorisk og i utakt med intensjonene til grunnleggerne av religionen i Europa, men i dag kan mange følge Cupitt i hans tilnærming til religion. "Radikale teologer" er teologer som vil ha en teologi uten Gud. Målet blir da, som Ludwig Feuerbach skrev: "Å transformere teologer til antropologer, gudskjærlighet til menneskekjærlighet, kandidater til den neste verden til innbyggere av denne verden, religiøse og politiske ledere og tjenere, til selvsikre innbyggere av den jordiske verden." Man har fått forfattere som synes å forfekte en Gud-er-død-teologi, en teologi uten det opprinnelige sentrum for religion – den metafysiske Gud. Denne tilnærmingen til religion kalles anti-realisme eller non-realisme, det vil si ideen om at religion er mulig uten troen på en objektivt eksisterende (virkelig) Gud utenfor språket og den menneskelige kunnskapssfære. Anthony Freeman hevder: "Jeg kan fortsatt ha fordeler av å bruke Gud religiøst, uten å tro på ham som en objektiv eller aktiv overnaturlig person." Slike ideer er mye debattert i moderne teologi og filosofi. Anti-realisme er koblet til det essensielle i Don Cupitts prosjekt: Å ha en religiøs holdning til livet, uten troen på en objektivt eksisterende Gud – en religion der det sentrale er et sett normer for hvordan vi bør oppføre oss.

Vi kan dermed se hvordan Cupitts tanker lett passer med postmodernismen. Tankene følger ikke nødvendigvis fra alle ideene i postmodernismen, men de er parallelle, og Cupitt er en tenker i den postmoderne trenden. Han er en relativist, hans Gud er ikke nødvendig, men tilfeldig, og han er dypt påvirket av tenkere som Nietzsche og Kierkegaard. Selv om han beundrer Immanuel Kants idé om det kreative geniet som transcenderer det ordinære, synes han å være veldig klar over at mange av våre ideer og forestillinger er formet av samfunnet, kulturen og språket. Alle de ovennevnte ideene i postmodernismen synes å være motsatte av troen på en objektiv Gud. Det Cupitt gjør, er å forlate troen på det objektive, nødvendige og den absolutte Gud og søke det postmoderne Weltbild i stedet. For Cupitt og andre synes alternativet til troen på Bibelens Gud å være postmodernismen. Postmodernismen er inspirert av Nietzsche som benektet at det finnes en objektiv virkelighet og som hevdet at alt er et spørsmål om hvilket perspektiv man inntar. Det er dit de ovennevnte teser leder oss, og i denne tradisjonen er det Cupitt står.

Men Cupitt er en religiøs postmodernist. Selv om postmodernisme synes å være det motsatte av troen på Bibelens Gud, så vil han ikke forlate religionen. Hvis vi går til vekten på språket og analysen av den kristne mystikken, kan vi få et innblikk i Cupitts ideer. I den kristne tradisjonen har det gjennom århundrene vært mange mystikere som har hevdet å ha en direkte erfaring av Gud. Dette beskrives ofte i erotiske ordelag, og noen har brukt orgasme som en metafor for å beskrive den mystiske erfaringen. Mystikeren har tradisjonelt blitt forstått som en person som har erfaringer av Gud, og som har et personlig forhold til Guden bak universet. Men Cupitt benekter at denne fortolkningen av mystisisme er legitim i lys av postmodernismen. Mystikerne hadde ikke først erfaringer av Gud, for så å beskrive dem ved hjelp av språk. Cupitt er en konstruktivist – verden er konstruert av språket, og dette gjelder også for mystikerne. Mystikerne er forfattere, kreative intellektuelle, språkkunstnere som kan konstruere nye meninger, glede og banebrytende tilnærminger til virkeligheten. Cupitt foreslår altså en postmodernistisk revurdering av mystikerne.

La oss se litt nærmere på Don Cupitt, før vi går til bevegelsen han har startet og til noen kritiske punkter omkring den. Cupitt var i mange år dekanus for Emmanuel College ved Cambridge University i England. Han underviste i religionsfilosofi ved det teologiske fakultet i Cambridge, før han for kort tid siden pensjonerte seg for å skrive bøker. Han bor fortsatt i Cambridge, og skriver en bok eller mer i året, men han gir ikke lenger undervisning. Noen av hans viktiste bøker er The Sea of Faith, Taking Leave of God og Mysticism after Modernity.

I UK Sea of Faith Magazine har Cupitt satt sammen en tipunkts "skisse for en moderne filosofi" (finnes på http://www.sofn.org.uk/cuplist.htm). I denne tipunktserklæringen tilkjennegir Cupitt sitt program. Han sier at inntil for omtrent to århundrer siden trodde de fleste mennesker på evige normer og evige sannheter. Dette synet kaller han "platonisme", "metafysikk" eller "realisme". Men Cupitt benekter at denne forståelsen av virkeligheten og livet er akseptabel: ifølge ham selv er det ingenting annet enn flux. Alt er alltid i endring, og det finnes ingen absolutte referansepunkter i menneskelivet. Det finnes ingen uavhengige sannheter utenfor menneskelivet, ifølge Cupitt. Dette truer med nihilisme og en følelse av et meningsløst liv, og løsningen på dette er den nye religionen. I religion forsøker man å gi livet mening. Cupitt skriver: "I religion forsøker vi å utvikle delte meninger, hensikter, og narrativer. Religionens siste problem er evig lykke etter døden."

Cupitt tror at Gud er død. Nietzsche (1844–1900) var den som ble kjent for å ha hevdet dette, og Nietzsche mente med dette trolig at Gud er død som et objekt for troen gitt den kulturelle situasjonen han levde i, og at Gud i metafysisk forstand ikke eksisterer. Cupitt følger Nietzsche i den forstand at han tror menneskene er overlatt til seg selv, uten en Gud som representerer absolutt sannhet. Den religionen Cupitt står for, er uttrykt ved følgende ord fra boken The Sea of Faith: "Jeg ber til Gud men bare som mytologi (…) Han eksisterer, men bare som mytologi." Nietzsche trodde at Gud er død og at dette ledet oss til eksistensiell terror og fortvilelse. Men Cupitt tar et poeng fra Nietzsche, og tenker seg at som mennesker kan vi konstruere en mening gjennom våre egne kreative evner. Begrepet "Gud" blir da nyttig, men forstås ikke på den opprinnelige måten. Gud blir da veldig knyttet til språket, mediet hvor vi formulerer våre ideer og verdier.

Wittgenstein (1889–1951) vektla gjennom sitt filosofiske arbeid at språket er basisen for menneskelig tenkning, og at vår oppfatning av virkeligheten alltid er avhengig av språket. Cupitt bruker Wittgenstein, men drar en enda mer radikal konklusjon: at virkeligheten er skapt av språket. I den nye religionen er språket viktig, og det å finne en mening i livet er i stor grad knyttet til å finne et vokabular som kan representere mening og gi oss et konstruktivt bilde av virkeligheten.

Kierkegaard (1813-1855) hevdet at subjektiviteten er sannheten. Ifølge Kierkegaard er det ikke den objektive siden av kristendommen som er viktig, men sin vilje, at man endrer sitt liv og ens retning. Cupitt leser Kierkegaard som en anti-realist, en person som forsøkte å beskrive en sann religion uten vekt på en objektiv metafysikk. Cupitt ser Kierkegaard som en forløper for sin egen religion, hvor religionens tyngdepunkt er plassert i den menneskelige sfære. I Kierkegaard finner Cupitt en forfatter som kan støtte opp om hans egen idé: at sann åndelighet er antroposentrisk.

Gud er for Cupitt summen av ens verdier og etiske standarder. "Den sanne Gud er ikke Gud som et overnaturlig faktum, men Gud som vårt religiøse ideal," skriver Cupitt. Hans religion er en religion der man søker etter mening, uten å akseptere de gamle dogmene eller tro på Bibelens Gud, som Cupitt finner uintelligibel. Den nye religionen er en religion med den menneskelige sfære som sentrum, og hvor man forsøker å utvikle verdier og meninger fra et menneskelig ståsted. Cupitts Gud er ikke ekstern, men noe du kan skape i dine tanker og ved din livsform. "Det finnes ingen bestemt og evig intelligibel verdensorden før oss; det er bare vår egen historisk utviklete konstruksjon av verdensordenen." I denne situasjonen må vi finne opp vår egen "Gud", et sett av verdier, meninger, etiske standarder – kjærlighet – som selv i postmodernismen kan gi oss noe å leve for.

Cupitt foreslår en menneskesentrert åndelighet, hvor det hellige assimileres til dagliglivet. Hans åndelighet er kritisk – den utvikler ikke nye dogmer, for den postmoderne religiøse er selvkritisk og ser ikke kritisk tenkning som i strid med troen. Religion som et menneskelig produkt er verken nødvendig eller ufeilbarlig, men kan i prinsippet endres. Mens troen på den bibelske Gud ses på som åndelig undertrykkende, er kritisk åndelighet eller spiritualitet og menneskesentrert religion en mulig vei til frihet. Hvis en høyere verden skal nås, må den ifølge Cupitt nås gjennom en bevisst religiøs kreativitet.

På 1980-tallet laget Don Cupitt en tv-serie for BBC i England. Her reiste han spørsmålet om hvilken åndelighet man kunne ha i vår tid, og oppfordret til en ny åndelighet. Tv-serien ble kalt "Sea of Faith", og denne, sammen med Cupitts bok med samme tittel, ble grobunn for en ny bevegelse. Denne bevegelsen har medlemmer i England, Australia og New Zealand. En amerikansk avdeling vil muligens snart bli opprettet.

Sea of Faith (også kalt SoF) anerkjenner religion, men bare som et menneskelig produkt. Som postmodernismen benekter bevegelsen ideen om absolutt sannhet og troen på en utenforliggende Gud som sikrer objektiviteten. Siden den er postmoderne, trekker den på mange tradisjoner og aksepterer kristendommen, men ikke dogmatisk. Medlemmene av Sea of Faith tror at religion er viktig, men likevel bare som sosial konstruksjon. Sea of Faith har ingen bekjennelse og aksepterer pluralisme og ulike meninger. Selv om religion og postmodernisme synes å være motsatte størrelser, forsøker Sea of Faith å kombinere disse elementene. Noen medlemmer i Sea of Faith deltar på gudstjenester i katolske eller anglikanske kirker eller går i synagogen, men til forskjell fra mange andre religiøse mennesker tror de ikke at kristendommen eller jødedommen representerer den ultimate sannhet. Medlemmer av Sea of Faith møtes ofte i mindre grupper for å diskutere mening og religion.

Om Sea of Faith sier Cupitt: "Når jeg ser fremover i et dårlig humør, summerer jeg noen ganger opp fremtiden for menneskeheten i tre ord: teknologi, underholdning, fundamentalisme. En elendig fremtid (…) Hva er fremtiden for menneskene? Sea of Faith gir mennesker med ‘godvilje’ en sjanse til å bli med på en helt åpen diskusjon om den nåværende krisen i religion og hva som kan løse den. Ikke bare si: ‘Jeg klarer meg bra slik jeg har det nå’: kanskje ikke, bli med!"

Mange mennesker i nettverket møtes for diskusjoner og forsøker å skape mening i livet. En person spurte: "Hva tilber dere anti-realister?" Cupitts svar var: "Kjærlighet." En kirke i New Zealand har til og med laget en anti-realistisk samling av salmer, altså salmer uten den tradisjonelle troen på en objektivt eksisterende Gud. Sea of Faith arrangerer mange konferanser, og i juli 2000 hadde de en stor konferanse ved University of Leicester i England.

Sea of Faith har utvilsomt mange beundringsverdige medlemmer, og Cupitts verker er imponerende i sin kreativitet. Cupitt er en tenker som ikke bare sitter på sitt akademiske kontor – men som prøver å gjøre en forskjell i samfunnet.

Man kan imidlertid stille seg spørsmålet om Cupitts religion virkelig kan tilfredsstille menneskene. Er ikke hele poenget med religion å oppdage det som er mer enn bare menneskelig? Det synes som om Cupitt endrer ideen om religion så mye at man kan lure på om det er religion, og ikke bare en filosofi. Man skal også være klar over at postmodernismen er kritisert av mange filosofer og vitenskapsmenn. Er alt arbitrært? Hvordan vet postmodernistene i Sea of Faith at det ikke finnes noen absolutt sannhet? Er alt virkelig konstruert gjennom språket? Og hvordan vet de at religion bare er et menneskeskapt produkt og at Gud ikke eksisterer? Kanskje mystikerne hadde møter med det guddommelige og at dette er basisen for den sanne religion?

Jeg beundrer Cupitt og hans etterfølgere, men jeg liker Augustins berømte ord: "Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg." Man kan lure på om vi kan finne mening og sann religion uten troen på en objektivt eksisterende Gud.

[Andreas Saugestad]