Enten man mener at det 21. århundre begynte i januar 2000 eller i januar 2001, kan det ikke benektes at Samtiden nå er gått inn i sitt tredje århundre. Tidsskriftet har altså overlevd en serie kulturelle og politiske konjunkturendringer, to verdenskriger, et halvt dusin redaktørskifter og høyst vekslende interesse i allmennheten.

En overfladisk blafring gjennom 111 årganger av Samtiden kan gi inntrykk av at det er skjedd dramatiske forandringer med bladet – de drøyt åtti første årgangene var for eksempel uten layout. Mens vi på 1990- og 2000-tallet har vært særlig opptatt av temaer som informasjonsteknologi, globalisering og det multietniske samfunn, diskuterte våre forgjengere for hundre år siden rase og nasjonalitet, sosialisme og anarkisme. Den gangen var massemediene færre og omløpshastigheten lavere, og kulturtidsskriftet kunne breie seg på viktigere arenaer enn i dag. Ikke desto mindre fyller Samtiden den samme plassen i offentligheten i dag. Det har alltid hatt sitt hovedformål i å sette det moderne på begrep. Samtiden redigeres – nå som da – med tanke på både øyeblikket og ettertiden. Det er både raskt og langsomt; det skal leses idet det kommer ut, men det skal også leses om femti år, av mennesker som er nysgjerrige på hvordan man snakket om verden og tilværelsen i besteforeldrenes ungdom. Grunnleggende sett er dagens Samtiden identisk med tidsskriftet som ble grunnlagt av Gerhard Gran i Bergen i 1890.

Med dette nummeret takker jeg for meg som redaktør av Samtiden, etter å ha redigert tidsskriftet i åtte år. Det er mange som fortjener en vennlig tanke i denne sammenheng. Den udefinerbare og uforutsigbare gruppen av mennesker som sender sine tekster til Samtiden, og som gjør det så vanskelig og givende å komponere hver årgang, er blant de viktigste. Det er mange av dem, og kvaliteten på de refuserte tekstene er ofte imponerende. Redaksjonsrådet har også vært en uvurderlig støtte, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at halve rådet bidrar til dette avskjedsnummeret. Leserne stiller ellers i egen klasse, og det gjelder særlig de av dem som gjennom sine reaksjoner minner om hvem vi er til for. Likevel vil jeg spesielt takke redaksjonssekretærene jeg har hatt gleden av å samarbeide med. Til tross for sin anonyme rolle utad, er redaksjonssekretæren selve livsnerven i tidsskriftet, og må blant annet fungere som språkvasker, oversetter, billedredaktør, sentralbord, sekretær og prosjektleder. Mange slags takk, derfor, til de fire fremragende redaksjonssekretærene jeg har hatt, nemlig Bente Klinge (1993–94), Erik V. Jacobsen (1995–99), Frederik Lønstad (1999–2000) og Frøydis Osa. Fra og med nr. 3/01 er det sistnevnte som vil sørge for kontinuiteten i dette gamle bladet, som i godt over hundre år og gjennom verre ideologiske konjunkturer enn den nåværende, alltid har holdt opplysningens og optimismens fane høyt hevet.