Einar Askestad:

Turisten

 

Uten inspirasjon finnes ingenting. Til og med hundene gir et søvnig inntrykk nå for tiden ... Hundene som en gang skjelte fordi de var sinte eller redde. I dag kan man høyst se en hund som skjeller uten at den forstår hvorfor den skjeller. Har dette å gjøre med at det ikke finnes noen ting å skjelle på lenger? Hvem gidder å skjelle på uendelig forbipasserende biler busser mopeder? hvem gidder å bry seg om strømmen av mennesker som skal bort til den berømte legens villa? – alle eventuelle variasjoner har jo med været å gjøre; regnjakker og paraply eller solhatter og shorts. Blant lokalbefolkningen begås det regelmessig selvmord, men ingen turister begår selvmord. Statistikken er på sett og vis blitt forbedret, kanskje har dette en sammenheng med at så godt som alle på denne øya på en eller annen måte livnærer seg på turismen og selv har blitt til turister. Menneskene får mindre og mindre å sammenligne med og står der og verken lider eller ikke lider, de står der og har lært seg å si det som kreves av å stå der og sluse inn turister i butikkene på tre til fire språk som de behersker cirka hundre ord av. Det samme sies med ulike munnbevegelser. Vakthundene som ligger dorske med blikkene hele tiden vendt mot strømmen har sluttet å skjelle, sluttet å vokte, og når matmor eller matfar dukker opp utpå ettermiddagen tar det en stund før hunden våkner opp av sin dvale, bjeffer litt matt, og følger matfar inn gjennom døren. Uten inspirasjon stanser alt opp. I bilen kan du fare frem som om ingenting hadde stanset opp. Du kan faktisk snakke til andre mennesker selv om de er opptatt med alt annet enn deg. De kan gå i en annen by i et annet land og handle sko. De kan sitte på et kontor og plukke seg i nesen. De kan ha sex med din kone. De kan stå og beundre seg selv i speilet mens du sitter i bilen og kjører langs den svingete veien og forteller at du sitter i bilen og kjører langs den svingete veien. Det behøver ikke å bety noe hvor du er på vei, for det betyr ingenting for deg som er på veien og det betyr ingenting for han som ser seg selv i speilet eller sitter på kontoret og plukker seg i nesen. Men det betyr noe for kona di, akkurat nå. Kanskje.

Turiststrømmen kjennetegnes av et tilsynelatende uendelig antall kropper som bærer ansikter du ikke kan skille fra hverandre. Det er med andre ord ikke så underlig at du begynner å se dem som temmelig ansiktsløse. Det individ som følger turiststrømmen behandles ganske riktig som en ansiktsløs, og før han vet ordet av det vil det føles fremmed å behandles som noe annet enn en ansiktsløs. Nå er risikoen for dette ganske liten, for innbyggerne som står der langs den smale gågata foran den berømte legens villa og selger sine utbyttbare varer har møtt så mange ansiktsløse mennesker at det aldri faller dem inn å tiltale dem på noen annen måte enn med de hundretalls ord som er tilgjengelige og som holder for å svare på de ansiktløse spørsmål. Det er også slik at disse innbyggerne ikke lenger tenker på hvilket språk de for anledningen snakker og når de sier de relevante ordene ets navn, at det er ekte osv. - uttaler de lyder som de ikke har noe annet forhold til enn at de utløser forventede reaksjoner hos den ansiktsløse. "Å le er mitt levebrød" sier en selger, som med fremgang har ledd i over tretti år.

I turistbyens restauranter sitter ansiktsløse ansikter kveld etter kveld; de offisielle turistattraksjonene har stengt for dagen. Når du sitter der blant de andre turistene i restauranten er kanskje det mest slående at alle sitter latterlig stille. Ja, selv når de snakker er de stille. Det er som om de er tatt ut av sin naturlige sammenheng og derfor på sett og vis har gått seg bort. Men dette er en illusjon som så mye annet. De er like stille som hjemme i Sverige eller i USA. Det er bare det at det er så mye å se på når man ikke er hjemme. Parene, for det dreier seg som regel om par (noe som er logisk, men jeg vil ikke komme tilbake til det – en ensom turist er ikke en turist) - ja turistparene sitter og ser seg omkring med et blikk som er ubeskrivelig. Turisten og dens livspartner ser på alt med en interesse som ligner en nysgjerrig likegyldighet. Det vil si, saker og ting skjer rundt dem men det angår dem overhodet ikke. For turisten er turist. Og som turist reiser du i din egen verden hvor du enn reiser. Dette er ikke noe nytt men kan lede til andre iakttagelser. Til tross for og takket være sin fornøydhet må turisten se seg omkring. Alltid fornøyd, alltid rastløs og kjedet til døde, må blikkene konstant være rettet utover. Turisten ser for eksempel heller på en nybygget bygning som påstås å være den høyeste i verden enn på de totusenårige restene av et hus som keiser Tiberius skal ha bodd i. I det sistnevnte huset er nemlig det mest åpenbare det som ikke finnes å se. For en turist som savner fantasi men fremfor alt inspirasjon er verdens høyeste hus en realitet av høyeste rang. Den finnes åpenlyst der til å betrakte, og allikevel finnes ingenting der. La meg forsøke å gå inn på dette. Det er selvsagt ikke morsomt å være betrakter i et rom der alle betrakter. Men det er ikke dette det kommer an på. Ei heller mener jeg at turistmassen er helt likegyldig for den andres blikk (noe den i og for seg er , men uten selv å innse det), men jeg mener at man ikke kan betrakte noe som ikke er. Den ansiktsløse er ingenting. Det finnes ingenting å betrakte. Som betrakter havner man i et særegent vakuum, et rom fullt av mennesker som ikke er mennesker, av servitører som later som om de har med mennesker å gjøre og kokker som lager mat som om de drev en restaurant for mennesker som kunne sette pris på maten for det den er. Og maten smaker, ja visst, men turisten bruker bare ordene slik de skal brukes ettersom han har lært seg bruken av dem på samme måte som en lokal kokk kan følge instruksjonene og på den måten tilberede en fremmed nasjonalrett til den fremmede turistens behag. Her behøves ingen inspirasjon; en maskin duger bra.

Hvordan er dette ansiktsløse menneske mulig?

Barnet som har en forelder som forsvinner, dør i en ulykke eller i sykdom, kommer alltid til å bære med seg et tap, et tomrom inni seg. Og et savn, en lengsel. Dette er enkel og tåpelig psykologi. Den hjelper oss ikke. Den ansiktsløse savner ingenting. Riktignok er han stadig på vei, i en slags avhengighet av opplevelser, eller snarere inntrykk, men å si at den personen jakter på inntrykk er feil. Det finnes ikke noe aktivt hos turisten. Ingen inspirasjon. Ingen lengsel, intet savn.

Hans nysgjerrighet er altfor flyktig til å være nysgjerrighet; postkortet er for ham mer virkelig enn landskapet.

Et menneske som betyr mye for oss er full av virkelighet. Et slikt menneskes blikk kan man ikke beskytte seg mot. Det finnes der. Enten man vil eller ikke finnes det der. Du åpner hjertet ditt og lytteren lytter, og han sier ting som viser at han har lyttet og at dine ord hadde en virkning. Du finnes i hans blikk. Han finnes i ditt blikk. Tilbake i restauranten ser en turist med kvinneattributter på meg. Mannen er mer diskret (jeg er jo av feil kjønn), men man må være blind for ikke å se hvem de snakker om. Plutselig har tre amerikanerinner slått seg ned og turistparet har noe annet å se på, for de unge pikene snakker så høyt at kunne tro at ikke en gang én turist satt i rommet. Den ene ser litt nysgjerrig mot meg. Nå får hun pizzaen sin, og begynner straks å spise av den. På samme måte som hun nettopp hadde meg i tankene, har hun pizza i tankene nå. Det går en stund og hun ser igjen på meg; hun begynner å bli mett - på mat.

Et annet par (akademikere? bilselgere? bønder? presidenter?) vinker servitøren til seg og spør: "Do you have anything with banana in it?"

Det holder å sette turistens replikker på trykk for å bli anklaget for all slags fiendtlighet. Ikke rart at turisten tiltrekkes bildet, fotografiet og filmen - til ordene som flagrer forbi på samme måte som de flagrer forbi landskapet i sine taxibiler. På tre timer rekker turisten to villaer, én strand, én restaurant og tretti butikker. Blant den lokale befolkningen er, og jeg vet at jeg gjentar meg selv, selvmordene hverdag. Men turistene trives blant kulisser, og alt blir til kulisser når man haster forbi. Tilbake står landsbyboerne med sine blodpenger og sine hus forvandlet til kulisser av de tusentalls blikk som ikke makter å se noe annet enn kulisser. Og med årene forvandles ganske riktig selve husene til kulisser selv for de landsbyboerne som ikke lenger hører hjemme på sin egen øy, i sin egen gate, i sitt eget hus.

Og da er det slutt for turismen for turisten trives ikke blant turister.

Oversatt av Frøydis Osa