Pål Veiden:

Den tykke borgerpiken
– en digresjonsanalyse fra Wien

 

Det var på konditori i Wien. Det var endog på et kommunalt drevet konditori, noe ikke engang norske distriktspolitikere har funnet på i kampen for bosetting på de riktige stedene. Jeg satt der en søndag sammen med min daværende kone, en vakker og smart statsviterinne. Inn kom de, de tre. Tre kvinner – er forresten ikke det tittelen på en samling noveller av Musil? – to av dem var i 50-årene, kanskje endog 60 – uten at det er noen ulykke. Den tredje var sånn omtrent 18, kanskje 17, kanskje 19. "En datter," tenkte jeg, "på tur med mor og tante, på konditori, hva kunne være mer wienersk?" I Oslo hadde gjennomsnittsborgeren allerede løpt Sognsvann rundt (Sognsvatn, som det het på trikken til ca. 1982), men dette var urbane slappe Sentral-Europa. Før eller siden vil vel noen i Oslo også finne ut at det er litt slitsomt med bare 22-åringer på kaffe, men det er et av de mange sidespor i denne artikkelen, der hovedsporet er at det kommer en tykk pike inn, en pike som jeg straks – som den profesjonelle sosiolog jeg faktisk er – plasserer i de borgerlige sjikt.¹ Med det uttrykket mener jeg ikke nødvendigvis eiendomsklassen, men heller stand i Webersk mening: livsstil, tilhørighet, gjerne det som kalles habitus. Noen vil spørre: Er det ikke litt kjapt å gjøre analyser ut fra 12 sekunders inntrykk av en kvinnekropp? Er det ikke litt brutalt? Nei, utover den triste mulighet at hun i dag er et anoreksi-offer, ser jeg ingen grunn til ikke å analysere henne videre. Hvis anoreksi har inntrådt, ber jeg om unnskyldning, men det blir tomme ord for dette får vi aldri vite. Og den andres blikk er dommer, som Sartre skriver, for det er jeg som dømmer henne til tykkhet og ulykke og borgerlighet. Sartre tar likevel litt feil, for den dømte gjør jo ikke noe ut av dommen. At en helt tilfeldig konditorigjest kaster noen blikk på en annen konditorigjest er normalt. Et sted må jo blikket falle. Det er ikke mulig å fornærme henne ved å skrive dette.

Hun var altså 18 trodde jeg, en vakker alder, men det er alle aldre nå til dags. Det er snart en forbrytelse å innrømme at en synes en 18 år gammel er mer tiltrekkende enn en "frodig og sterk" kvinne på 54. Kjempeteit eller pedofilt, velg selv i den frie statsfeministiske offentlighet. Det skal være så fint å eldes, de rynkede hendene, som forteller om et slitsomt og sterkt liv. Slik fremstår fenomenet alder i demokratiet, fordi mange hele tiden må sammenligne seg nettopp med vakre 18-åringer hele tiden, og siden de taper, må de omforme kampen til å dreie seg om noe annet, selv om en hvilken som helst middels ærlig person vet at så ikke er tilfellet. Uansett, hun var 18 (eller 17 eller 19). Poenget er ikke at jeg siklet etter henne, en kvinne godt under min egen alder – skjønt det kunne jeg sikkert ha gjort – poenget her er at hun var tykk. Men stopp litt. Alle vet jo at tykk ikke er en presis betegnelse. Var hun også fet? Eller var hun bare ganske lubben? Hun var ikke fet, men hun var litt mer enn ganske lubben (siden du spør). Jeg vil si at hun var tykk.

Det er dog viktig å skille denne tykke borgerpiken fra den mer bevisste storspiser. Stanford M. Lyman skriver i et fornøyelig stykke at "the glutton", det er han som ikke bare spiser for mye mat, "he is also consumed by it".² Vår tykke kvinne er slettes ikke dominert av mat og spising, hun har bare "anlegg for fedme", som man gjerne sier. Den mer fråtsete personen til Lyman nærmest påfører seg selv skade ved å velge å ese ut, slik ikke her. Heller ikke kan fedmen bli en slags unnskyldning for å trekke seg vekk fra sosialitet, slik Lyman antyder. Det er den "tykke mann" han skriver om, ikke den usikre pike. Heller ikke omhandler hans storeter en nødvendig borgerlig person, slik altså tilfellet er her. Før jeg går videre, la meg på vitenskapelig vis gjøre noen metodiske bemerkninger.

Til metoden

Jeg vet ingenting om denne piken utover hennes utseende og kroppsform. Jeg visste ingenting da, og jeg vet ingenting nå. Empirien er med andre ord syltynn, uansett hvilke idealer man måtte ha i den sosiologiske metodedebatt. Jeg vet heller ingenting om familien hennes, eller om de to kvinnene som var sammen med henne på konditoriet. Dette er løse tanker, ikke-empiriske påfunn, og burde altså jages ut fra sosiologien hadde det ikke vært for redningsplanken kalt idealtypen: Man kan rendyrke visse trekk ved virkeligheten, en slags løs kobling til empiri, uten at det blir filosofi. Gå "til saken selv", som fenomenologene alltid sier, i alle fall sa Edmund Husserl, og han var ingen dårlig forsker, må vite. Altså, med Edmunds ord friskt i minne, går vi tilbake til den kvinnelige tykkasen: Jeg nesten-stirret fascinert, mens min daværende kone fortalte – antar jeg – om utviklingen av det grønne partiet og dets landsmøte i 1986, der hun selv var tilstede med eksmannen. Triste greier, og jeg fulgte ikke med, hvilket skulle få andre konsekvenser senere, igjen en dum digresjon.

Hvorfor sitter hun her? Hvorfor bruker hun tiden sin sammen med de to trøtte tantene? Eller var det en trøtt tante og en mor? Uansett, hvorfor? Kanskje hun bare var innom konditoriet en time, før hun skulle treffe vennene Franz og Susanne for å gå på kino, lese lekser hjemme hos Susanne eller spille volleyball i Stadthalle? Jeg trodde ikke det da og jeg tror det ikke i dag. For denne unge tykke borgerpiken var det ingen redning, hun var overgitt til de to kvinnene, de to kvinnene var en viktig del av vennekretsen hennes. Det er ikke bra, tenkte jeg, der jeg satt, proppfull av kaker og kaffe, jeg klarte nesten å etablere en slags medfølelse med dette stakkars offer for de borgerlige klassers intoleranse, inntil jeg i et anfall av selvinnsikt skjønte at jeg muligens lot min altruisme løpe noe langt. Men jeg var og er på trygg grunn: Dette er tanker som er utvendige i forhold til studieobjektet. Jeg kan skrive og tenke akkurat hva jeg vil om henne, og hun vil aldri kunne reagere tilbake. Jeg har det samme forhold til den tykke borgerpiken som en dataanalysator har til en abstrakt mengde tallopplysninger samlet inn av andre med det formål at hun (la du merke til hun? Bruddet viser jo det ellers vanlige mannlige i språket, altså!) skal analysere det og mene noe om det. Disse veldig seriøse forskerne vet jo ingenting om hva som skjuler seg bak de utallige løsrevne opplysningene sine, og forteller du dem akkurat det, smiler de overbærende, så overbærende som bare ekte kvantitative samfunnsforskere kan være, der de er ute i ærend for å fange den egentlige virkeligheten, slik det egentlig ser ut her i samfunnet. Måtte lykken være med dem.

I vårt tilfelle har vi å gjøre med den samme utvendigheten, med den forskjell at masse forhold rundt min tykke borgerpike åpenbart er et konstrukt i mitt hode. Dataanalysatorens data, derimot, er nært og kjent? Dikt og forbannet løgn selvfølgelig, for den tykke piken kom jo nærmere meg enn noen datamatrise noen gang kommer en spørreskjemaforsker.³ Jeg og den tykke borgerpiken viser riktignok ikke hen til hverandre. Jeg kan si hva jeg vil og hun om meg. Om man sier om en pelikan at den ikke er et blekkhus, forblir pelikanen uberørt av nektelsen. Noe slik skrev Sartre, han hadde tatt poenget her i hvert fall. Men vi kom nær hverandre, henne og jeg, rent fysisk. Hun satt nesten ved siden av meg. Klart jeg vet noe om henne.

Men vi – eller mer nøyaktig jeg – har noen problemer (vel, jeg har strengt talt mange, men la det ligge). Hovedproblemet i denne sammenhengen – og jeg spør igjen – hvordan kan jeg vite at hun er en borgerpike? Med mitt trenede sosiologiske blikk? Nei, jeg tror heller ikke helt på det. Jeg har jo allerede sagt at hun helt sikkert var av borgerlig bakgrunn, men det blir liksom ikke mer sant om det blir påstått to ganger. Empirisk sett er sosial bakgrunn noe de virkelig store forskerne registrerer, spør etter, krysser av i skjema, for mor og fars yrker, bosted, inntekt, de forsøker å gripe den sosio-kulturelle status. Det kan jo ikke jeg gjøre ved å sitte fire meter unna i et kommunalt drevet konditori? Vel, jeg kan høre på språket hennes. Det var ikke bredt og med tjukke l-er, slik den proletære wienerdialekten er. Wienersk er som østfoldsk, men det er mange i Wien som ikke snakker wienersk og mange i Østfold som ikke snakker østfoldsk. Men vår tykke borgerpike snakket heller Schönbrunn-tysk heller enn "street vienneese". Språket tyder på at jeg har rett, men folk som vil snobbe oppover legger jo av seg språket fortere enn svint. Hun kan fremdeles ha vært en streber, kanskje fra bydelen Favoriten (10. distrikt) som ønsket veldig sterkt at hun bodde i 13. distrikt, for eksempel. Det er mulig, men det er lite sannsynlig. Riktignok la jeg selv av meg enhver tendens til særpedialekt da jeg kom på Blindern. Man spør ikke Dag Østerberg på hjembyens dialekt om Sartres begrep om det trege handlingsfelt. Det er ille nok å leve i dette feltet, om ikke en skal blotte sitt urspråk i tillegg. Takke faen for at vi kan velge roller, som Tor Åge Bringsværd skrev en gang. Hvordan skulle samfunnslivet bli hvis vi sto frem som de vi faktisk er?

Tykkhet og samfunn

Tilbake til kvinnen i mitt liv, den tykke som jeg plasserer i bydelen Hietzing, vakkert beliggende i nærheten av det store parkområdet Lainzer Tiergarten. Ikke bare språket, men også utseende røpet henne. Jaså, er folk fra de borgerlige strøk i Wien fetere enn proletarene? Nei, ikke meg bekjent, heller omvendt vil jeg nok si. Det er der problemet ligger. Huden røpet henne, og ansiktsformen. Hun var en borgerpike. Det er som å kjøre T-bane i Oslo, fra Sognsvann til Vestli, det skjer noe rundt Stortinget og Jernbanetorvet stasjon, noen går av, andre kommer på. Hvis du ikke ser forskjell på disse menneskene, er det forbi du synes tanken er ubehagelig. Etter 50 år med sosialdemokrati er det opplest og vedtatt at nordmenn er like, bare med det obligatoriske innslag av "fargerikt fellesskap". Alle vi andre er like, homogene, nasjonalstat, og så videre. Du vet slikt tøv som sosiologer forteller kolleger når de er i utlandet, den fortellingen om den homogene arven, vi har jo aldri hatt adel i Norge, og formannskapslovene av 1837 da, det var jo helt unikt den gang (har aldri riktig satt meg inn i disse formannskapslovene jeg). Av myter er du kommet, til myter skal du bli. Nei, den tykke borgerpiken var fra Hietzing, og nå sier jeg det ikke mer. Hun hadde det uttrykksløse som kjennetegner borgerlighetens evige front stage-trang; det å spille på heltid, ikke overlat noe til tilfeldighetene, frykten for intet. Det uttrykksløse arrogante, blandet med en stor dose usikkerhet, som kan føres tilbake til variabelen "alder". Hun var altså 18. Og hun var tykk. Det er greit å fastslå. Min ekskone var ganske slank, er det vel det heter. Selv var jeg ganske ikke-slank, nesten "rund", men ikke så "rund" som i dag. Hvor "rund" kan man være før man blir tykk? Hvor tykk kan man være før man blir fet? Dette er jo flytende kategorier, selv en ansatt på norsk objektivitets høyborg – Statistisk Sentralbyrå – vil innse det. Tykkheten er ikke emne for humor i de borgerlige klasser. Den er enda mindre emne for humor i de yngre aldersklasser. En tykk borgerpike er ikke morsom i det hele tatt. Det er heller ikke morsomt på konditoriet der vi sitter. Her er ingen jovial stemning, her er ingen vert som hilser på alle, drar en spøk eller på annen måte markerer et velkommen. Den tykke mannen er alltid et godt emne for en spøk, skriver Bourdieu, for tykkheten hans er mer enn pittoresk særegenhet, mer enn noe defekt.⁴ Den tykke og brummende Wiener er også kjent, kanskje den grantige herr Karl som skuespilleren Helmut Qualtinger har gjort udødelig, han som fremstår som naturlig tykk. "Dere unge i dag vet ikke hva arbeid er," gryntet han, "mens jeg har sett det. Hos faren min." Tørr og tykk Wienerhumor. Servert på tykk dialekt i et slags folkelig-proletært miljø. Wien var jo alltid styrt av sosialdemokratene (du visste ikke det heller?).

Men nå er vi ikke i revy og moro, vi er i det ekte liv i byen som har fostret mang en strålende tenker rundt det menneskelige. Så hvordan har hun det? Hvordan har de uformelige og ikke særlig pene det i et slikt kjekt Vestkantmiljø? Vi leser jo hver vår om usympatisk vestkantungdom som driver med "russeablegøyer" på dyre restauranter eller andre steder. Fredrik og Christian har det kjempekult med sin sen-pubertetsaktige nasale vestkantuling når de knuser og ødelegger. Hvordan er det å være den ikke-attraktive i denne gjengen?

En av fordelene ved å tilhøre samfunnsforskerlauget er at man kan flere ord enn den jevne mann og kvinne. For eksempel: Jevnaldringsgruppen, heter det, de som de unge flyr sammen med og ødelegger sekundærsosialiseringsprosessen for hverandre. "De andre" er ekstremt viktige i denne perioden, er jeg blitt fortalt. Fordelen er i alle fall at "de andre" ikke er anonyme, de har navn og adresse, og driver med ting som det er mulig – stort sett – å se hva er. I den grad hun hadde noen andre utover det anstrengte forholdet til jevnaldringsgruppen, må det ha vært foreldrene. Og hva vet jeg egentlig om den? Den borgerlige Wienerfamilie? La det ligge. Jeg kan bare ikke fri meg fra tanken på at denne piken kommer til å være med foreldrene litt for lenge på ferie, hun er prototypen på den misfornøyde 18-åring som vet at de andre har det gøy, mens hun er med foreldrene inn på et museum på vei til Spania. En venninne fortalte at hun hadde vært med foreldrene på ferie til hun var 26 år, men "jeg er enebarn", som hun sa. Ikke er hun tykk heller, så ikke mer om henne, men heller om en sosiologkollega som nevnte etter en familieferie at sønnen stadig hadde påpekt at denne ferien "ikke var hans prosjekt". Nei, men man må ha en slik ferie sammen, og neste år er det ingen som tenker at vi skal gjøre det om igjen. Hvis man åpenbart sitter på konditori nesten mot sin vilje, er man vel med på ferie også, eller? Jeg tror denne piken pleide å være med foreldrene på ferie, men det var ingen lykkelig ferie. Og jeg vet hun sitter på konditori, men det er heller intet lykkelig opphold.

"Kommst du auf die Party?" Dette redselsfulle spørsmålet overhørte jeg på trikk nummer 41, fremdeles i Wien. Fire halv-støyende ungdommer i hennes – borgerpikens – alder. Fire selvsikre ungdommer som en tirsdag ettermiddag prater om festen de skal på til fredag. Ville hun omstille seg fra konditoriet og spille fri og frank ungdom, eller tilhører hun ikke den "friske ungdommen"? Den tykke kan kompensere ved å velge strategisk en eldre aldersgruppe enn hun tilhører. Hun kan for eksempel velge å kle seg i mer modne klær, å fremstå som en frøken på 30 heller enn en ungdom på 18. Det gir selvfølgelig andre signaler. Det er bare det at dette ikke er et spesielt borgerlig fenomen, og vår pike er jo en ekte vestkantjente. Jeg tror heller det er halvulykkelige østkantunge som velger denne strategien. Å skape andre forventninger til seg selv – jeg er 30, ikke 18 – vil aldri virke for vår borgerlige konditoripike. Det er bare dumt å gå på dans med 40-åringer. De kuleste ungjentene kan sikkert ha en kjæreste på la oss si 26, men stort eldre blir bare tåpelig. Konklusjon: Hun kan ikke velge bort sin grunnleggende sosialitet, hun er lenket til familie, bydel og konditori.

In the End

Sosiologien er en nøktern og kald vitenskap. Vi sosiologer vet at preferanser varierer. Vi vet at makt finnes overalt, også i forhold. Hvem gifter seg med hvem? Det er dessverre ikke tilfeldig. Norske menn treffer asiatiske kvinner, der kvinnene er yngst og penest. Asiatiske kvinner gifter seg med afrikanske menn, her er mennene yngst. Slik er det. Muligheten for at for eksempel en polsk arbeider på 57 gifter seg med en ung norsk kvinne er ikke stor. Hva så? Nei, jeg bare nevner det for å minne om at i selv det mest private snoker sosiologene seg rundt og finner ut relativt stabile mønstre i den menneskelige samhandling. Kanskje det ikke er viktig det de finner ut, og kanskje er det litt ubehagelig. Trodde du vi var frie og valgte hvem vi ville? Slik har det aldri vært, men du behøver jo ikke føle deg ufri av den grunn. Men slik føler kanskje den tykke borgerpiken? Hvem skal hun gifte seg med? Sitter hun på konditoriet med tantene ennå? I så fall er hun ikke blitt slankere heller. Har det noen hensikt å gå videre med dette problemet? Er ikke grensen for min falske medfølelse nådd? Jeg tror nok det ja.

Noter

1 Men for all del, vitenskapen er grov, mens livet er subtilt, som Roland Barthes så treffende sa det, i følge Jürg Altweggs bok Die Republik des Geistes, Serie Piper, München 1989, side 196.

2 Stanford M. Lyman, The Glutton, i Coser (ed.) The Pleasures of Sociology, New American Library, 1980, side 257.

3 Unntaket er her selvfølgelig at jeg kan ha diktet opp hele historien, ergo er du utlevert til min generelle pålitelighet.

4 Pierre Bourdieu (1994), utdrag fra Distinction, fra Grusky (ed.) Social Stratefication in Sociological Perspective, Westview Press, Boulder, side 414