Uten et svulmende lager med kjøtt, vil hele USAs sofistikerte biffkultur synke til knes lik et utmagret beist i ørkenen. Ja, i USA har kveget alltid vært hellig.

I India er kuene hellige.

Alt som begynner med stavelsen ku er hellig. Kupiss, for eksempel, blir brukt til å bade syke barn i. Det sies at Ghandi til og med drakk kupiss til frokost. Ikke rart at han – lik kua – var slik en fredelig fyr. Kustøv fra undersiden av klovene samles av landsbydoktoren og brukes til å lage forskjellige medisiner. Kumøkk brukes til gjødsel, brensel, eller gulvbelegg. Jeg har selv sett små unger følge etter familiekua i nervøs forventning over å bevitne produksjonen av denne høyst funksjonelle avføringen. Det er blitt utregnet at Indias 200 millioner kuer produserer den tilsvarende termiske verdi som 27 millioner tonn parafin, 35 millioner tonn kull, eller 68 millioner tonn med ved. Holy Cow!

I USA er kuene også hellige.

Forfatteren Terry Tempest Williams oppdaget i den sørøstlige delen av Oregon et kors på et piggtrådgjerde med følgende sakrale tekst:

"Kveg er hellig. Sauer også. Ingen adgang."

Ja, i USA har kveget alltid vært hellig. I hvert fall helt siden folkeheltene General George Custer og Buffalo Bill Cody ryddet den endeløse prærien for uproduktive indianere og langhåret bison. Det var på den tid da jernbanen spredte fremskrittets siviliserte nervenett ut over det ugjestmilde kontinentet. Jernhesten gjorde det faktisk mulig at byfolk også kunne medvirke i denne historisk viktige utviklingen. Siden det var så lettvint og praktisk å skyte de medgjørlige beistene fra togkupeens komfortable skyttergrav, fikk til og med kvinner lov til å delta i den enormt populære sporten. Toget saknet simpelthen farten midt inne i en horde med bison; kupévinduene åpnet seg, og etter at støvet og kruttrøyken hadde lagt seg, lå hundrevis av døde dyr på bakken. Denne høyt utviklede jaktsportentusiasmen fikk lov til å blomstre hver andre eller tredje mil på den lange reisen over prærien. Oberst Richard Irwing Dodge beskrev jakten slik: "Enda en kule suser inn i flokken; enda en bison faller, stopper og blør. De andre står bare og stirrer, siden de tilsynelatende tenker at de sårete dyrene er ansvarlig for det uvante bråket, konsentrerer de seg derfor om dem. Igjen og igjen smeller riflen. Bison etter bison blør, vakler og faller. De overlevende stirrer i sløv forundring."

Slik beskrev General Philip Sheridan den strategiske tenkningen bak den nye sporten: "Disse mennene har gjort ... mer til å avgjøre det omstridte indianerspørsmålet enn hva hele militæret har gjort i de siste tretti årene. De ødelegger indianernes provisjoner; og det er et velkjent faktum at en hær som mister sin tilførsel på forsyninger er særlig ugunstig stilt. Bare send dem krutt og kuler hvis dere vil; men for fredens skyld, la dem drepe, flå og selge til bisonen er tilintetgjort. Da kan dine prærier bli dekket med spraglete kveg og den storslåtte cowboyen som følger jegeren som den andre forløperen til en høytstående sivilisasjon."

Jernhesten, jegerne og hæren var så effektive i sin utryddelseskampanje at på kun tre år, mellom 1871 og I874, ble mellom 5 og 10 millioner bison slaktet ned. (Det sies at på slutten av det 19. århundre hadde 60 millioner bison blitt drept; til slutt var det kun et par tusen dyr tilbake.) Denne suksessfulle massakren satte dermed sluttstrek for en 15 000 år lang barbarisk historie. Ukultiverte villmenn dominerte ikke lenger prærien. Det flate, produktive landskapet var i stedet dekket av et tilsynelatende ubebodd og uendelig "Stillehav" med bølgende vidundergress. Vestens villmark – som tidligere hadde vært et uvelkomment territorium med gråulver, gauper, prærieulver, og krigsmalte indianere – lå nå åpent for en ny, vital, fremtidsorientert dyreinvasjon. Og det tok ikke lang tid før de hvite kjøttelskernes håp, de stolte longhorns fra Texas, kom trampende over prærien for å sivilisere denne Vestens siste utpost.

Dette kveget hadde virkelig en guddommelig opprinnelse. Det ble importert av spanske fransiskanerprester. Siden ble det sluppet løs i villmarken etter at Mexico vant sin uavhengighet fra Spania i 1821. Disse halvville dyrene, med lang erfaring på den vidåpne prærien, var derfor velegnet som genetisk materiale for det som snart skulle bli verdens største og helligste hamburgerimperium. Historiens største bovin-kulturelle forvandling – fra bison til kveg, fra indianer til cowboy – var over.

Det neste kapittel i denne nødvendige moderniseringen viser hvor ressursfulle og oppfinnsomme cowboyene var. Etter at mesteparten av de opprørske indianerne ble skalpert eller flyktet inn i skogene, ble resten plassert på store, fredfulle reservater. Disse fredselskende og fremskrittsmotiverte indianerne behøvde ikke lenger å drepe bison for å livnære seg. I stedet fikk de gratis rasjoner med ku- og oksekjøtt som den amerikanske regjeringen hadde kjøpt opp fra cowboyene. I fritiden kunne de drikke whisky, lage mokkasiner eller lære seg engelsk. Tre viktige ting ble oppnådd ved denne intelligente ordningen:

1) Indianerne fikk gratis mat, 2) Den Store Sjef i Washington fikk lov til å være god mot sine nyerobrete borgere, og 3) cowboyene gjorde det som alle kapitalister gjør best – de tjente penger.

De store longhornsflokkene som vokste seg fete ute på det bølgende præriehavet, ble snart en del av en ny revolusjon. Dens slagord var effektivitet – først som middel, siden som enerådende mål. Speed erstattet kvalitet som modus operandi i den nye masseproduksjonens kultur. Men det var ikke stål- og bilindustriens sigartyggende kapitalister som først satte den nye, amerikanske effektivitetsfilosofien i verks. Nei, det ble gjort av muskuløse menn med slakteblod på både bart og gummistøvler.

De enorme slakteriene på Chicagos sydside var den nye tidens laboratorier. Her, blant febrilsk rautende longhorns med dødsangst i de ellers milde øynene, ble mange av den industrielle revolusjonens prinsipper først utviklet. Selskaper som Armour og Swift sysselsatte mer enn 5000 menn i store, illeluktende haller. De var de første til å ta i bruk de i dag så velkjente samlebåndene. Ja, til og med Henry Ford måtte senere ydmykt innrømme at han hadde hentet ideen til sine egne automobil-samlebånd fra biffprodusentenes Mekka.

Allerede i 1886 var slaktehusene omringet av hundrevis av kilometer med jernbanelinjer. På dem stod ventende tog fulle av drøvtyggende kveg som tidligere hadde blitt samlet opp med hest og lasso ute på bisonens gamle beitemarker. Her ventet de på sin siste vandring inn gjennom slaktehusets irrganger. Her ventet de på dødskula. Her ventet de på industrirevolusjonens innovasjon nummer to: transportbåndet.

Mens de dorske kusjelene svevde opp mot de rustne stålbjelkene i taket, og mens de ennå vibrerende lårmusklene drømte om endeløse måltider i det lange, blå præriegresset, ble de halv-ville kukadavrene hengt opp på den supereffektive industrigalgen og ført inn gjennom slaktehusets larmende maskinhelvete.

Neste gang dagslyset skinte ned på de muskuløse kroppene, var de blitt til stumme og hårløse skrotter på vei ut mot en slaktebutikk i Boston, Washington eller New York. Der ble kadaverne kyndig behandlet av en polsk, tysk eller jødisk slakter. Til slutt endte de opp i en gryte eller stekepanne hjemme hos en italiensk, irsk eller engelsk familie som aldri hadde sett en indianer, en bison eller det store gresshavet som deres middag i en tidligere inkarnasjon så stolt hadde vandret over.

Og slik forandret dette store kontinentet seg. Dette storslagne, men sløve og primitive kontinentet, som mange indianere så betegnende kalte Skilpaddeøya, hadde plutselig fått en ny religion. Speed, het den nye, sekulære bekjennelsen. Og snart virket det som alt – natur, mennesker, ideer – ble ofret på Speedens og Samlebåndets Alter.

I dag er Amerikas 100 millioner krøtter så guddommelige og sakrosankte at de blir servert en diett utviklet av vitenskapsmenn med høy intelligenskvotient og farmasøytiske korporasjoner med et tilsynelatende uendelig reservoar med cash. For å oppnå optimal vekt – dvs. slik at kua eller oksen kan vokse seg så guddommelig muskuløs så fort som mulig – blir de foret liberale doser med vekststimulerende hormoner. Anabole steroider er de mest effektive. De er så vitenskapelig velutviklet at kveget ikke behøver å svelge dem eller sløse bort tiden med langvarig drøvtygging. De blir i stedet sydd inn i de store flueviftende ørene. Her kan hormonene sakte, men sikkert sive inn i blodstrømmen lik usynlige muskelmenn, à la Schwarzenegger. Dette makeløse og lettvinte formularet øker hormonnivået mellom to til fem ganger, vekten med 20 prosent, fôreffektiviteten med 12 prosent, og den magre kjøttveksten med 25 prosent. Man behøver derfor ikke å ha en Nobel pris i agronomi for å forstå at 95 prosent av alle nullbeitegårdene i USA bruker disse vidunderhormonene.

Et annet bevis på at USA representerer en høytstående kvegkultur, som elsker sitt hellige krøtter, er at de hormonstruttende dyrene får oppholde seg i timevis ved fôrtrauene for å meske seg med store mengder kraftfôr utviklet fra en utsøkt blanding eksotiske kornarter. Og denne ekstraordinære menyen er selvfølgelig gjennomsyret med et annet vitenskapelig vidunder: sprøytemidler. Hele 80 prosent av alle sprøytemidler i USA blir brukt til dyrkingen av mais og soyabønner – avlinger som hovedsakelig blir brukt til fôr for kveg og annen buskap. Uten disse vidundersprøytemidlene ville jordene bli dekket med ugress og alle slags pestsykdommer; og det muskuløse superkveget ville sulte og snart se ut som utmagrete gatehunder fra Calcutta. En slik katastrofe er rett og slett utenkelig. Uten et svulmende lager med kjøtt, vil hele USAs sofistikerte biffkultur synke til knes lik et utmagret beist i ørkenen.

Det som miljø-forfatteren Terry Tempest Williams så hengende i korsformasjon på et piggtrådgjerde, var skinnet til en prærieulv. "Pelsverket var oppstykket i kanten, bevis på at det hadde blitt revet bort fra hundekroppen av en sint hånd og en sløv kniv." Etter at hun beskriver villdyrene og det vakre landskapet rundt seg, avslutter hun sitt korte essay – "Redemption" – slik:

"Mine øyne vendte tilbake til Prærieulv Jesus, stiv på sitt kors, den amerikanske villmarkens frelser. Vi kan forsøke å drepe alt som er opprinnelig, strekke det oppetter bakbena slik at alle kan se det, men ånden hyler og villskapen varer.

Se fram til oppstandelsen."

Vestens kjøttkultur har korsfestet villmarken. Snart vil vi kanskje alle henge på korset, lik tyver, på hver side av vår Ville Frelser.

Derfor: Se frem til oppstandelsen.

Se fram til den dagen cowboyen begraver villdyrhatet og hormonkapselen. Se fram til den dagen han lukker øynene og står ansikt til ansikt med seg selv, dypt i sin egen villmark. Etterpå bøyer han hodet og utbryter med ydmyk stemme: Prærieulv Jesus, frels min sjel!

Og deretter skjer mirakelet:

Holy Cowboy døpes! Holy Cowboy renses i hellig bisonpiss!

Etterpå løper Prærieulv Jesus ut på det blågrønne gresshavet og forteller alle villdyrene hva som har skjedd.