Gunnar Schrøder Kristiansen

Kollektivismen fikk seg et skudd for baugen ved Sovjetunionens sammenbrudd. Dette har banet vei for global kapitalisme og egoisme. I dag kan ingen lenger stå opp mot markedskreftene og egeninteressen. Noen mener det er bra, fordi det fremmer frihet og demokrati, styrker konkurransen og gir lavere priser til oss forbrukere. Andre mener det er begynnelsen på slutten.

Jeg har ofte reflektert over forholdet mellom det å bry seg og det å bry seg. På den ene siden er alle mennesker født frie. Ufrivillig kastet inn på verdens scene som vi er, vil vi ha oss frabedt for store inngrep i privatlivet utenfra, så lenge vårt atferdsmønster ikke rammer andre menneskers frihet. Andre mennesker har ikke noe med å bry seg med hva vi driver med, og vi har ingenting med å bry oss med dem. "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil", lyder Kardemommeloven. Samtidig er det et åpenbart faktum at mange mennesker i vår verden av forskjellige grunner ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Det er og blir en evig forskjell på folk. En god del mennesker trenger hjelp. Et mindre antall ber om det. Derfor er det også viktig at vi bryr oss om hverandre. Men balansegangen kan være hårfin mellom det å stikke nesa si borti andres saker, og det å bry seg om et medmenneske man ikke kjenner.

Kollektivismen står i motsetning til individualismen. Det er i og for seg noe forlokkende ved tanken på det ensomme individet, som i et glimt av sivil ulydighet ene og alene setter seg opp mot det altoverskyggende samfunnet. Da er den andre ytterligheten mindre heroisk: det handlingslammede mennesket som i avmakt og total tillit til kollektivet alltid innordner seg i dets rekker, og lojalt adlyder sine foresattes ordre. Adolf Eichmann var en slik, som fra sitt skrivebord i blind lydighet og uten refleksjon sendte tusener av jøder i døden bare fordi han hadde fått beskjed om å gjøre det. Nazisten Eichmann var en sann kollektivist, som helt fra barnsben av var vant til å underkaste seg autoriteter. Egoisten og anarkisten, derimot, går sine egne veier. Egoisten meler sin egen kake, i eller utenfor samfunnet, og tenker: "Enhver er sin egen lykkes smed." Anarkisten, på sin side, melder seg ut av samfunnet, og lever alene eller i et alternativt kollektiv atskilt fra dette.

Dette essayet skal handle om forholdet mellom individ og samfunn. For å belyse dette temaet vil jeg ta utgangspunkt i den kontroversielle, amerikanske forfatteren og filosofen Ayn Rand. Jeg vil forsøke å sette tenkningen hennes inn i en idéhistorisk ramme, samtidig som jeg kritisk drøfter de politiske følgene av filosofien hennes. Rands bøker utgis i stadig nye opplag verden over. Også i Norge, hvor hun har blitt møtt av enten total avvisning eller nesegrus beundring. Begge disse standpunktene er like tåkeleggende. Selv om det finnes flere gode grunner til ikke å bli direkte tiltrukket av henne, koster det ikke mye å innse at det bildet som har blitt tegnet av henne i flere sammenhenger her hjemme, har vært for lettvint.1 Selv om hun åpenbart kan sees som et ekstremt uttrykk for den amerikanske drømmen, er hun like mye en representant for russisk og europeisk kultur og filosofi. Mer enn noe annet markerte hun avstand til marxismen, men det har blitt påpekt at hun også hentet inspirasjon fra Marx. Blant annet finnes det visse dialektiske elementer i hennes tenkning og argumentasjon.

Rands tanker kan slå ut begge veier. Filosofien hennes har en dobbel slagside. Derfor kan hun også lett misbrukes, slik den tyske filosofen Nietzsche helt ufortjent ble satt inn i nazismens tjeneste. Her hjemme har framtredende politikere i Fremskrittspartiet trykket henne til sitt bryst, men dette sier ikke alt om en av vår tids mest særegne tenkere.

Vita

Flere forhold har kastet nytt lys over Ayn Rand og hennes forfatterskap de siste årene. I 1997 ble en dokumentarfilm om henne, Ayn Rand: A Sense of Life, regissert av amerikaneren Michael Paxton, nominert til en Oscar. Sommeren 1998 kåret amerikanske aviser hennes skjønnlitterære hovedverk, Atlas Shrugged, til århundrets roman, og i januar 1999 hadde filmen The Passion of Ayn Rand, regissert av Christopher Menaul, premiere på Robert Redfords egen The Sundance Film Festival i Park City, Utah. Filmen bygger på biografien av samme navn, skrevet i 1986 av Barbara Branden, og den har blitt møtt med gode kritikker fra flere hold. Sammen med ektemannen Nathaniel stod Barbara Branden hovedpersonen nær. Nathaniel Branden ble av Rand selv pekt ut til å være den verdige arvtakeren til hennes filosofi, den såkalte objektivismen. Men slik skulle det ikke bli. Rand og hennes intellektuelle arving innledet på et tidspunkt et seksuelt forholdt. Etter en tid endte imidlertid dette i et bittert brudd, og Branden ble ekskommunisert fra hele organisasjonen som en frafallen kjetter.

Man kan si hva man vil om det hun skrev eller hvem hun var, men de fleste rykter om Mrs. Liberty er sanne. Ayn Rand ble født Alissa (Alice) Zinovievna Rosenbaum i St. Petersburg 2. februar 1905. Hun vokste opp i revolusjonens Russland, og hennes tenkning er en klar reaksjon på hendelsene i hjemlandet på begynnelsen av århundret. Ved kommunistenes maktovertakelse i 1917 ble hennes fars apotek beslaglagt, og familien levde en tid på sultegrensen. I Russland studerte hun historie, filosofi og film, før hun i 1925 rømte til USA, bare 20 år gammel. Hun fikk forlate Sovjetunionen for å besøke slektninger i Chicago, men allerede før avreise hadde hun bestemt seg for aldri å vende tilbake.

Gjennom sine studier lærte Rand mye om vestlig kultur, og hun fant snart ut at det var det amerikanske samfunnet som lå nærmest hennes egne idealer. Pseudonymet tok hun fra sin skrivemaskin, en Rand Remington. Rand har beskrevet den første tiden i USA som vanskelig. Hun fikk ingen hjelp og støtte, men som hun skriver forventet hun heller ikke å få noen. En tid jobbet hun som manusforfatter i Hollywood, og tidlig på 30-tallet fikk hun her oppført skuespillet Night of January 16^th. Hovedpersonen i stykket er en industrifyrste med det nordiskklingende navnet Björn Faulkner. Som modell for denne rollen brukte Rand den svenske fyrstikkongen Ivar Kreuger, som skaffet seg store rikdommer ved å satse friskt og gå sine egne veier. Den dag i dag har fem børsselskaper i Sverige røtter i hans enorme imperium.

Forfatterskapet

Ayn Rand publiserte sin første roman, We the Living, i 1936. Boken er hennes mest selvbiografiske, og den handler om tyranniet i Russland etter revolusjonen. Allerede her tematiseres forholdet mellom individ og stat. Rand betonet hvert enkelt menneskes egenverdi, og ondskapen i den totalitære, kommunistiske staten, som ofrer dets verdighet. Rand så kommunismen som de tiltaksløses snylting på de arbeidsomme og kreative. Romanen handler om retten til å leve sitt eget individuelle liv, uten at samfunnet setter stadige sperrer for ens utfoldelse. Staten er til for individet, og ikke motsatt, påpekte Rand.

Rands berømmelse lot vente på seg som følge av uheldige omstendigheter. Utgitt i USA midt under tidens kommunistiske bølge blant amerikanske intellektuelle, klart inspirert av mellomkrigstidens kulturradikalisme i Europa, ble boken dårlig mottatt blant anmelderne. Det amerikanske samfunnet var på sitt mest radikale i 1930-årene, plaget som landet var av store sosiale problemer. Mange amerikanere hadde forhåpninger til den russiske revolusjonen, og var ikke modne for kritikk av det sovjetiske regimet. Selv ikke i frihetens hjemland. We the Living ble filmet som antisovjetisk propaganda i det fascistiske Italia under navnet Noi Vivi i 1942, uten forfatterens samtykke.

I 1938 publiserte Rand kortromanen Anthem. Boken er en dystopisk framtidsvisjon av en gjennomkollektivisert verden, hvor alle er indoktrinert til å adlyde fellesskapet og autoritetene. I dette samfunnet gjenoppdages det tapte begrepet "jeg", og meningen bak og storheten i det menneskelige ego. Romanen demonstrerer individets kamp mot den absolutte kollektivismen, et sted en gang i nær framtid. Den er oversatt til norsk som Høysang.

The Fountainhead (1943) ble Rands gjennombruddsroman. Her møter vi den nyskapende arkitekten Howard Roark, som er en projeksjon av hennes idealmenneske. Forbildet til Roark var den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright (1869-1959). Boken handler om det å leve et uavhengig liv, der man bare følger sine egne rasjonelle prinsipper, og ikke bøyer av for press fra andre mennesker eller samfunnet. Roark er den ene mot de mange. Han er en ukorrupt creator, mens de andre arkitektene og entreprenørene i romanen er second-handers. Kort sagt: De er klassisister. Selv om Rand brøt med den litterære modernismen, var hennes arkitektoniske ideal klart modernistisk. Roark er geniet som ingen vet å anerkjenne, før det er for sent. Det er nærliggende å trekke linjer til den behandlingen Sverre Fehn har fått her i Norge. The Fountainhead foreligger på norsk som Kildens utspring.

Rands inspirasjon fra tiden i Hollywood er åpenbar. Hennes forfatterskap er en studie i happy endings. Hun skrev også et filmmanus basert på The Fountainhead, og i 1949 ble det regissert av King Vidor. Også filmen Love letters (1945) bygger på et manus skrevet av Rand.

Heltens filosofi

Ibsens Brand er et godt eksempel når det gjelder å finne forbilder for Rands ledende romanfigurer, selv om Brands religiøse standhaftighet fører til ulykke både for ham og familien hans. Et annet eksempel er Dr. Stockmann i En folkefiende, som i sin overbevisning om at han handler riktig, pådrar seg hatet fra hele hjembyen. Da han som badelege oppdager at det lokale badet er forgiftet, tar han initiativet til å stenge det, selv om investorene taper penger og lokalbefolkningen mister svømmehallen sin. Stockmann velger å stå på sitt, selv om han får hele samfunnet mot seg. Det litterære motivet i En folkefiende ligger også til grunn for Peter Benchleys roman Jaws (Haisommer) fra 1974, filmet av Steven Spielberg året etter. Den lokale lensmannen stenger badestranden på grunn av fare for hai, selv om folket og turistnæringen i landsbyen protesterer vilt. Senere må de bite i seg kritikken. Haidrapene er reelle nok. Rand så opp til slike idealister som stod imot sin tids uvitenhet og dumhet, og kun stolte på sin egen fornuft.

Rands hovedverk er romanen Atlas Shrugged (1957). Boken er et storslagent epos, med et persongalleri som i en russisk klassiker. Den handler om hva som skjer når de ledende innovatørene i samfunnet, the prime movers, legger ned arbeidet. Kan sivilisasjonen bestå uten at mennesket er fritt til å handle ut fra sin egen fornuft, spør Rand? Atlas er kjempen som bærer verden på sine skuldre i gresk mytologi. Rands mening med tittelen var at når Atlas rister på skuldrene, så faller jorden av. Når de menneskene som bærer jorden på sine skuldre ikke gidder mer og går til streik, vil jorden gå under. Helten i romanen er John Galt. Galt er en annen type helt enn Roark. Der idealisten Roark preges av sterke følelser i en tradisjonell bildungs-roman, er Galt en ren kapitalist, som temmer sine følelser og setter fornuften foran alt annet. Dette viser en utvikling i Rands syn på den heroiske natur, fra følelser til fornuft. Dette tilsvarer Nietzsches skille mellom det dionysiske og det apollinske. Roark har mer av det dionysiske i seg enn Galt, men samtidig mindre enn hovedpersonen Kira Argunova i We the Living.I protest grunnlegger Galt sin egen utopi, Atlantis, i en bortgjemt dal i Rocky Mountains. Her samler han flere kreative kunstnere og ledende industrialister, som har valgt å ikke jobbe eller være til nytte for andre enn seg selv. I mellomtiden kollapser den amerikanske økonomien, og New York mørklegges. Rand viser at samfunnet er helt avhengig av slike mennesker for å få hjulene til å gå rundt.

Man blir ikke profet i eget land. Kanskje ikke engang i sin egen tid, men i Ayn Rands univers drar et aristokrati av human greatness de andre etter seg i fletta. Atlas Shrugged er romanen om John Galts fornedrelse og triumf, og demonstrerer dermed gjenfødelsen av menneskets ånd. Menneskeheten kommer til slutt krypende til Canossas porter, og ber sårt heltene om å gå tilbake til arbeidet for å redde verden fra undergangen.

Objektivismen

Hva innebærer egentlig objektivistisk filosofi? I norsk målestokk er den lite politisk korrekt. Ayn Rand ligger fjernt fra vår sosialdemokratiske virkelighet. Grunnpilarene i hennes tenkning er en ekstrem individualisme, egoisme og kapitalisme, og en sterk tro på den menneskelige fornuft. Rand setter de store menn opp mot statlig innblanding og fellesskapsløsninger. Bak begrepet "objektivisme" gjemmer troen på objektive sannheter seg. Den eneste filosofen hun innrømmet direkte inspirasjon fra, var Aristoteles. For Aristoteles var fornuften det som kjennetegnet mennesket, og skilte det fra andre levende vesener. I Atlas Shrugged er romanens tre deler titulert med de aristoteliske termene "Non-contradiction", "Either-or" og "A is A". En sannhet er sann, uavhengig av hvor mange som sier noe annet. En spade er en spade, selv om et flertall er uenig.

I 1994 startet det en "Science War" i USA, i kjølvannet av at matematikeren Norman Levitt og biologen Paul R. Gross hadde gitt ut boken Higher Superstition: The Academic Left and its Quarrels With Science. Tankeretninger som marxisme, feminisme, kulturrelativisme, postkolonialisme, multikulturalisme, kreasjonisme, poststrukturalisme og dekonstruksjon ble her sett på som "irrasjonelle", ikke-vitenskapelige bevegelser innen det akademiske liv. Objektivismen vil gå hånd i hånd med en slik innstilling. Kanskje skyldes den fornyede oppmerksomheten omkring Rands tenkning denne gryende, konservative protesten mot all postmoderne mistro til vitenskapen. Objektivismen bryter med all den pessimisme, tvil og fornuftskritikk som ligger innebygget i postmoderne teori. Objektivismen ser på mennesket som en egosentrert organisme, og kan derfor sees som altruismens og snillismens absolutte motpol. Den er individsentrert, antikollektivistisk og antimarxistisk. I sin forakt for massen og flertallsbeslutninger, blir den også antidemokratisk. Rand setter sin lit til the heroic being; den intellektuelle, geniet, kunstneren, innovatøren, entreprenøren, ingeniøren, gründeren eller skaperen, som driver historien framover. Om slike bruker hun aristoteliske uttrykk som "den første årsak" eller "den ubevegelige førstebeveger", altså den som setter det hele i gang ved å gi materien liv. Dette mennesket er alltid en mann. Egoet skal ikke bøye seg for mennesker omkring og deres ønsker, men bare følge sin egen fornuft. Objektivismen er et filosofisk system, bestående av teorier om metafysikk, epistemologi, etikk, politikk, økonomi og estetikk. I metafysikken gjelder Aristoteles’ objektive realitet. Verden er slik den framtrer for oss, men likevel ingen menneskelig konstruksjon. Vi sanser virkeligheten, vi skaper den ikke. Verden eksisterer uavhengig av menneskesinnet, av vår kunnskap, tro og følelser. Slik avvises alt overnaturlig og alle skapte virkeligheter, og med dette den postmoderne konstruktivismen.

I epistemologien eller erkjennelsesteorien fastslår Rand at mennesker kan få kunnskap om verden og kjenne virkeligheten ved hjelp av sin egen fornuft. Hun benekter all skeptisisme og mystisisme. Abstraksjoner og begreper (universalier) er knyttet til konkrete ting i naturen, og eksisterer ikke uavhengig av disse, slik platonikerne eller begrepsrealistene hevdet i skolastikkens universaliestrid i middelalderen. Disse teoriene behandler Rand i verket Introduction to Objectivist Epistemology (1979). Objektivismens etikk er basert på det Rand kalte "rasjonell egeninteresse". Mennesket er alle tings mål, og selvopprettholdelsesdriften og egenkjærligheten er våre største dyder. Mennesket må leve for seg selv og sin egen natur, og ikke ofre seg for andre eller for samfunnet. Menneskets egen lykke er det høyeste moralske mål i dets liv. Rands viktigste moralfilosofiske verk er The Virtue of Selfishness: A New Concept of Egoism (1964).

Kapitalismen og de frie markedskreftene dominerer Rands tanker om politikk og økonomi. Hun er inspirert av tradisjonell naturrettstenkning, og de individuelle rettighetene, liv, frihet og eiendom, står sentralt. Den sanne objektivist er enten fri eller død. Ingen, verken enkeltmennesker eller samfunnet, har rett til å ta noe fra en annen med makt. Vold er bare akseptabelt som selvforsvar. Hennes idealstat er en "nattvekterstat", som kun beskytter de individuelle rettighetene og skjermer oss fra de som søker å øve makt over oss. Rand avviser all kommunisme og fascisme, men også moderne blandingsøkonomi, der staten regulerer og refordeler verdiene. Hennes fremste politiske bok er The New Left: The Anti-Industrial Revolution (1971). Økonomiske spørsmål behandler hun i essaysamlingen Capitalism: The Unknown Ideal (1966).

I verket The Romantic Manifesto finner vi Rands estetikk. Boka handler mest om romantisk litteratur. Rand var romantiker og idealist på den måten at hun presenterte en teori om hvordan mennesker burde være, men også realist i den forstand at hun la sine ideer i sine litterære skikkelser og plasserte dem på jorda her og nå. Rand leste selv helst romantiske og historiske romaner, og trekker fram Victor Hugo som sin viktigste inspirasjonskilde. I romantikken var kunsten en gjenskapelse av virkeligheten etter kunstnernes egne metafysiske verdidommer og strebende vilje. Det romantiske kunstnergeniet skapte sublime øyeblikk av sitt medfødte genius. En kunstner har ingen forpliktelser ovenfor andre enn seg selv, mente Rand. Han skaper kunsten slik han må gjøre, aldri rettet mot et publikum. Kunstnerne danner filosofiske abstraksjoner av verden, og materialiserer dem selektivt i verkene sine gjennom hjertets sturm und drang. Det er altså en smal og ikke-kommersiell kunst Rand idealiserer.

Åndens betydning

Rand mente at vår sivilisasjon nærmer seg en krise. Det Amerika trenger er en sterk intellektuell bevegelse, skriver hun. Et land uten intellektuelle, er som en kropp uten hode. Det er filosofien som driver historien framover. Dette er holdningen i essaysamlingen Philosophy: Who needs it? (1974), der hun demonstrerte filosofiens viktighet i menneskelivet.

Idéhistorien vil vise hvordan bestemte tanker og ideer oppstår ut av bestemte samfunnstyper og sosiale situasjoner. Dette var Marx’ syn på saken, at det er samfunnet som avføder tenkning, og ikke motsatt. Den andre ytterligheten finner vi hos Hegel. Han så for seg en "verdensånd", som manifesterer seg opp gjennom historien. En liknende tankegang finner vi hos Rand. Også her markerte hun avstand til Marx og materialismen. Rand mente at det var geniene som drev historien framover, og denne tenkningen var ikke avledet av materielle prosesser i samfunnet. Fysiske prosesser fulgte i stedet av de åndelige. Derfor kunne man bare snu politiske trender ved å påvirke dem filosofisk. Om objektivismen ble menneskets grunnleggende filosofi, ville både sosiale, politiske og økonomiske forhold kunne endres til det bedre, mente Rand. Man kan si hva man vil om objektivismen, men den representerer en gjennomført intellektuell bevegelse som gir filosofien stor betydning i samfunnet.

Idealisten Rand forutsatte med dette at enkelte mennesker kan ta nye ideer rett ut av løse lufta, og gå foran den historiske utviklingen på hegeliansk vis, rett og slett fordi de er geniale. Dette er en svært romantisk forestilling. Den romantiske genitanken er det ellers få som har særlig tiltro til lenger. Etter min mening vil det mest korrekte være å innrømme en vekselvirkning mellom tanke og samfunn, der de to påvirker hverandre gjensidig i en syntese av Marx og Hegel.

Rands filosofi gjenspeiler det amerikanske samfunnet, samtidig som den angriper kollektivismen og mystisismen i russisk kultur. Det er lett å lese bøkene hennes som en reaksjon på hendelsene i hjemlandet etter revolusjonen. Slik kan objektivismen reduseres til et rent personlig oppgjør med egne erfaringer. Egoismen blir da ingen objektiv sannhet om menneskets natur til alle tider. Det overrasker ikke at objektivismen kommer fra USA – individualismen, kapitalismen og liberalismens, om ikke fornuftens, høyborg. Kanskje må man også være immigrant for å bli så ekstrem som Rand. Det vi ser som typisk amerikanske ideer, ble opprinnelig importert fra Europa, først og fremst fra England og Frankrike. I USA har de bare fått et mer ekstremt utslag. Dette kan skyldes at mange av kolonistene som havnet her, var forfulgt i hjemlandet for ekstreme politiske holdninger eller fundamentalistiske religiøse overbevisninger. USA er oss selv i dobbel målestokk. Siden landet samtidig er et speilbilde av vår egen framtid, kan vi ikke ta total avstand fra det som skjer der.

I siste halvdel av livet foreleste Ayn Rand over sine ideer. Hun døde i New York 6. mars 1982.

Mellom liberalisme og anarkisme

Ayn Rand var svært forsiktig med å røpe sine inspirasjonskilder. Selv om hun avviste ethvert slektskap med de fleste filosofer, med unntak av Aristoteles, er det åpenbart at hun hentet direkte inspirasjon fra tenkere som Adam Smith (1723-90) og Friedrich Nietzsche (1844-1900).

Rand står etter min mening i en idealistisk tradisjon av liberalister og anarkister. Det kan være fruktbart å se liberalismen i lys av anarkismen. Liberalistiske og anarkistiske utopier er ikke helt ulike. Det som forener de to ideologiene, er tanken om individets frihet. Denne kan virke forlokkende på noen og enhver, uavhengig av politisk overbevisning. Man kan lett la seg fascinere av drømmen om individets frihet til å bestemme over sitt eget liv. Vi er født inn i verden som frie mennesker, og søker her å realisere oss selv uten sperrer for vår selvutfoldelse. Vi har aldri bedt om å få tilhøre en statsmakt.

Det som skiller liberalismen fra anarkismen, er tanken om at vi trenger et politi og et militærvesen. Liberalismens far, Adam Smith, gikk inn for minimal statlig innblanding, men mente samtidig at vi trenger en stat som skal vokte over den enkeltes frihet, sikkerhet og privateiendom. Dette skyldes liberalismens negative menneskesyn. Anarkismen, derimot, har tro på det gode i alle mennesker, og vektlegger frihet under ansvar. Slik mener de at vi skal kunne fungere uten noen stat i det hele tatt. Om man går lengst ut i begge retninger langs den politiske høyre – venstre-aksen, vil de to endene møtes. Det er ikke åpenbart om anarkismen skal plasseres på høyre eller venstre side. Det finnes både en sosialistisk og en ikkesosialistisk anarkisme. Den første er en kollektivistisk type anarkisme, mens den andre er individualistisk. Om vi assosierer den "røde" anarkismen med Stein Lillevolden, Café Blitz og Gateavisa, finnes det også en likesinnet, "blå" og borgerlig type anarkisme, representert ved skikkelser som Jens Bjørneboe og Ole Paus. Det de to avartene av anarkismen har til felles, er opposisjonen mot statsmakten og forsvaret for enkeltindividet.

Rand står i en tradisjon av anarkistiske tenkere, og denne hadde et ikke-sosialistisk opphav. Engelskmannen William Godwin (1756-1836) regnes som anarkismens far. På hans tid var ikke industrialiseringen kommet så langt at det fantes noen industriarbeiderklasse av betydning. Den sosialistiske ideologien var ikke ferdig utviklet tidlig i forrige århundre. Godwin var ingen åpenbar forsvarer for arbeiderklassen. I sitt hovedverk, An Enquiry concerning Political Justice and its Influence on General Virtue and Happiness (1793), stilte han til skue en sterk tro på menneskets fornuft, godhet og muligheter. Han var ateist, individualist og sterkt imot ekteskapet. Alle sosiale problemer var samfunnet selv skyld i. Dette er et romantisk standpunkt, gjerne knyttet til den franske filosofen Rousseau. Godwin mente at alle offentlige institusjoner måtte vekk, fordi de virket undertrykkende. De som bidro med åndsarbeid til samfunnets beste, slik Godwin selv gjorde, skulle understøttes økonomisk av de andre. Dette helt i Rands ånd. Et annet eksempel er amerikaneren Henry David Thoreau (1817-62) – mannen bak uttrykket "sivil ulydighet" (Civil Disobedience, 1849). Det er ikke lett å avgjøre om Thoreau skal plasseres på høyre eller venstre side. Var han en tidlig sosialist eller en tidlig liberalist? Eller ingen av delene? Det som er helt sikkert, er at han var individualist, og ikke kollektivist. Thoreau meldte seg ut av det amerikanske samfunnet ved å bli eneboer i villmarken. Her nektet han å betale skatt. Arbeiderklassens ve og vel var ikke Thoreaus hovedanliggende. Det er mye av Thoreau i Ayn Rand. Det er neppe tilfeldig at han var amerikansk etterkommer av franske immigranter. Thoreaus forfatterskap er sterkt sivilisasjonskritisk, på samme måte som Rands. Rand kritiserte både det sovjetiske og det amerikanske samfunnet. De problemene objektivismen vil støte på, kunne også rammet Thoreau. Jeg ser flere problemer ved Thoreaus handling. Personlig utfoldelse kan være til belastning for andre. Det å ha et samfunn som tar seg av oss, er også en trygghet. Det å tilhøre et kollektiv medfører visse rettigheter i form av velferdsytelser. I alle fall i den nordiske velferdsstaten, der goder og byrder fordeles mellom innbyggerne. Hva om Thoreau for eksempel hadde blitt syk? Det var alltid hans velgjører Ralph Waldo Emerson som måtte stille opp for ham når han trengte det. Det ville nok kostet mer å gjøre som Thoreau i dag enn det gjorde på hans tid, før velferdsstaten var oppfunnet. Om man ikke er med og betaler sin del til fellesskapet, kan man heller ikke forvente å få noe igjen. USA har i dag ikke det samme, offentlige velferdstilbudet som vi har i Norden. Om landet med objektivismen skulle bevege seg enda lenger i egoistisk retning, og privatisere alle offentlige tjenester, ville det blitt en smertefull erfaring for alle de som ikke var født til rikdom, og dermed ikke hadde råd til dyre, private forsikringer. Uten sin mesen ville også Thoreau falt igjennom i et slikt samfunn. De andre anarkistene vi kjenner fra forrige århundre, franske Proudhon og russerne Bakunin og Kropotkin, er av det "sosialistiske" slaget, selv om de brøt med Marx og den internasjonale, kommunistiske bevegelse. Som Rand var de antimarxister. Hovedpoenget mitt er at ideer kan spre seg på tvers av ideologiske idealtyper. Som vi har sett har liberalismen, marxismen og anarkismen flere fellestrekk. Det er sannsynlig at Rand i løpet av sin studietid i Russland lot seg inspirere av både marxistiske, anarkistiske og nihilistiske tradisjoner i hjemlandets åndsliv.

Objektivismen nådde nye høyder i Vesten under Den kalde krigen. Rands tenkning har flere likhetstrekk med økonomen Milton Friedmans (1912-), som i opposisjon til Keynes’ blandingsøkonomi går inn for et selvregulerende marked. Der Keynes mente at staten aktivt skulle gripe inn for å stimulere til næringsvirksomhet, baserer Friedman seg på ideer om total frihet, sunn konkurranse og naturlige mengder av arbeidsledighet. Man kan også trekke en linje fra Rand til den latviske forfatter og politiske tenker Emma Goldman (1869-1940). Goldman reiste til USA i 1886 for å tale anarkismens sak. I 1919 ble hun utvist, og reiste da tilbake til Sovjetunionen. Men heller ikke her fikk hun fred, da hun fortsatte å agitere for anarkismen, mot kommunismen. Som Rand var også Goldman en sterk kritiker av det sovjetiske samfunnet, og en talsmann for det frie individet. Hun endte sine dager i Canada. Rand og Goldman demonstrerer problemet med å plassere ideen om individets frihet ideologisk. Verken høyre- eller venstresiden i politikken, verken USA eller Sovjetunionen, ville ha noe med dem å gjøre. Så snart en ideologi nærmer seg anarkismen, vil ethvert styresett søke å bekjempe den.

Rand og Nietzsche

Nietzsche er den eneste filosofen som nevnes ved navn i The Fountainhead. Forbindelsen mellom Rand og Nietzsche blir benektet eller undervurdert av mange av hennes tilhengere, men objektivismens tanker om politikk ligger ikke langt unna Nietzsches aristokratiske politiske teori. Begge gikk inn for et elitestyre, og begge var antidemokrater. Rand var også tydelig inspirert av Nietzsches teori om "overmennesket", men hos henne er de blitt til "heroiske skikkelser". Både Howard Roark og John Galt er personifiseringer av objektivismens viktigste ideer, og samtidig gode eksempler på das Übermensch i nietzscheansk forstand. Nietzsche har blitt beskyldt for rasetenkning. Mange mener også at han oppfordret mennesker til å bruke sin "vilje til makt". Dette er nok grunnen til at mange objektivister har ønsket å markere avstand til ham. Det er det ingen grunn til. Tvert imot tror jeg objektivismen ville tjent på å kunne tilbakeføre noen av sine ideer til Nietzsche, men Rand er ikke klar når det gjelder hva den heroiske natur består i.

Nietzsches overmennesketeori har ingenting med sosialdarwinisme å gjøre. Alle kan løfte seg opp til å bli "overmennesker", om de bare har mot til å ta konsekvensen av sin egen situasjon, i en moderne verden der Gud er død og moralen er relativ. "Essensen i min filosofi er forestillingen om mennesket som en heroisk skikkelse,"2 skriver Rand. Her kan det virke som om hun følger Nietzsche. Alle mennesker kan bli heroiske. Men hun skriver også: "Så lenge mennesket er fritt til å uttrykke seg, vil en liten, rasjonell minoritet alltid herske over en irrasjonell majoritet".3 Her virker det som om Rand mener at det å være heroisk, er en medfødt egenskap. Da er vi over i raselæren. Når Nietzsche setter sine heroic beings opp mot "folket" i Also spracht Zarathustra (1883-85), ved å skrive: "Det blåser hardt på toppene, mens massene velter seg i dalen", er dette en kritikk av menneskeheten, og ingen antropologi. Derimot var raselæren godt synlig i mellomkrigstiden, for eksempel hos den tyske filosofen og krigshisseren Oswald Spengler (1880–1936). Han skriver: "Skjebnen leder den villige, men trekker den motvillige etter håret." Rands menneskesyn ser ut til å ligge nærmere Spenglers enn Nietzsches. Rand representerer en variant av den misforståtte versjonen av Nietzches overmennesketeori.

Det er et gjennomgående problem i Rands forfatterskap at hun ikke gir klart uttrykk for om hun beskriver et ideal for bare noen få, eller for oss alle. Jeg tolker det slik at hun mener at det er de geniale prime movers som driver verden framover, og at de har en naturlig rett til å gjøre det. Men om det å opptre som heroic being ikke er forbeholdt alle, men bare noen få, er det et stort spørsmål hvem som skal få lov til å definere hvilke som er slike heroic beings, eller hvem som skal ha rett til å utnevne seg selv til det. Hver gang noen har påstått å representere en allmenn vilje i det brede lag av folket, har det gått galt. Se bare på revolusjonene i Frankrike og Russland. Rousseaus begrep om "allmennviljen" har ført til lite godt. Det ligger også et problem i det å oppfordre the heroic being eller the prime movers, om de nå er oss alle eller bare noe få utvalgte, til å sette seg opp mot samfunnets orden, lover og regler. Objektivismen gir ikke noe godt svar på hvordan dette skal organiseres i praksis, slik at diktaturet kan unngås. Hva om the heroic being viste seg å være en demagog? En ny Hitler! Objektivismens vegring mot kompromissløsninger er sterkt udemokratisk, og vil raskt ende i det totalitære.

Noe annet Rand har til felles med Nietzsche, er religionskritikken. Nietzsche fordømte kristendommens nestekjærlighetsbud, og tanken om å bøye hodet for Gud. Dette var en form for slavemoral. Rand ville kunnet skrive under på dette. Også her skinner egoismen igjennom. Både Nietzsche og Rand var ateister (men det var jo også Marx). Enkelte har ment at Atlas Shrugged markerer et oppgjør med Nietzsche, da Rand her vektlegger en annen mennesketype enn den dionysiske, og samtidig kritiserer den blinde viljen til makt som Nietzsche skal ha forfektet. Til dette er det dét å si at Nietzsche ikke påstod at viljen til makt nødvendigvis var noe positivt. Når han argumenterer for en slik medfødt vilje hos alle mennesker, er det en deskriptiv og ikke en normativ påstand. Rand skiller seg fra Nietzsche i sin vektlegging av hode framfor hjerte, fornuft framfor følelser. Hennes sterke fornuftstro er alt annet enn nietzscheansk, og dette kan samtidig problematisere det å kalle henne romantiker.

En fornuftskult

Ayn Rands filosofi lever i dag videre gjennom de amerikanske forlagene Laissez-faire Books og Second Renaissance Books, som har spesialisert seg på libertariansk og objektivistisk litteratur. I tillegg finnes kassetter med Rands forelesninger, videoer med intervjuer og egne studieguider. Stor betydning har også The Ayn Rand Institute i Los Angeles, grunnlagt i 1985. Instituttet representerer de konservative og "rettroende" tilhengerne. De har egne utdannelsesprogrammer, studiesirkler og tidsskrifter, og de arrangerer jevnlige essaykonkurranser. Objektivismens fremste nålevende representant er Rands kollega gjennom tretti år, Leonard Peikoff. Peikoff har skrevet boken The Omnious Parallels: The End of Freedom in America (1982), hvor han påstår at irrasjonelle strømninger i tysk filosofi var skyld i nazismens framvekst, og at liknende ideer preger amerikanske universiteter i dag. Det Peikoff sikter til er at fransk, postmoderne teori har fått stor innflytelse blant amerikanske intellektuelle.

Etter Rands død har det oppstått en splittelse innen den objektivistiske bevegelsen. Dette som resultat av både filosofisk uenighet og personlige motsetninger. I 1989 startet David Kelley The Objectivist Center i New York. Hans side må sies å være mer åpen og "menneskelig" enn Peikoffs, som nærmest har lukket seg inne med "den rette lære". Peikoff mener at objektivismen er fastlagt en gang for alle. De som ikke er enig i dette, bør ikke kalle seg objektivister, mener han. Her synes han blind for det filosofihistoriske faktum at enhver tid har tolket de gamle filosofene på sin måte. Objektivismen blir derfor en fanatisk og totalitær ideologi, stikk i strid med dens egen hyllest til den individuelle fornuften. Det er god grunn til å være skeptisk til organisasjoner tilegnet bestemte filosofer eller tenkere, uavhengig av hvilken ideologi det skulle dreie seg om. Det blir gjerne noe religiøst over det hele, der det endelige målet er å dyrke et tankesett og spre det glade budskap. Objektivismen har aldri blitt noen massebevegelse, slik marxismen ble det, men har i dag etablert seg som en slags kult. Det er noe paradoksalt ved en sammenslutning som har menneskelig fornuft som forenende element. Objektivismen bygger på ideen om menneskets medfødte fornuft og frie vilje, og den oppfordrer alle til å tenke selv. Det som vanligvis kjennetegner kulter, er en helt bestemt holdning, som nærmest er udiskutabel. Kulter tilber en person eller en tankegang, og dette kan umulig ha vært Rands vilje.

Objektivismen preges av en kynisk selvsikkerhet. Den sanne objektivist er ikke villig til å diskutere sine standpunkter når han først har bestemt seg. Ut fra egen fornuft tar han stilling til spørsmål om smak og behag, og han innrømmer aldri feil. Dette er skremmende. Skal man fungere i et demokrati, må man være villig til å la et flertall bestemme. Man må ta hensyn til andre og deres meninger, selv om man selv er uenig. Om alle skulle handle som sanne objektivister, ville det raskt oppstå kaos. Skal et demokrati eller anarki fungere, kan ingen ta seg til rette uten hensyn til andres meninger. Objektivismen er derfor like utopisk som Platons idealstat. Den logiske utformingen av et objektivistisk samfunn, kan i praksis ikke innebære at alle skal kunne handle som sanne objektivister. Hvem skal for eksempel ha rett til å definere fornuften og bruke den, når vi mennesker åpenbart er uenige om mange ting? Alle kan påberope seg fornuften, men hvem har rett?

Det finnes etter min mening ingen udiskuterbar fornuft. Det er ikke noe som er fornuftig i seg selv. Spesielt nå i det postmoderne er dette en tanke det er vanskelig å oppnå flertall for. Fornuften er historisk foranderlig og kontekstavhengig. Dette i motsetning til Aristoteles’ og Rands tanke om allmennmenneskelige sannheter (common sense). Tanken om at noe er objektivt sant og annet ikke, er en faretruende forenkling av hva det vil si å være menneske. Demokratiet er, og bør være, bygget på konstruktiv uenighet, diskusjon og kompromisser.

På tross av "the Science War" og den "konservative" kritikken mot postmodernismen, er det noe urovekkende ved den blinde tiltroen til fornuften som preger objektivismen.4 I boken Opplysningens dialektikk (1947) påpekte de tyske filosofene Adorno og Horkheimer at for mye fornuft kan bære galt av sted, sågar like inn i massedrap. Allerede Nietzsche og Freud påpekte at fornuften ikke former menneskets handlinger alene. Det forblir en evig diskusjon om hvilken tankegang som hadde skylden for Holocaust. Var det den romantiske og følelsesladede irrasjonalismen, preget av mytologi og nasjonalisme, eller var det den instrumentelle fornuften og den industrielle effektivitetstenkningen? Eller var det, slik Leonard Peikoff har påstått, den kristeninspirerte ideen om selvoppofrelse og underordning? Det at Rand vektla individets rett og plikt til å bruke sin egen frie vilje og fornuft, samtidig som objektivismens læresetninger var ufeilbarlige, representerer et uoverstigelig problem i filosofien hennes. Det har i den forbindelse vært påpekt et misforhold mellom liv, lære og verk i hennes tilfelle. Rand skal ha styrt sin egen organisasjon med hard hånd fram til sin død, og lagt sterke bånd på medlemmenes rett til å kritisere ideologien. Objektivismen er i praksis en type absolutisme. Et eksempel på dette er eksklusjonen av Nathaniel Branden. En bevegelse som ekskommuniserer sine motstandere, kan ikke være i samsvar med objektivismens sanne idé. Friheten er altså ikke ubegrenset. Selv ikke for Ayn Rand.

Hvem var Ayn Rand? Var hun egoist, anarkist eller overmenneske? I dette essayet har jeg forsøkt å gi et svar. Jeg mener at hun bar preg av alle disse ideologiske arketypene. Det er ikke åpenbart hvor hun skal plasseres ideologisk. Jeg har vist at det slett ikke er sikkert at hun befinner seg på ytterste høyre fløy. Hun leflet med en type anarkisme som verken var "rød" eller "blå", og hun inntok tradisjonelle sosialistiske standpunkter som ateisme og forsvar for abort.

Rands filosofi representerer ikke noe solidaritetsalternativ, men en overmoden humanisme. Men det er viktig å huske at selv om man er antikommunist, behøver man ikke å være høyreekstrem. En ideologi er et tankesett som består av flere ideer, og disse kan kombineres på forskjellige måter (Lovejoy 1964). Selv om Rand og Nietzsche skulle dele fragmenter av fascismens totale tankegods, som en elitistisk og antidemokratisk politisk teori, er det en feilslutning å konkludere med at de to var fascister. Nietzsche levde dessuten i en tid da fascismen ikke engang var påtenkt. Det er aldri slik at når en eller flere ideer i en ideologi er forkastelige, så er alle sammen det. Eller slik at en mann som har hatt en urimelig tanke, aldri har kunnet tenkt en eneste fornuftig tanke i hele sitt liv. Rand angrep alle totalitære, politiske systemer, fascistiske som kommunistiske. Spørsmålet er bare om ikke også hennes egen tenkning ville ledet til politisk ulykke.

Jeg ser store problemer ved det å gjøre Rands bud til en allmenn lov for alle mennesker. Mange har påstått at mennesket er grunnleggende egoistisk, men dette er ikke det samme som å oppfordre til egoistisk atferd. Hvis alle skulle handle som the heroic beings i Rands romaner, ville kaoset inntre umiddelbart. Hvordan ville verden sett ut om vi nektet å bøye oss for flertallsvedtak eller andre menneskers ønsker og behov? Om vi skulle få lov til å gjøre dette, måtte jo også andre få lov, deriblant Hitler osv. Ville ikke livet i et objektivistisk samfunn blitt umulig, sosialt sett? Det å fungere i menneskelige relasjoner basert på vennskap og kjærlighet, handler om å gi og ta. Vi må alle jenke oss litt om samfunnet skal fungere. Om så mennesket har egoistiske eller altruistiske grunner til å gjøre dette, er av underordnet betydning. Som Winston Churchill sa: "Demokratiet er en dårlig styreform, men den er den beste vi har."

Vi kan spørre oss hva det er objektivistene egentlig kjemper for? Er det ikke slik at det meste av det de etterlyser, allerede er gjennomført i vår vestlige verden? I boken The End of History and the Last Man (1992) skriver den amerikanske filosofen Francis Fukuyama at historien har funnet sin ende i Vestens frie markedsøkonomi, liberalisme og demokrati. Ble ikke objektivismens viktigste krav innfridd allerede i 1989, ved kommunismens fall? Lever vi ikke allerede i en egoistisk tidsalder, preget av turbokapitalisme?

Ayn Rands forfatterskap er godt tilpasset en individualistisk tidsalder som ikke lenger setter sin lit til fellesskapsløsninger. Det er ikke alle forfattere som vekker harme og fascinasjon på den måten som hun gjør. Man kan elske eller hate henne, men man kan ikke stille seg likegyldig til henne.

Noter

1 Se for eksempel Andreas Wieses artikkel "Helt på randen" i Dagbladet, 13. august 1998.

2 Sitert fra en informasjonsfolder fra The Ayn Rand Institute. Min oversettelse.

3 Ibid.

4 Objektivister vil benekte at tilbakevendingen til fornuften er konservativ. De vil heller si at objektivismen er noe dynamisk og nyskapende. I så fall representerer de en vei videre etter det postmoderne, men jeg har ennå ikke fått noe klart svar på hvilken vei dette er? Objektivister benekter at ideologien er utopisk. Den har ikke noe bestemt mål i noe bestemt samfunn. Her bryter de med Aristoteles’ teleologi. Sanne objektivister er i stadig utvikling!

Litteratur

Lovejoy, Arthur O.:The Great Chain of Being. A Study of the History of an Idea, Harvard University Press, Cambridge Mass. 1964

Rand, Ayn: Høysang, Midas Forlag, Oslo 1984