Bjarte Breiteig og Pål Gitmark Eriksen

Prolog

 

Den fjerde, som er den eneste kvinnen blant dem, beveger seg rastløst i sirkler rundt de andre, hun er Den Som Skal Komme. Hun er helt naken, men gjør ingenting for å dekke seg til, og det jordsvarte håret hennes feier mykt over de bleke skuldrene når hun går. Men for hvert skritt hun tar sukker hun av smerte, for hun har ikke føtter. De slanke beina ender i to spisse ankelstumper som det er umulig å stå stille på. Derfor vakler hun avgårde, uten opphør, uten hvile, mens hun kaster lengselsfulle blikk mot stolen som står fremme til henne. Hun våger ikke sette seg, for hun vet at da vil hun aldri orke å reise seg igjen. Hun har sett hvor dypt de andre tre er sunket ned i stillingene sine, hvordan albuene nesten går i ett med de vridde armlenene, og hun har sett råten som eter seg oppover stolbeina. Hun vil ikke bli som dem.

"Jeg vil ikke bli som dere," sier hun plutselig. "Dere sitter jo bare der. Hva skal det være godt for, alt sammen? Hva er denne hagen til? Jeg forstår meg ikke på det. Jeg forstår ingenting av dette."

"Ikke plag deg selv med slike tanker," sier Den Som Er.

Han vrir hodet fra side til side, som om han leter etter henne med blikket, men han er blind. Der øynene har vært er det bare to åpne hulrom. Den ene hånden hans hviler på en rognekjepp som han bruker til blindestokk.

"Kom heller og sett deg her hos oss," sier han, "her hos meg. Jeg hører hvordan du ynker deg, og jeg vil ikke at du skal ha det vondt. Stemmen din er så myk og fin. Vær så snill, kom hit og la meg få kjenne på ansiktet ditt, la meg få kjenne på kroppen din."

Han gnir seg selv over de bare underarmene mens han snakker. Så sukker han og legger dem til hvile på armlenene igjen.

"Men for meg er vel alt like pent," sier han. "Å, jeg skulle så gjerne ta på deg. Hvorfor vil du ikke komme? Det er godt å sitte her."

På den andre siden av bordet våkner en mager tigger til. Det er Den Som Var.

"Godt?" sier han. "Så du synes det er godt her? Bare vent til sulten begynner å gnage i tarmene og i hodet ditt."

Han fomler med fingrene i en tom blikkboks han har i fanget. Han ser ned i den og skjærer en grimase. Fjeset er grått og sprukkent som en eikestamme, og på hakespissen er huden i ferd med å oppløses.

"Du sørger over at du ikke kan se," sier han. "Men jeg skal si deg at når sulten tar deg, skal du ikke kunne kjenne noe annet enn den. Selv kan jeg kanskje se, jeg vet ikke, det betyr ingenting. For hvis jeg ser noe, er det bare denne tomme blikkboksen jeg ser. Og alt jeg kan tenke på, er det voksende tomrommet inni meg, tomrommet som spiser tankene mine ... Er det ingen som har en liten matbit å avse? Du," sier han til Den Som Skal Komme, "du som er på beina, kan ikke du finne litt fersk jord til meg?"

"Fersk jord?" mumler hun. Hun bøyer seg og tar opp en neve svartjord som hun slipper i boksen hans. Tiggeren begynner straks å spise, han smatter og suger seg på fingrene. Jordblandet spytt renner nedover haken, og de glupske øynene er vidt oppsperret.

Den siste av de fire, Den Som Aldri Har Vært Og Aldri Skal Komme, sitter taus og er glemt av de andre. Han er et merkelig vesen, en krysning mellom alt som finnes og ikke finnes. Han har englevinger, bøffelmule og smale, vemodige menneskeøyne. Han har djevlehorn og jur, og hver høst feller han løv fra noen kvistlignende utvekster på ryggen. Han er alt og ingenting samtidig. Hadde han smilt, ville man sett at tennene består av all verdens steinsorter, men han smiler ikke, han bare stirrer på de andre mens han nikker langsomt med det veldige hodet.

Det begynner å skumre i hagen. Det er som om løvet i trærne og buskene rasler høyere enn før. Den Som Skal Komme humper stadig fortere i sine sirkler rundt bordet. Når et blad virvler langsomt ned fra trekronene, glemmer hun de vonde beina og løper etter bladet, ivrig som et barn. Men når hun har fanget det og vil kikke nærmere på det, kjenner hun smerten løpet har påført henne, og hun river bladet i stykker og kaster det fra seg.

"Hva skal det bli til med oss," sier hun. "Dere gjør jo ingenting. Du som er blind, lengter etter noe vakkert, og du som sulter, sitter bare der og spiser jord. Livet er brent ut i deg, og snart er du ikke til å skille fra jorden du stapper i deg. Og jeg, jeg kan ikke annet enn å stampe omkring på denne måten, enda jeg ikke vet hva det skal være godt for."

Den Som Er rykker plutselig til og løfter blindestokken som et sverd.

"Jeg holder ikke ut den klagingen din mer," sier han. "Hvis du ikke vil sitte her, så ha deg vekk. Jeg blir gal av å lengte etter deg."

Han fekter på måfå ut i luften og treffer henne over låret med et smekk.

"Hold fred, hold fred!" roper Den Som Var.

Det går en kraftig brekning gjennom den skrinne overkroppen hans, han lener seg frem og begynner å gulpe opp jord. Det velter ut av munnen og ned i blikkboksen.

"Ser dere ikke at jeg blir kvalm av bråket deres?" sier han.

Men når han ser på den galleblandede jorden, slikker han seg om munnen, allerede sulten igjen.

Nå begynner også Den Som Aldri Har Vært Og Aldri Skal Komme å røre på seg, han skraper over bordplankene med en rådyrklove mens han mumler:

" ... en stein kan ikke skade meg, et øye kan ikke se meg, regnet kan ikke falle på meg, for jeg er ikke her."

Han merker at de andre ser på ham.

"For når jeg tenker, er det ingen som tenker," fortsetter han. "Og når jeg snakker, er det ingen som snakker. Jeg er utenfor alt. Jeg har aldri vært og skal aldri komme."

Det blir stille. Den Som Skal Komme har lagt armene i kors over den nakne overkroppen, som om hun fryser. "Iblant ønsker jeg at heller ikke jeg skulle komme noengang," sier hun.

Den Som Aldri Har Vært Og Aldri Skal Komme ser opp på henne, og det er som om bøffelmulen smiler, men blikket er sørgmodig.

"Se på deg selv," sier han. "Se på bevegelsen din. Den får mening fordi det finnes stillstand. Du får retning fordi du beveger deg mot det retningsløse. Jeg, derimot, er uten bevegelse, og den stillestående kan ikke snakke for den bevegelige, og den bevegelige ikke for den stillestående."

Hun åpner munnen og vil si noe til svar, men han løfter rådyrkloven som et tegn på at hun skal tie.

"Du må bli i bevegelsen din," fortsetter han, "bli i forsvinningen, for også forsvinningen har sin skjønnhet. Se på kometen når den glir over nattehimmelen. Den er vakker fordi den brenner opp. Den lyser, for mørket er i ferd med å sluke den."

Igjen blir det stille. Den Som Er sitter foroverbøyd og knuger blindestokken mellom nevene. Den Som Var rører med fingrene i den svarte slimsuppen. Den Som Skal Komme går og ser ned på ankelstumpene sine, de er hovne og blodige. Det går et sukk gjennom Den Som Aldri Har Vært Og Aldri Skal Komme.

"Dere er omgitt av natt," sier han. "Og jeg er natten som omgir dere. Jeg er mulighetene som aldri slo til. Jeg er de ufødte, de som bor i skyggene, i det store mørket som omgir alt levende. Men jeg er også mørket som er i alt levende, natten i den blindes syn, tomheten i tiggerens skål og smerten i den fotløses ankler. Det er jeg som gjør selve livet mulig. For når noe er blindt, er noe annet seende, og når noe er tomt, er noe annet fullt. Og etter smerten kommer hvilen."