TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL
Thomas Hylland Eriksen
På 1980-tallet skapte noen kvikke journalister i USA begrepet YAPs Young Aspiring Professionals som ledd i et forsøk på å beskrive endringer i arbeids- og forbrukslivet. En typisk japp var, ifølge myten, 23 år gammel og arbeidet med reklame, finans eller den utydelige og flyktige sektoren som i Norge kalles "media". Den idealtypiske Oslo-japp hadde en kort og markedsrettet økonomisk utdannelse, bodde i en funksjonalistisk oppusset bygårdsleilighet, jogget hver morgen i Frognerparken med walkmanmusikk på øret, gikk på "café med c" og drakk Perrier eller cappuccino, var politisk uinteressert, men hadde til gjengjeld sikker smak i klær og interiør. Både jogging, cappuccino, walkmanen og politisk apati vakte oppsikt i det Norge som var under avvikling på midten av 1980-tallet. Mobiltelefonen slo gjennom først flere år senere, og Internett var det ingen som hadde hørt om. Jeg bare nevner det.
Jappefenomenet førte til stor og vedvarende forargelse i tiden fra rundt 1984 til krakket i november 1987. En ny klasse av rike, de fleste av dem spekulanter, viste seg i fullt dagslys på Karl Johan i leasede "børstraktorer" (Mercedes-Benz Geländewagen var en favoritt) iført solbriller og Gaultier-dresser, før de smatt inn på et serveringssted for å bestille sine magnumflasker med champagne.
Enkelte hevdet at dette fenomenet var nytt i Norge, mens andre, som kanskje hadde sett Rolv Wesenlund i sitt livs største filmrolle, trakk en sammenligning til "jobbetiden" i forbindelse med første verdenskrig, en tid da formuer ble skapt så raskt at de nye rike ikke rakk å skaffe seg et eneste prinsipp for hvordan man bruker penger før de så seg tvunget til å kaste seg ut i det. Det går en direkte linje fra Bør Børson, som tente sigaren med en hundrelapp for å imponere damene, til åttitallets unge rike.
På åttitallet var reaksjonene mot den nye subkulturen både vidtfavnende og harmdirrende. De egoistiske jappene stod i manges øyne for et barbarisk verdisyn. De var nemlig usolidariske, tenk! De prioriterte sin egen velstand høyere enn samfunnets utvikling, og de prøvde ikke engang å skjule sine spor. Ingen av dem benyttet medieoppmerksomheten til å legge ansiktet i dype folder for å snakke om arbeidsplasser eller skryte av hvor mye skatt de betalte. Ingen av dem gadd å utstyre seg med en snev av diskresjon. Folket var sjokkert og forarget.
Tiden er en annen nå. "Det er nærmest blitt unormalt å ikke være rik," har forfatteren Torgrim Eggen nylig bemerket.
Forskjellen mellom "jappetiden" og år 2000: Nå er hele samfunnet blitt slik, det er derfor ordet "japp" er gått ut på dato. Derfor trenger vi kulturtidsskriftet og dets langsomme tid mer enn noen gang tidligere. Dette nummeret av Samtiden vil neppe hjelpe leserne å berike seg kortsiktig på børsen, men det inneholder tekster om alt mulig. Derfor kan det også brukes til hva som helst.
[Thomas Hylland Eriksen]
SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL