I januar 3999 holdt professor Tariq Madsen en tale på det årlige litteraturseminaret i Kanal 16, hvor han leverte et innsiktsfullt og perspektivrikt forsvar for den eksperimentelle litteraturen. Talen vakte oppsikt, ikke minst fordi det var første gang en høyt aktet representant for litteraturvitenskapen våget å gå mot strømmen og forsvare en litteratur som så å si fra alle hold har blitt møtt med motvilje, hån og uforstand. På bakgrunn av dette har vi, med Kanal 16s og professorens velvillige tillatelse, valgt å innlede litteraturtidsskriftet Lyktebærerens vårnummer med Tariq Madsens tale. Den inneholder ingen litterære analyser, men forsøker snarere å sette den nye litteraturen i et idéhistorisk perspektiv. Hvorvidt den kan åpne en bresje i den kompakte motstanden vi har møtt helt siden starten, gjenstår å se. For oss innebærer den uansett en inspirasjon til å fortsette arbeidet med uforminsket kraft.

1

Selv om man sjelden tenker over det, enn si overhodet legger merke til det, har så vel vitenskapene som mediene i de siste seklene betraktet det varige og uforanderlige som den eneste gyldige form for virkelighet. Alt som endrer seg, alt som forsvinner, dukker opp, bryter sammen eller farer forbi, alt dette har bare blitt betraktet som et slags relieff til virkeligheten, eller et flimrende slør den kommer til syne gjennom. Hvordan skulle man ellers kunne forklare den vedvarende forkjærligheten for motiver som stein, krystall og andre tilnærmet stabile størrelser og strukturer i kunsten, litteraturen og massemediene; hvordan skulle man ellers kunne forklare forkjærligheten for begreper som varighet, repetisjon, identitet og syllogistisk bevisførsel i den vitenskapelige metodikk og i filosofien; forkjærligheten for institusjoner, skikker og vaner i sosiologien; for skjelettet i anatomien, zoologien, ornitologien og ichytologien; for de kroniske lidelsene i medisinen, og endelig: forkjærligheten for de elementene som er med på å fasttømre personligheten i psykologien – for nå bare å nevne et utvalg av de utallige vitensfeltene hvor denne oppfatningen gjør seg gjeldende.

Denne virkelighetsoppfatningen har vært rådende så lenge at man er tilbøyelig til å tro at det aldri har vært annerledes. Og likevel finnes det forskere, filosofer og kunstnere (og hvem vet: kanskje også visse marginale sjikt i befolkningen?) som bestrider den. Innenfor vitenskapen tenker jeg først og fremst på den kontroversielle historiske retningen som går under det noe spøkefulle (noen vil si diskrediterende) navnet Den Optisk-Maritime Skolen, kjent for den såkalte "bølgeteorien". Ved hjelp av historiske kilder fra så langt tilbake som slutten av det 22. Århundre e. Kr., har representanter for denne skolen i de senere år forsøkt å påvise at massemedienes syn på virkeligheten har gjennomgått en rekke faser, brudd, pendelbevegelser og uventede sprang gjennom seklene. I noen perioder veksler virkelighetsoppfatningene i hurtig rekkefølge, såkalte "kortbølger"; i andre kan en betraktningsmåte være gyldig i flere århundrer, i forskernes vokabular omtales de som "langbølger". Enkelte av optikerne har hevdet at vi for øyeblikket befinner oss på toppen av en slik langbølge, og at en ny bølge gradvis begynner å ta form. I det følgende vil vi forsøke å gi et resyme av Den Optisk-maritime Skolens forskningsresultater og hypoteser. Den første fasen de mener å ha bevis for, og som de daterer til midten av 22. og begynnelsen av 23. Århundre,¹ har de kalt Den Kosmiske Epoken. På denne tiden var medienes oppmerksomhet så å si utelukkende viet kosmiske fenomener: planetenes baner, avstanden mellom solsystemene, atmosfærens beskaffenhet, meteorers hastighet, tidevannet osv. I utgangspunktet antar man at det ikke var massemediene selv som definerte tilværelsens kosmiske aspekt som det eneste gyldige; det hele har begynt med en glødende interesse fra befolkningens side, som så ble fulgt opp av mediene – simpelthen for å unngå at massene snudde ryggen til dem. Først idet "bølgen" nådde en viss stigningsgrad, oppstod teoriene og legitimeringen av virksomheten på ontologisk og vitenskapelig grunnlag.² Før Den Kosmiske poken mener optikerne å ha funnet spor etter så vel en sunnhets-,³ en erotisk og muligens også en teknologisk fase. Dette har foreløpig ikke latt seg verifisere på en faglig forsvarlig måte. Optikerne mener derimot å ha fastere holdepunkter for å beskrive og datere fasene som etterfølger den "kosmiske". Den ble først avløst av en religiøs fase, denne igjen av Bagatellenes Epoke, som i rask rekkefølge ble etterfulgt av hva de kaller "De fire kortbølger", nærmere bestemt 1) en matematisk, 2) en psykotisk, 3) en moralsk harmdirrende og endelig 4) en økonomisk fase. Den siste epoken man kjenner til før vår egen – som optikerne (kanskje ikke uten et snev av ironisk brodd?) kaller "Den Uforanderlige Æra" – er Den Introverte Epoken.Å drøfte samtlige av disse fasene eller "bølgene" vil føre altfor vidt i denne sammenhengen. Vi vil nøye oss med å se litt nærmere på et par av dem for anskuelighetens skyld. Her vil vi støtte oss til historikeren Josuf Sing-Gulbrandsen, den av optikerne som har beskrevet periodene med størst anskuelighet og pregnans. Etter et visst stadium i "Den Religiøse Epoken", oppdaget mediene at befolkningen sakte men sikkert lot til å bli mer likegyldig til samtidens dramatiske og fromme fremstillinger av guder, ritualer, bønner og besvergelser. Da man fryktet at hele medieapparatet ville bryte sammen hvis man ikke foretok seg noe, ble det iverksatt omfattende markedsundeersøkelser for å finne ut hva som hadde skjedd. Det man fant mest påfallende under disse undersøkelsene, var at befolkningen ble hensatt i en slags apati straks det hinsidige ble bragt på bane (mange nektet endog å lukke øynene under den innledende bønnen), men at de lyste opp hver gang samtalen dreide seg om en eller annen ørliten detalj eller bagatell. Det lot til at dette var det eneste de hadde øye for. Og her følger vi Sing-Gulbrandsens fremstilling: "Ta for eksempel den dråpe- eller rumpetrollformede tannkremflekken som av en eller annen grunn har festet seg på tapetet overfor vasken hjemme på badet, og som får den forhenærende avisleseren til å tenke på snørr eller sæd. Etter et øyeblikks forbløffelse, kanskje også forvirring eller frykt overfor dette merkelige synet, som så avløses av opphisset gjenkjennelse i kraft av assosiasjonene til "dråper", "rumpetroll", "snørr" eller "sæd", fylles den forhenværende avisleseren av vemmelse, endog av moralsk indignasjon overfor den ansvarsløse slabbedasken av en sønn som utvilsomt står bak ugjerningen. I stedet for å fjerne flekken eller rope på sønnen, nøyer han seg imidlertid med det samme som han gjorde da han var avisleser: et øyeblikks forbauselse, etterfulgt av passiv indignasjon (avfødt av innsikten om at det nytter like lite å forandre på sønnens skavanker som på gudenes planer og hensikter) hvorpå oppmerksomheten blir fanget av en annen unnselig detalj. "Da man oppdaget at hele befolkningen i stigende grad vendte oppmerksomheten mot lignende fenomener, ble massemediene nødt til å tilpasse seg dette. I Sing-Gulbrandsens eksempel dreier det seg i første rekke om avisene: "Journalistene beretter om de sølvkongleformede askerestene fra en sigarett; lederskribentene drøfter brukte togbilletter, puddelen som bjeffet en eneste gang rett før de sovnet kvelden før, den lille flisen i venstre pekefinger som etter alt og dømme stammmer fra en fyrstikk. Avisens førsteside er tilsynelatende blank, inntil man stiller seg på kloss hold og får øye på et fotografi av en slags gul flekk: er det såpe? maling? eller kanskje deler av et sitronskall? Til slutt faller de religiøse forestillingene som petitspaltene, reportasjeseriene, intervjuene og debattsidene tidligere var fulle av, helt i glemmeboken, og Bagatellenes Epoke er innledet. Denne varer så helt til noen ytterst årvåkne og kresne vitenskapsmenn, kunstnere, forfattere og andre medlemmer av intelligensiaen "med store anstrengelser, tålmodighet, dristighet og mange innledende feiltagelser" gir seg i kast med å beskrive eller måle en kurve, en linje, en sirkel – og man skimter formasjonene av den matematiske bølgen." Blant høydepunktene i Sing-Gulbrandsens fremstilling vil vi også nevne fremstillingen av Den Introverte Epoken; fasen hvor befolkningen begynner å gå inn i seg selv, hvorpå massemediene etter hvert fylles med stadig mer innadvendte nyheter: "reisereportasjer fra fjerne avkroker av sjelen, beretninger om ekstraordinære og urovekkende sinnsopprør, pågående forhandlinger mellom to motstridende psykiske impulser" og lignende. Historikerens nitidige skildring av Den Introverte Epoken fremstår som særlig verdifull, fordi den ikke bare vitner om en imponerende evne til å sette seg inn i en totalt fremmed tankegang (idet han viser hvordan dette indre universet for folket selv fremstod med en nærmest plastisk klarhet, og i form av en vekselvis fascinerende og skremmende dramaturgi som mediene klarte å gjengi på en mesterlig måte), men fordi det nettopp var denne epoken som avfødte "uforanderlighetens lange regime", altså vår egen samtid.

2

Som kjent har mange av de forfatterne som bekjenner seg til Den Eksperimentelle Skolen påberopt seg optikernes teorier som fundament for sin egen virksomhet. Stikk i strid med det rådende dogmet innenfor litteraturvitenskapen, som jo betrakter litteraturen som en "kunstnerisk bekreftelse av massemedienes virkelighetsoppfatning" og et bidrag til å "repetere og konservere våre oppfatninger om verden", hevder de unge forfatterne (delvis med oppslutning fra optikerne selv) at deres verker er "den kommende bølgens krusninger", og at massemediene og folket uvegerlig vil følge den nye bølgens formasjoner når den når "en viss stignings- og metningsgrad". Det dreier seg om en krets av unge forfattere som kanskje ikke har et felles mål, men som, i følge dem selv, er forbundet med hverandre "i kraft av hva vi fornekter", som det heter i et av deres manifester. Retningen har blitt påklistret mange etiketter, hvorav noen ganske få er forholdsvis nøytrale, mens de fleste dessverre er nedsettende inntil det sjikanerende. Man bør for øvrig være oppmerksom på at når de selv ynder å kalle seg De Forvirredes Skole, skyldes dette ikke utelukkende ungdommelig provokasjonstrang; det er like mye et taktisk (om enn noe uheldig) forsøk på å ufarliggjøre en nedsettende betegnelse. Når jeg har valgt å benevne dem som Den Eksperimentelle Skolen, en etikett som for mange riktignok har en negativ valør, er det fordi den ikke desto mindre er den mest dekkende av de som hittil har sirkulert. De siste månedenes litteraturdebatt har, det kan vel både forsvarerne og motstanderne enes om, kommet svært overraskende på oss alle. Hvem kan huske at et så fortrøstningsfullt og uforanderlig felt som litteraturen har vært gjenstand for strid? Og når så man sist en diskusjon hvor begge parter til tider syntes å overgå hverandre i hatefulle beskyldninger og manglende vilje til å forstå motparten? Tiden er etter min oppfatning ennå ikke inne til å gi noen inngående analyse av Den Eksperimentelle Skolens verker; jeg har snarere valgt å trekke opp et historsk perspektiv for å vise at disse bøkene ikke representerer en retningsløs famling i blinde, men faktisk står i en større sammenheng. La oss likevel forsøke å gi en kort oppsummering av hva de enkelte forfatterne innenfor denne gruppen skriver om. Blant de aller yngste vil vi nevne Steffan Lalibela Jensen, som i sin debutroman beskriver en borgerkrig som han delvis har vært vitne til selv, og som skal ha pågått for et par år siden et sted i områdene rundt Østersjøen. I dikt etter dikt, og i lange, dvelende og rytmisk oppbygde strofer kretser lyrikeren Ester Allison rundt sin intuitive fornemmelse av en økende tendens til vold i storbyene, mens Reidar Meir i sin siste bok, i likhet med den forrige, forsøker å gi novellistiske skildringer av en flomkatastrofe han var vitne til i tenårene. Kevin "Go-Go" Kemper ga i forfjor ut den 900 siders lange romanen Helvetesvalsen, hvor han beskriver sitt ensformige og vanskelige fengselsopphold etter å ha ranet, voldtatt og myrdet en venninne av sin stemor. Nevnes bør også det fraskilte ekteparet Rainer Jemiswama og Lilly Hansen, som i sin fellesroman Foran den andres rygg forteller om hvordan de gjennom et langt samliv bedro hverandre systematisk og utilslørt med den andres venner, venninner, slektninger og arbeidskolleger, inntil begge endte opp som hevngjerrige nervevrak. Og sist, men ikke minst, må vi fremheve Omar Elvin Orlowsky, "The grand old man" i Den Eksperimentelle Skolen, som nylig har avsluttet det syvende bindet i sitt lavmælte men intense epos om skilsmissen mellom en stallgutt og et tidligere medlem av kongefamilien; syklusen er visstnok planlagt i hele femogtyve bind. Samtlige av forfatterne har i de siste månedene blitt gjenstand for massiv motstand, ikke bare fra folket, massemediene og politiet, men også fra litteraturkritisk og historisk hold. Hva går så angrepene ut på? Befolkningen og massemediene beskylder dem først og fremst for å skrive kryptiske, hermetisk lukkede tekster om likegyldige temaer. Politiet arresterer dem med jevne mellomrom fordi de skal ha forårsaket "forvirring, frykt og opphisselse på offentlige steder". Litteraturkritikerne håner dem for "formalistiske barnestreker", for "manglende evne til å gjenta det andre har gjort før dem" og lignende. De tradisjonelle historikerne på sin side bebreider dem for å drukne seg i flyktige øyeblikk, i stedet for å fastholde og bygge opp under den "inertiens stolte ånd som alltid har kjennetegnet folket og dets historie". Hva svarer så forfatterne? For det første avviser de hva de kaller "den allmektige og ulykksalige symbiosen mellom litteraturen, massemediene, deres medium og dette mediums forvaltere". Mot dette setter de "en avslørende, kritisk og hensynsløst oppriktig litteratur", som det heter i deres siste manifest , hvor ikke minst følgende erklæring er viktig: "Vi vil speide etter alt det massemediene er blinde for, alt de nekter å se". Overser man utsagnenes unødig tilspissede form, vil man i alle fall i den siste setningen kunne øyne et litterært program som forener representantene for denne forkjetrede skolen. La det være sagt: jeg skal være den første til å innrømme at enkelte av disse bøkene er krevende lesestoff. Jeg innrømmer også at ikke alt er like formfullendt, at enkelte av bøkene har noe, la gå, hjelpeløst og uferdig over seg, at mange av forfatterne åpenbart strever med å finne en form som er tilpasset et så vidt uvant og nytt stoffområde. Jeg vil også vedgå at det kan være vanskelig å se betydningen av dette arbeidet, av å rette blikket mot borgerkriger, vold, kongelige skilsmisser, fangeliv, utroskap og oversvømmelser. Etter lang tids overveielser har jeg likevel måttet konkludere med at disse forfatterne fortjener å bli tatt alvorlig. Hvis representantene for Den Optisk-Maritime Skolen har rett i at vår virkelighetsoppfatning endrer seg over tid, bør man være villig til å lytte til våre forfattere, som med sin kunstneriske følsomhet og evne til fordypning kan tenkes å fornemme det kommende før våre egne øyne fornemmer de minste krusninger på tidens overflate. På den andre siden: hvis Uforanderlighetens Epoke var, er og forblir den samme til evig tid, vil den så kunne trues av beskrivelsen av en skilsmisse, en borgerkrig, en flom? Skulle man ikke da ta seg råd til å la den ørlille, murrende tvilen i enkelte av oss komme den unge litteraturen til gode?

Noter