Dag O. Hessen

For argumentets og kronologiens skyld kan Rachel Carsons Silent spring (1962) og Paul Erlich The population bomb (1968) komme etter Malthus. Det skjedde heller ikke så veldig mye på "miljøfronten" fra 1798 til 1962. Det nye med Rachel Carson var at fokus ble flyttet fra ressursproblemet til avfallsproblemet, og fra det synlige til det usynlige. Med Silent Spring kom også de biosentriske argumenter på banen. Paradokset lå i at flere av de stoffer som bidro til å gjøre Malthus´ spådommer til skamme viste seg å ha meget negative miljøeffekter. Gjødselindustrien ga også overgjødsling av vann og kystområder. Organiske miljøgifter fra sprøytemidler og industri har siden slutten på 60-tallet vært en gjenganger i miljødebatten. Så kom Romaklubbens The Limits to Growth i 1972 (oversatt til 29 språk og solgt i 9 millioner eksemplarer) som igjen fokuserte på ressursproblemet, og som fikk tyngde ved at det var økonomer som nå ropte varsko. 20 år senere kom de samme forfattere med Beyond the Limits. Forfatterne siterer selv avisoverskriftene fra 92: "En datamaskin ser forover og skjelver. Undersøkelse ser katastrofe innen år 2100. Vitenskapsmenn varsler global katastrofe". Mellom disse dystre meldinger fra Romaklubben fikk vi den langt mer utviklingsoptimistiske rapport fra Brundtlandkommisjonen, som også fikk betydelig politisk aksept, trolig fordi nøkkelbegrepet bærekraftig utvikling ikke her ble sett som noen motsetning til økonomisk vekst. Legger vi så til Lester Browns State of the World som har blitt utgitt årlig fra 1983, og IPCCs klimascenarier så er scenen satt.

En gjennomgående terminologi som vokste fram i miljødebatten var udefinerte begreper som økokrise eller ofte i bestemt form økokrisa, globalt kollaps, økosystemsammenbrudd. En dyster standardmetafor var at vi "befinner oss på kanten av stupet". Utviklingen måtte snus eller reverseres. 70-tallets hyppige utsagn om at "Vi har høyden... år å snu utviklingen på", har vært yndet skyts for ettertidens utviklingoptimister. Stort sett er denne terminologien forlatt, men den finnes fortsatt. En så sentral bok som Beyond the Limits fra 1991 har beholdt mot globalt sammenbrudd som en undertittel.

Askese, hedonisme og den psykologiske dimensjon

Motstanden mot miljøbevegelsens argumenter har vært mangehodet, men den organiserte motstanden kan primært knyttes til industrilobby i tospann med svorne markedsliberalister som har hentet sine argumenter fra forskere som stort sett av faglig overbevisning har betvilt miljøproblemene. Med bakgrunn som statistiker og fartstid som Greenpeacer representerer danske Bjørn Lomborg en ny type i denne debatten. Verdens sande tilstand (1998) har sitt utspring i en serie sterkt miljøvernkritiske artikler i Politiken. Lester Brown er gjort til hovedmotstander i Lomborgs bok, noe som også er bakgrunnen for den pretensiøse tittel. Lomborg har neppe noen skjult agenda, men han ble omvendt etter å ha lest et intervju med økonomen Julian Simon i Wired Magazine i 1997 som hevdet at mye av miljøvernet var styrt av synsing og føleri. Her hjemme har Erling Fossen begjærlig grepet Simons og Lomborgs argumenter i sin Antinatur (2000). Og selvsagt er det slik at virkelighetsoppfatningen, i miljødebatten som ellers, har en betydelig komponent av individuell og kollektiv psykologi og av verdiorientering. Hvorvidt man oppfatter mange av de diskuterte miljøproblemer som relevante eller som "kriser" er nødvendigvis avhengig av hvor bekymringen ligger. Med et biosentrisk utgangspunkt ligger krisebeskrivelsen for endel problemer klart nærmere enn om man velger et rent antroposentrisk ståsted. Og om man vurderer utslagene av klimaendringer vil det være avgjørende om man fokuserer på Majorstua eller Maldivene. En dypøkologisk felleskapsfølelse med "naturen" må gi andre svar enn et "pave the earth"-synspunkt når man diskuterer artsutryddelse. Det kan i utgangspunktet erkjennes at for flere av denne typen problemstillinger kan det ikke bys på noen naturfaglig eller etisk fasit.

I en viss grad ligger det også et personlig aspekt innbakt i miljødebatten, noen er misantroper, andre er filantroper. "Det vil helst gå godt"-holdningen blir imidlertid lett et rent skalkeskjul for unnlatelsessynder om den ikke kombineres med en innsats for å øke de positive profetiers oppfyllelsessansynlighet. Den andre og viktigste psykologiske dikotomien går langs aksen askese – hedonisme. Diogenes har fortsatt sine disipler. Måtehold og nøkternhet dyrkes fortsatt som en dyd (en verdifull dyd vil mange av oss mene), og passer rimeligvis som hånd i hanske i et antimaterialistisk miljøvernengasjement. Argumentene mot hedonismen går imidlertid også på en mental forringelse ved et liv sentrert rundt nytelsen, men det er en annen debatt.

Så da, Lomborg. Det går en rett linje fra Julian Simons The ultimate resource (1996) via Bjørn Lomborgs Verdens sande tilstand og til Erling Fossens Antinatur. Det er de samme argumenter og de samme kilder. Lomborg hevder også at problembeskrivelsen knyttet til miljøet i stor grad har sitt utspring på det mentale plan. Vi (mediene) dyrker de negative overskrifter. Han støttes her av en annen av Skandinavias kritikere av miljøbevegelsen, fysikeren Tor Ragnar Gerholm, som ser framtidspessimisme som en lengsel i en overtrygg tilværelse, "...en nostalgisk längtan efter den tid då en hård och obeveklig kamp för tillvaron gav människors anspråkslösa levnad en heroisk resning och på ett enkelt och påtagligt sätt gjorde deras tunga strävan meningsfull." Miljøkampen blir et Zapffesk forankringspunkt i tilværelsen, og sågar et forankringspunkt med "en moralisk gloria". Det er sikkert en kjerne av sannhet i dette, slik benektelsen av miljøproblemer også har sin analogi i fenomenet legeskrekk.

Lomborg beveger seg imidlertid rask fra det retoriske plan til en reell diskusjon av (mulige) miljøproblemer. Det kan umiddelbart sies at flere av Lomborgs poenger er helt ukontroversielle. På en lang rekke punkter har ting blitt vesentlig bedre, og det er ingen debatt om dette i fagmiljøene. Kort sagt har allerede fagmiljøer og miljøbevegelse gjort en formidabel innsats, miljøvern er i betydelig grad implementert hos politikere (og i noen grad hos forbrukere). Dette blir imidlertid også Lomborgs (og med det Fossens) problem. For å få skikkelig sats i sin argumentasjon må han for en stor del gå tilbake til 70-tallets såkalte dommedagsprofetier. Som så mange andre framtidsscenarier fra den tid framstår også noen av de dystreste prognoser om jordens tilstand i år 2000 som underholdende lesning, men de er forståelige da man etter flere tiår med uhemmet utviklingsoptimisme plutselig ble presentert vekstens miljømessige regning i form av en rekke apokalyptiske signaler. Det er også viktig å minne om at nettopp disse advarslene, om enn i noen tilfelle overdrevne, faktisk medførte reelle forbedringer. De har vært avgjørende for opinionsdannelse og med det en politisk bevissthet. Det er også en grunn til at vi har fått forbedrede teknologiske løsninger. Forventningene om et miljøbevisst marked er avgjørende når alle større bedrifter i dag med respekt for seg selv og sitt marked har innført livsløp- og miljøkostnadssanalyse på sine produkter. Vi kan fastslå at det hadde stått dårlig til på mange felter om man hadde fortsatt med "business as usual" fra 1970 til 2000. Det er de samme utfordringer store deler av Asia, med Kina i spissen, i dag står overfor. Med en bratt vekstkurve på produksjonssiden, en konsumkultur på fremmarsj og en svært mangelfull miljøpolitikk vil en utviklingsekstrapolering være både en nasjonal og en global utfordring.

Lomborg har tatt steget (tilbake) til et antroposentrisk utgangspunkt. Dette er enda tydeligere hos Fossen som er ute i et større ærend enn å ta knekken på den angivelige fremtidspessimismen. Fra Lomborgs skuldre vil han ta oppgjøret med "den rød-grønne allianse", anført av firerbanden Ottar Brox, Hartvig Sætra, Sigmund Kvaløy Setreng og Arne Næss og med det norsk distriktspolitikk, naturromantikk og naturbevaring. Fossen glir imidlertid over i parodien som antroposentrisk fundamentalist. Homo sapiens er eneste tellende art, og for Fossen synes det å være "for naturen" å implisere at man er "mot mennesket". Lomborgs antroposentrisme er mer balansert, og hans trolig oppriktige motiv er "å gi oss fremtidsoptimismen tilbake". Det er et prisverdig initiativ, men det er ikke alltid slik at målet helliger midlene.

Til det bedre eller verre?

For å holde oss til Lomborg, og vurdere ham seriøst, blir det nødvendig å dukke ned under den generelle retorikken. Verdens sande tilstand framstår med sine 264 sider tekst, sine 20 sider med referanser og 1477(!) noter som et empirisk velfundert dokument, det er da også nok av dem som har latt seg overbevise av det kumulative. I rettferdighetens navn skal det sies at mye av det Lomborg skriver er korrekt og som sagt ikke spesielt kontroversielt. Den største kritikken har gått på selektivt kildevalg og luftige tolkninger, ikke overraskende det samme Lomborg beskylder miljøbevegelsen for. Substansen i Lomborgs argumentasjon går på fire hovedfelter: ressurstilgangen, miljøgifter, tap av biologisk mangfold og klimaendringer. Han berører også andre områder, men la oss holde oss til de antatt viktigste hovedproblemer.

La oss ta et par eksempler på problemområder som tildels med god grunn fremheves som "det nytter"-eksempler – og det er viktig å ha slike – men som samtidig brukes som "miljøproblemene løst"-argumenter av Lomborg. Forsuring av overflatevann er kanskje det som fortjener betegnelsen miljøkrise i Skandinavia (og det er et sterkt økende problem i Kina). Svovelholdig nedbør ga økende forsuring av norske vassdrag i flere tiår, og kulminerte på slutten av 70-tallet med tap av fisk, bunndyr og plankton fra store områder i Sørøst- og Sørvest-Norge. Etter langvarig press fra forskere og miljøbevegelse undertegnes internasjonale avtaler som gir markerte reduksjoner i svovelutslipp, og forsuringssituasjonen forbedres. Samtidig har utslippene av atmosfæriske nitrogenkomponenter fra landbruk og forbrenningsprosesser blitt mangedoblet siden krigen, og har stabilisert seg på et urovekkende høyt nivå. Disse nitrogenforbindelsene utgjør nå stedvis nær 50 % av forsuringsbidraget på sør- og vestlandet. Mens svovelrensning har vært en suksess fordi det er et renseteknisk enkelt problem, finnes ingen tilsvarende enkle løsninger for å redusere nitrogenutslippene som vil bidra til forsuring av norsk natur i overskuelig framtid.

"Ozonhullet" ble en slager tidlig på 90-tallet da det ble kjent at utslipp av spesielt klorholdige stoffer ga dramatiske reduksjoner i det stratosfæriske ozonlag, og med det økt UV-innstråling over Antarktis. Veien til politisk handling var her forholdsvis kort, og etter at Montreal-protokollen var undertegnet, ble også dette problemet ansett som "løst". Så enkelt er det imidlertid ikke. De land som har undertegnet avtalen kan vise til store reduksjoner av ozon-nedbrytende stoffer, men det er en lang rekke av de industrielle vekstland som ikke har undertegnet noen ozonavtale. Samtidig ser vi nå at en avkjøling av stratosfæren (som en konsekvens av oppvarming av lavere luftlag) vil kunne aksellerere ozon-nedbrytingen. De siste år har vi sett en markert reduksjon av ozonlaget også over arktiske områder og alle prognoser tilsier økt ozonnedbryting i de kommende tiår, før trenden forhåpentligvis snur.

Bruk og utslipp av en rekke miljøgifter (som tungmetaller og organiske miljøgifter) har blitt sterkt redusert i vestlige land, men effektene er likevel langvarige fordi dette er miljøgifter med tildels lang oppholdstid i miljøet. Flere land i sterk industrivekst har imidlertid økende utslipp av flere typer miljøgifter, både fra industri og landbruk (sprøytemidler). Problemene i dag er dels persistente miljøgifter som har lang oppholdstid i miljøet, og spesielt opphopningen av en rekke fettløselige miljøgifter i de arktiske næringskjeder. Herunder kommer også nedbrytningsprodukter av en rekke sprøytemidler. I tillegg til de "direkte" toksiske effekter kan flere av de organiske miljøgiftene også fungere som "hormonhermere". Dette er et stort og komplekst område, og hvor ikke minst problemene med langtransportert forurensing er godt illustrert, som i samvirkning med akkumulering i næringskjedene på sikt kan true de øverste ledd i de arktiske næringsnett. Som isbjørnen står mennesket på toppen av denne næringskjeden, og det er en skjebnens ironi at vi i dag finner de høyeste konsentrasjoner av flere miljøgifter hos de arktiske naturfolk som lever fjernest fra forurensningskildene. Organiske gifter som PCB og DDT er foruroligende høye i arktiske dyrearter som isbjørn, polarrev og polarmåke, og nærmer seg i noen regioner grenseverdier for mulige reproduksjonsproblemer.

Disse tre feltene, hvor det rett nok har skjedd en positiv utvikling, behandles av Lomborg stort sett som om det var tilbakelagte problemer. Spesielt på det siste området, som er det globalt viktigste, gjør Lomborg det enkelt for seg selv ved en sterk seleksjon, han tar for seg kun pesticider og PCB og i tråd med sin antroposentriske vinkling kun to mulige effekter, nemlig på kreft og sædkvalitet hos menn. Mye av Lomborgs hovedargumentasjon går på forbedret miljøkvalitet i byer. Miljøet i London er udiskutabelt bedre nå enn for 50 år siden. Luftkvaliteten er en helt annen og fisken har vendt tilbake til Themsen. Dette er korrekt nok, og viser at "det nytter". Samtidig representerer det forbedringer som skyldes punktkilder og som fordrer enkel renseteknologi.

Når det gjelder det globalt sett viktigste miljøspørsmål, klimaendringer, har Lomborg lite nytt å bidra med utover den generelle henvisning til den vitenskapelige usikkerhet. Det er imidlertid viktig å presisere hvor usikkerheten ligger. Akkumulering av "drivhusgasser" som reduserer langbølget varmestråling ut fra jordoverflaten er fastslått ved uavhengige målinger på en rekke stasjoner. Det er ingen uenighet om dette. Koblingen mellom de sentrale "naturlige" klimagasser (CO2, CH4 [metan] og N2O [lystgass]) og global temperatur er verifisert ved iskjerneprøver og sedimentprøver, og det er heller ingen debatt om det faktum som Arrhenius slo fast for drøyt 100 år siden: klimagassene reduserer langbølget utstråling og har en reell drivhuseffekt. Den eneste alternative hypotese er at endret solflekkaktivitet gir økt temperatur som så sekundært gir økning av klimagasser. Dette er absolutt en mulighet, men de fleste beregninger indikerer at solflekkaktiviteten er langt underordnet effekten av klimagasser, et syn som forøvrig også støttes av de danske forskere som opprinnelig fremsatte solflekkhypotesen. Den globale middeltemperatur har steget markert i det siste 20-30 år, og helt nye målinger basert på langtidsserier over flere 10-år viser nå også en rask oppvarming av dyplagene i Norskehavet. Klimatiske konsekvenser for havstrømmer og for Norge er uavklart, men en fersk rapport over regionale klimaprognoser for Norge (prosjektet RegClim) konkluderer at det vil bli betydelige klimaendringer i Norge allerede i løpet av en 50-årsperiode. I grove trekk gir nyss tilbakelagte vinter en forsmak på dette "nye" klimaet. Kanskje til større bekymring på vestlandet og Nord-Norge enn på østlandet, og til større bekymring for skiløpere enn urbanister. For Arktis synes oppvarmingen allerede manifestert som en nedgang i istykkelse og isutbredelse som vanskelig kan kalles annet enn dramatisk. Framskrivninger av slike trender skal naturligvis alltid utføres med varsomhet, men dersom den nåværende trend fortsetter vil hele Arktis være isfritt om sommeren i løpet av dette århundret. Dårlig nytt for isbjørn og polfarere? Det er betydelig statistisk belegg for å hevde at denne avsmeltingen er menneskeskapt, og det er knapt noen overdrivelse å si at effektene av dette for klima og biologi vil være store.

Det er ikke bevist at klimaprognosene vil slå til, men det er overveiende sannsynlig at problemene er alvorlige både for vår art og økosystemer generelt. Hvorvidt drivhusproblematikken kvalifiserer for betegnelsen "krise" er en dels semantisk diskusjon, dels avhenger det av geografisk ståsted. Det er også på dette området at endel prinsipielle sider ved Lomborgs argumentasjon bør fremheves. Lomborg kjøper ikke "føre var"- argumentet, og han velger også kun å forholde seg til de globale effekter. Om oppvarming gir regionale kriser er av underordnet betydning, dersom man kan se klimaeffektene som et null-sum spill (hvilket man forøvrig neppe kan).

Den antroposentriske vri – tilbake til Aquinas

Lomborgs trumfkort er debatten om artsutryddelse. Her går han til felts i første rekke mot biologen Norman Myers estimat for årlig artstap som ble presentert i The Sinking Ark (1979). Myers tynt funderte anslag gikk ut på et årlig tap på 40 000 arter, et tall som raskt ble en gjenganger i debatten. Dette i skarp kontrast til Lomborgs tall hentet fra en tabell utarbeidet av biologen V.W. Reid som oppgir at 83 arter av pattedyr (2,1 % av alle) og 113 fuglearter (1,3 %) er dokumentert utryddet siden 1600. En dokumentert utryddelse betyr i denne sammenheng at fagfolk gjentatte ganger skal ha gjennomsøkt artens naturlig leveområder uten å finne den, og at den ikke er sett på 50 år. Det siste betyr at utryddelser siden 1942 mangler i Reids tall. Dessuten, og det er et avgjørende poeng, det alt overveiende artstap (i totaltall) skjer blant insekter og encellede organismer. Lomborg harselerer også over biologen Edward Wilsons anslag på 27 000 tapte arter årlig, et estimat Wilson selv mener er meget konservativt. Til forskjell fra Myers tall har Wilson et visst empirisk fundament til grunn for sine beregninger.

Dette er et tema som har både en fagbiologisk og en etisk/filosofisk forankring. Begge deler har store forvaltningsmessige implikasjoner. Det må skilles mellom to hovedtyper av argumenter. Det ene er det "antroposentriske", at mennesket er avhengig av fungerende økosystemer for sin egen eksistens (og trivsel), og at artstap også innebærer et tap av fremtidige ressurser i form av mat- og medisiner. Den andre typen argument, det biosentriske synspunkt, er lagt til grunn i Rio-konvensjonen som er det internasjonale avtaleverket som tar sikte på artsbevaring. Denne konvensjonen går svært langt i å tilskrive hver art en iboende verdi. Arter har egenverdi, uavhengig av nytteverdi, uten at dette innebærer noen total artsrelativisering. "Alt-liv-er-hellig"-doktriner kan åpenbart gli over i en karikert biofundamentalisme.

Det sentrale poeng i denne debatten er ikke nødvendigvis det absolutte artsantall. Minst like viktig er at det genetiske mangfold går tapt der hvor lokale populasjoner utryddes (selv om arten kan være representert andre steder). Det er også en entydig konsensus, som også Reid sier, men som Lomborg underslår, at artsutryddelsen er økende og at den ligger noen hundre til noen tusen ganger over en naturlig utdøelsesrate. For den siste vitenskapelige oversikt over dette problemfeltet kan det henvises til det ledende tidsskriftet Nature, som 11.mai vier spørsmålet spesiell oppmerksomhet. Her er anslagene over direkte utrydningstruede arter globalt fastslått til drøyt 10 % for fugler, nesten 20 % for pattedyr, 5 % for fisk og 8 % for planter. De fleste biologer vil kalle dette dramatisk.

Hva tapet av biologisk mangfold faktisk betyr er en annen sak hvor det igjen blir spørsmål om prinsipper og verdier. Med få unntak finnes det ikke noe klart svar på effektene ved tap av enkeltarter. Mange arter kan forsvinne uten at vi ville få klare effekter på økosystemenes likevekt og funksjon, mens tap av andre ("nøkkelarter") utvilsomt vil få dramatisk effekt. Generelt er artsfattige samfunn mindre produktive og mindre stabile enn artsrike samfunn. Problemet i dag er allikevel at arter forsvinner med et slik tempo at vi ikke aner hva effektene blir. Vi vet bare at for hver ny art som forsvinner fra et økosystem, så skjer en større eller mindre endring i et næringsnett som er bygd opp gjennom årtusener, i mange tilfelle årmillioner, og summen av disse endringene er ingen gitt å forutse. Selv om det pedagisk takknemlige "alt henger sammen"-argumentet ikke er korrekt, så har likevel økologien talløse eksempler på de mest uventede konsekvenser og dominoeffekter av artstap.

Tildels slår altså Lomborg (og Fossen) inn åpne dører. Alt blir ikke verre, mye blir faktisk bedre. 70-tallets mest apokalyptiske visjoner om "økosystemkollaps" er usannsynlige, og det er grunn til å tro at både barnebarn og oldebarn vil ha muligheter for et godt liv. Vi har – så langt – heller ikke sett den ressurskrise som ble forespeilet oss for et par tiår tilbake. Verdens sande tilstand har fortjenestefullt satt et skarp lys på tildels slapp miljøargumentasjon, og Lomborg har faktisk en del gode poenger. Det er likevel en farlig bok fordi den slår barnet ut med badevannet ved å signalisere "fritt fram". Som sagt, om ingen hadde sagt ifra i 1970 hadde situasjonen vært en ganske annen i dag. Dette er et sentralt poeng, for idet man avblåser miljøproblemene er det nok av krefter som gladelig gir full gass, og at det faktisk finnes miljøproblemer benektes heller ikke av Lomborg. Det svake ved boka, som har vært påpekt av mange andre, er selektiv bruk av referanser. Lomborgs beskrivelse av den faktiske miljøtilstand bestrides på kanskje de viktigste områder både av ekspertise og empiri. Dette gjelder ikke minst hans optimistiske syn på mulighetene for bærekraftig matforsyning til en voksende befolkning, hans argumenter i klimadebatten og tap av biologisk mangfold. Men som sagt: en del av de problemstillingene han reiser blir rene verdispørsmål, og de har ingen fasit.

Og noen prinsippielle sider...

På det prinsippielle plan kan det avslutningsvis likevel anføres iallfall to hovedinnvendinger mot Lomborg, i tillegg til hans neglisjering av lokale effekter og den ensidig antroposentriske fokus:

•Folketall , fordelingspolitikk og tidshorisont: Med fravær av råstoffmangel som utgangspunkt mener Lomborg at kloden uten problemer kan brødfø 10-11 milliarder mennesker. Det kan godt være riktig, men Lomborg forholder seg helt overflatisk til hvilket forbruksnivå som skal tillates for disse 11 milliarder. En amerikaner har et energiforbruk tilsvarende 300 tanzanianere, for å ta ett eksempel. En global hevning av forbruksmønster (og med det avfallproduksjon) til vestlig standard kan ikke bli bærekraftig. Lomborg harselerer, rett nok ikke uten grunn, mot miljøbevegelsens (og da i særdeleshet Lester Browns) stadige utsettelse av dagen da velstandsveksten tvinges i kne av ressursmangel eller avfallsopphopning. Altså "dommedag" med Lomborgs terminologi. Men siden råstoffkrisen synes utsatt på ubestemt tid, og fordi det kan diskuteres om matvareproduksjonen per capita reelt avtar, så impliserer Lomborgs argumentasjon at veksten kan fortsette. Det kan den ikke, selv med en utflating av folketallet på under 11 milliarder, med mindre man aksepterer en global skjevfordeling av ressursbruk, eller forutsetter at hittil ukjente teknologiske løsninger i raskt tempo trekkes opp av hatten. I dag er problemet selv i den vestlige verden at gevinstene ved produksjoneffektivitet på mange områder spises opp av volumvekst (forbruk).

•"Føre-var"-prinsippet: Frykten for framtiden kan mobilisere en betalingsvillighet for å forebygge problemer som på ingen måte synes overhengende i dag – hele forsikringssystemet bygger på denne enkle "føre-var"-innsikt. Man tegner forsikringer mot ulykker som statistisk sett er grovt usannsynlige, men betalingsvilligheten er mer et utrykk for en antakelse om ulykkens effekter enn av dens sannsynlighet. For Lomborg er hele "føre-var"-prinsippet ullent tankegods som brukes i mangel av håndfaste bevis, og han går svært langt i å avvise hele prinsippet. Hans hovedanliggende her er at en ukritisk bruk av dette prinsipp uvegerlig vi drenere penger fra andre gode tiltak (helse, skole etc.) til miljøtiltak som dekker seg bak et slikt overordnet røykteppe. Innvendingen her er at kanskje det viktigste miljøtiltak, dempet forbruksvekst, ikke behøver å koste overhodet. I prinsippet burde det kunne frigjøre ressurser til andre gode formål. Rett nok kan "føre-var"-prinsippet drives over i det absurde, men det er likevel et av de viktigste gjennomslag i hele miljødebatten fordi det lar tvilen komme tiltalte til gode. Det angår problemer som i sin natur er irreversible og da kan man ikke toe sine hender i påvente av bevisene.

Jeg påberoper meg gjerne et filantropisk syn, dels fordi det gjør livet lettere, dels fordi vår art synes å ha et uant potensiale for tilpasning og problemløsning. Problemløsningen forutsetter imidlertid at problemet erkjennes. Uten at forsuring ble erkjent som problem og uten et vedvarende opinionspress og etterhvert et politisk press, ville det ikke blitt installert avsvovlingsanlegg på de kullfyrte kraftverk, og Lomborg kunne heller ikke ha vist sine diagrammer med nedgang i svovelinnholdet i nedbør. Uten erkjennelse av problemene knyttet til fossile energibærere ville det ikke foreligge noe incitament for utvikling av hydrogen som energikilde, og så videre. Det hviler en Adam Smithsk ånd over Lomborgs argumentasjon som impliserer en tilstrekkelighet av å ha gass på bilen. Andre ser behovet også for ratt og bremser.

Litteratur

Carson, R.: Silent Spring. Fawcett World library, New York 1962/1970

Erlich, P.: The population bomb. Ballantine, New York 1968

Gerholm, T. R.: "Domedagsporr för intellektuella", Moderna Tider, December/Januari 1999/2000: 20-23

Lomborg, B.: Verdens sande tilstand. Centrum (Jyllands-postens forlag), Viby 1998

Meadows, D.H, D.L. Meadows, J. Randers & W.W. Behrens III: The limits to growth.

Potomac Associates, New York 1972

Meadows, D.H, D.L. Meadows & J. Randers: Over grensen. Cappelen, Oslo 1992

Myers, N.: The sinking ark. Pergamon, New York 1979

Simon, J.L.: The ultimate resource 2. Princeton University Press, Princeton, New Jersey 1996