Tre ganger har jeg søkt å ta inn over meg hva Wittgenstein synes å stå for, dog uten å møte ham personlig. Første gang var i Wien, våren og høsten 1934 og våren 1935. Han selv var da i Cambridge, men var stadig i Wienerkretsens tanker. Holdningene til ham innen kretsen varierte sterkt, men på ett punkt var man enig: Wittgenstein var genial. Dyp uenighet preget imidlertid tolkingene av hans skrifter.

Genistemplet og hans nesten uhyggelige personlige magnetisme hadde, slik jeg følte det, en dypt uheldig virkning: Svært mye tid gikk med til å tolke vanskelige steder i hans skrifter ut fra den forutsetning at en riktig tolking måtte avsløre genialitet. Et par medlemmer av den indre Wienerkretsen mente at de vanskelige stedene skyldtes Wittgensteins manglende evne til å skrive en bok eller en konsistent artikkel. Svært liten tid ble anvendt til argumentasjon for eller imot hva han syntes å påstå. Én ting passet dem alle, nemlig det Moritz Schlick, den eldste innen kretsen, kalte "filosofiens vending" (Die Wende der Philosophie): Klassisk filosofi var det slutt med - linjen fra presokratikerne gjennom middelalderens Thomas Aquinas, nyere tids Descartes, Spinoza, Kant, Hegel, Marx osv., var kommet til sin ende. En helt ny periode var i emning. Som en slags spinozist passet dette meg svært dårlig. Heller ikke som pragmatist med William James som forbilde fant jeg grunn til å fordre et avgrunnsdypt brudd med fortidens filosofi.

Planen om å skrive en bok om fire kjente samtidsfilosofer førte til et møte nr. 2 med Wittgenstein. Jeg syntes i 1960-årene at det blant filosofer var en tendens til å adoptere uvennlige, mer eller mindre usaklige tolkinger av kolleger de var uenige med. I boken min fra 1964 om Carnap, Sartre, Heidegger og Wittgenstein prøvde jeg å gi jevnt vennligsinnete fremstillinger av alle fire. Dette var mest vanskelig for meg når saken gjaldt de som sto meg fjernest, Sartre og Heidegger, og resultatet ble at de ble mest påfallende vennligsinnet tolket, Carnap og Wittgenstein minst.

Helt annerledes ble forholdet til Wittgensteins innsats i 1999 da jeg leste manuskriptet til Knut Olav Åmås' bok, Ludwig Wittgenstein, publisert i februar 2000 på Gyldendal. Jeg skimtet en innsats og en filosof som hadde unnsluppet min oppmerksomhet. Ny lesning overbeviste meg om rimeligheten av å gi den senere Wittgenstein, altså fra 1930-årene til hans død i 1951, kjennemerket den musiske Wittgenstein.

"Musene" var, som kjent i gresk mytologi, gudinner for poesi, litteratur, musikk og dans. Senere i oldtiden omfattet betegnelsen noe mer omfattende enn dette. Men hva sikter jeg til ved uttrykket "det musiske" i forbindelse med Wittgenstein? Det utrolige ved musikken er dens komplette meningsfylde. Jeg tenker her på den såkalte "absolutte" musikk. Det innbefatter ikke hva som kombineres med ord, altså sanger. For enkelte tilhørere, utøvende musikere og komponister, kan et musikkstykke få forskjellig mening, selv om, for eksempel, Chopins sørgemarsj ikke blir oppfattet som krigsmusikk eller egnet til Hallingkast. Tross meningsfylde synes spørsmålene "Hvilken mening?", "Hva er det dette musikkstykke mener å si oss?" og "Hva påstås?" vanskelige å besvare, misforståtte, eller til og med meningsløse. Når det gjelder de øvrige muser gjelder noe av det samme. I arkitektonisk sammenheng kan et tårn oppfattes som kneisende, av andre er det ruvende, ikke kneisende, og av vokterne er det noe tredje.

Felles for musene er at de betinger og utfordrer opplevelsesintensitet, opplevelsesrikdom og opplevelsesdybde - og at de utfolder seg i menneskelig samvær og fellesskap. I mang en tradisjonspreget kultur har det musiske aspekt vært dominerende - hvis vi innbefatter mange av de religiøse seremonier. En viss forskjell mellom katolisisme og protestantisme er ofte blitt fremhevet. Presters opplæring i vakker stemmebruk og preken på perfekt, men for menigheten uforståelig latin, har vært vanlig i katolsk sammenheng, men ikke i reformatorisk. Påstandsinnholdet har vært mer sentralt i den siste enn i den første. Det kan vel hevdes at Wittgenstein har reagert negativt overfor hva han har oppfattet som opplevelsesfattigdom og argumentativ rikdom i sin samtid, innbefattet dets filosofi.

Helt sentralt for meg i valget av betegnelsen, er at musene primært var utøvere av noe. De praktiserte noe og behøvde ikke å påstå noe som helst. Det samme gjelder, mener jeg, Wittgensteins egen filosofi i hans senere år. Hvorvidt det også gjelder i tidligere år er et spørsmål jeg lar stå ubesvart. Av den musiske karakter trekker jeg en viktig slutning: Hvis man ber om et eksempel på en påstand innen Wittgensteins filosofi er svaret: Det finnes strengt tatt ikke noe eksempel. I hans metafilosofi finner vi derimot en mengde påstander. Der skriver han om sin filosofi, på samme måte som en musiker skriver om sin musikk, en tragiker om sin tragedie.

Det er lett å tenke seg det musiske som noe uforbeholdent gledelig. Mye norsk folkemusikk er tragisk eller iallfall litt vemodig. Wittgenstein har stadig et dypt alvorlig etisk siktepunkt. "Hva som enn måtte være sant eller galt i Det nye testamentet, én ting er det umulig å tvile på: at jeg måtte leve helt annerledes enn det behager meg dersom jeg skal leve riktig. At livet er mye alvorligere enn det ser ut på overflaten. Livet er en fryktelig alvorlig sak." Dette skriver han 13. februar 1937 i Skjolden og det er gjengitt i et skrift oversatt av Knut Olav Åmås som jeg gjør utstrakt bruk av: Ludwig Wittgenstein: Den ukjente dagboken (1998).

Vi viser et bilde, et landskap, en episode i hverdagslivet, et triks med fingrene, vi peker på noe, henleder oppmerksomheten på noe. All vising er virksomhet, handling uansett om det ledsages av ord. Wittgenstein søker, slik jeg forstår ham, i sin Filosofiske Undersøkelser (1967), å vise noe for oss lesere og for seg selv. "Det jeg skriver er nesten alltid samtaler med meg selv. Ting jeg sier til meg selv under fire øyne." (Wittgenstein 1998). Men han sikter ikke mot å påstå noe om det han henleder oppmerksomheten på. Visingen inneholder strengt tatt ikke noen verbal beskrivelse av det som vises. Det er noe som skal "innses", "inn-ses".

Det mest innflytelserike medlem av Wienerkretsen var Rudolf Carnap. Han mente at det han kalte "metafysiske" setninger var meningsløse. Filosofi bortfaller som egen disiplin forskjellig fra vitenskap, og fra dagliglivets problemsfære. Tilbake av filosofien blir det bare utsagn om et språks "logiske syntaks". Et skrift fra 1932 bærer tittelen Metafysikkens overvinnelse ved logisk analyse av språket (Carnap 1932). Det minner om Wittgensteins ideer. I sine seneste skrifter plusset Carnap på med (formell) semantikk som verktøy for overvinnelse av filosofi som egen disiplin. Men Carnaps skrifter er fulle av påstander. Begge mener å overvinne metafysikken. Oppfatningen av hva som blir igjen er da av diametralt motsatt. For Wittgenstein blir det igjen en type ren praksis, og det som vises ved denne praksis angår dagliglivets forhold. Dette har en intens etisk relevans. For Carnap blir det igjen logisk syntaks, vitenskap og vitenskapelig basert verdensoppfatning. En vesentlig forskjell er den mellom verdensanskuelser uten påstander, og verdensoppfatninger som sett av (hypotetiske) forskningsmessig prøvbare påstander. Carnap søkte dialog med sine motstandere og la vekt på argumentasjon for og imot (pro et contra dicere). Hva Wittgenstein ville vise var av en slik art at det ikke krevde argumentasjon. Dette gjør det rimelig at Wittgenstein ba om at Carnap ikke skulle komme på hans møte med folk fra Wienerkretsen. Det bør her nevnes i parentes at deltagerne i Wienerkretsen hadde svært ulike meninger om Wittgenstein som filosof. De var alle enige i at han var et geni, men noen forkastet hans syn på filosofiens oppgave og beklaget hans innflytelse, særlig i retning av sosial og politisk passivitet. Selv var jeg ikke i Wien da Wittgenstein var der. Jeg reagerte negativt på den måte hans beundrere unngikk debatt om holdbarheten av det Wittgenstein sa og skrev. De syntes det var nok å debattere forskjellige tolkinger.

Uttalelsene om det høyere og det uutsigelige har tydeligvis ikke noe med det å gjøre som vanligvis kalles "å felle etiske dommer". Wittgenstein skrev et stort antall setninger som kan tolkes slik. Påfallende er hans mange setninger av følgende art (Wittgenstein 1998): "Hvorfor er tankene mine så urene! Forfengelighet, bedrag, misunnelse er hele tiden i tankene mine." (datert 15.3.37). "Jeg vet at jeg er et tarvelig menneske" (datert 6.3.37). Vi kan godta at Wittgensein sier alt dette som filosof, men utsagnene er ikke del av Wittgensteins filosofi . Denne er, som sagt, en aktivitet, og inneholder ikke påstander.

Wittgenstein ønsker og håper at noe etisk positivt skjer som følge av hans aktivitet som filosof. Men han legger vekt på at han som person ikke holder mål. Hans nedsettende uttalelser om seg selv er mange og grove. Som om ikke det var ille nok, plusser han på med antydninger om at det kanskje er litt forfengelighet skjult selv i utgytelsene om hvor feilbarlig han er. Kort sagt søker Wittgenstein av hele sin sjel å formidle noe i sin filosofi, men strengt tatt er selve den art aktivitet han da utfolder hans filosofi.

Wittgenstein skriver om svært mange emner uten at vi behøver å trekke tilbake vår klassifikasjon av hans filosofi: Ett emne er den art sivilisasjon han mener han lever i, enten han er i Cambridge eller i Skjolden. Han ser eller aner muligheten av en kultur som tar bedre vare på den etiske siden ved hverdagslivet. Så vidt jeg kan forstå ham, en kultur som er mer musisk preget enn vårt økonomisk vekstdominerte og vitenskapelig pregete samfunnstype. Det musiske hos Wittgenstein viser seg i aktiviteten - ikke i hans metafilosofiske og selvbiografiske påstander. Jeg tolker de siterte negative vurderinger som påstander - basert på mer eller mindre generelle etiske normer. For Wittgenstein gjelder det samme: en filosof som gjør seg disse betraktninger, utan at de er ekte del av vedkommendes filosofi - slik jeg forstår den - siden den er en ren praksis. Vi som studerer Wittgenstein har selvfølgelig rett til å si at han anskuer verden på en viss måte. Hva han ville si til vår konstruksjon er ikke godt å si.

Denne og andre konklusjoner har en premiss av litt tvilsom art: At Wittgenstein ikke har et spaltet sinn. Uttrykket "den sene Wittgenstein" gir inntrykk av at fra cirka 1935 til sin død mente Wittgenstein det samme hele tiden. Slik jeg forstår det, lå Wittgenstein under for svært ulike innskytelser og manglet en pedants konsekvens. Hvis han så lyst på sitt arbeid, kunne han neste dag se mørkt på det. Fra å se på en av sine "løsninger, eller oppløsninger", av et filosofisk problem som, rett og slett, noe av enorm betydning for menneskeheten kunne han bevege seg neste dag til å skrive at oppløsningen har stor betydning for ham siden han er ille plaget av "problemet". Denne innskrenkende versjonen er forenlig med anerkjennelsen av det finnes mennesker som gladelig setter seg inn i problemene og er stolte av å bidra til at de blir tatt alvorlig i samfunnet.

Wittgensteins hundre prosent praksisrettede filosofi er original og vil, håper jeg, få vesentlig filosofihistorisk betydning på lang sikt. Innen den nå tallrike filosofiutdannete ungdom finnes det få som ikke er "nedsyltet" i teori. Etikkvarianten ved examen philosophicum i Oslo 1965-83 var fokusert på dagliglivets etiske dilemmaer. Ærlighet i relasjon til vennlighet var et typisk emne. De fleste studenter kommer ut i konflikt når begge de to normer søkes strengt overholdt. Hvis student A synes den tynnhudete student B sier noe helt usedvanlig dumt, kan A være i tvil: Skal jeg holde meg (påfallende) taus, ytre meg litt betenkt, si jeg er litt uenig, si rett frem at jeg er svært uenig? Utelukket å være helt ærlig! - Ofte synes det å være riktigst å holde kjeft: Det foreligger ingen forpliktelse til å ytre noe. Hvis B ikke er tynnhudet, men tvert om arrogant - hva så?

Under enhver omstendighet bør filosofi starte innen studentenes eget interessefelt. Det betyr at deltagelse i dagliglivets etiske konflikter både ble tatt alvorlig innen denne varianten og at artikulering av dem ble tillagt verdi - verdi med tanke på at artikulering og samtale kan bidra til at studentene ville ta mer modne avgjørelser. Ut fra Wittgenstein, slik jeg oppfatter ham, ville et slikt universitetskurs kunne utarte til å bli arrogant. Det kom imidlertid ikke på tale at kurslederen selv skulle avgjøre hva som var mest modent eller umodent. Wittgensteins filosofi i form av ren aktivitet, og fraværet av direkte meddelse av vesentlig innsikt, fører lett tanken i retning av Kierkegaard. Visse paralleller er tilstede. Wittgensteins filosofering - slik man kunne oppleve på møtene med ham - hadde ofte et negativt preg: Man ble hjulpet til å bli kvitt egen forvirring. Etter forvirring følger klarsyn, men Wittgenstein hadde liten tro på en evne til i påstandsform å formulere hva man innser i et slikt klarsynt øyeblikk. Og klarheten gir ikke noe generelt resultat. Wittgenstein kan ha vært på Kierkegaards tanke at det er nytteløst å meddele andre noe vesentlig: De må gjennom de samme kvaler for å nå fram til det samme. Vei og mål kan ikke skilles. Ingen kan plassere deg ved målstreken. Kierkegaard, som Wittgenstein, hadde betydelig sans for "veien er sannheten", at sannheten bare eksisterer i tilegnelsens prosess, altså at det ikke finnes noe formulerbart resultat i eksisterende anliggender.

Å søke et vitenskapelig holdbart resultat av filosofiske undersøkelser er som "å søke i et mørkt kott etter en svart katt - som ikke er der". Denne analogi er blitt akseptert av en vitenskapelig forsker til å karakterisere filosofi. På linje med Wittgenstein? Neppe. Men spørres det om et eksempel på hva en påstand er innen Wittgensteins filosofi bør svaret bli: Det finnes ingen påstand innen Wittgensteins filosofi. Hans filosofi er en ren form for handling, nemlig vising. Hvis et av Wittgensteins medmennesker begynner å tenke over argumenter for og imot i relasjon til noe Wittgenstein har søkt å vise, vil vi måtte påpeke at vedkommende ikke har oppfattet det som Wittgenstein søkte å vise. Det som søkes klargjort for leseren er nemlig så enkelt og hverdagslig at man ikke kommer på tanken om argumenter for eller imot. Men formuleringsmåten i de fleste av den sene Wittgensteins tanker er den vanlige man tyr til når man påstår noe. La oss si at en intetanende leser slår opp Zettel, paragraf 504. "Leibe ist kein Gefühl. Liebe vird erprobt, Schmerzen nicht." (Kjærlighet er ingen følelse. Kjærlighet kan prøves (settes på prøve), ikke smerter.) En rimelig tolking vil gå ut på at siden kjærlighet kan bli satt på prøve, og det da kan vise seg at den ikke er tilstede lenger, eller ikke en gang var tilstede opprinnelig, så skiller den seg fra noe som selvfølgelig er en følelse, nemlig smerte. Derfor er kjærlighet ingen følelse. Slik oppfattet blir paragraf 504 uttrykk for et sett påstander. Hvis setningen blir uttalt på et vanlig seminar kan man vente livlig diskusjon for og imot. Er det noen av tilhørerne som driver med empirisk forskning vil de kanskje beslutte å undersøke de mange måtene "kjærlighet" og "følelse" synes å bli brukt i dagliglivet. Slik jeg forstår Wittgenstein, søker han å fremkaste en tanke som er etisk relevant i dagliglivet. Men han behøvde ikke å mene at de to setningene ble uttalt som uttrykk for sanne eller holdbare påstander.

Det er i Norge og i mange andre land ansett som helt greit at man søker å formulere andre menneskers og menneskegruppers etiske synspunkter eksplisitt. Vi kan også få uttale oss i hvilken grad og på hvilke områder et medmenneske følger sine egne synspunkter, i betydningen praktiserer hva vedkommende "preker". Er det sammenheng mellom teori og praksis? Vi er berettiget til denne frimodighet også overfor genier. Hva synes å ha vært den sene Wittgensteins etiske synspunkter og i hvilken grad og på hvilke områder har han etterfulgt sine etiske normer? Karakteristisk nok kan vi ha godt grunnlag for å konkludere at han har rett i at han ikke fulgte sine normer, men dårlig grunnlag for å gi noen beskrivelse av hans etiske normer. Noen kan vi notere, for eksempel ærlighet.

En forsøksvis tese er at han i sitt liv konsentrerte seg om vennskapets etikk snarere enn politisk etikk og kjærlighetens etikk. Den musiske Wittgenstein har konsentrert seg om å etterleve en hverdagslivets etikk og særlig hva vi i England og Norge vil bedømme som en høyverdig vennskapsetikk preget av generøsitet, men også av rett til avsondring, rett til beskyttelse mot å bli "invadert".

Hvordan man enn tolker uttrykket "det uutsigelige", omfatter det ikke den vanlige hverdagslige kommunikasjon, normativt og deskriptivt, omkring etiske spørsmål. Daglig formulerer vi mengder av etiske påstander f.eks. om gyldigheten eller ugyldigheten av visse vanlige regler for etisk oppførsel innen ulike yrker. Vi kan fremheve visse etiske spørsmåls absolutte alvor, altså at ingen som helst relativistiske måter å oppfatte en sak kan aksepteres. Eksempel: Innen samfunn A er tortur etisk akseptert, men innen B ikke. Relativismen går ut på at å forkaste tortur generelt er meningsløst. Det kommer an på samfunnet. "Når samfunnet godtar tortur som etisk, så er det etisk ikke der".

Når saken gjelder musikk er det vanlig å tale om "smak og behag". Det er ikke akseptert at det er uetisk å like eller uetisk å mislike visse former for musikk. Men når vi taler om en mer eller mindre musisk preget kultur, et det ikke dermed sagt at den mest musisk pregete er den med minst "bastante" påstander og mest vidtgående referanser til "smak og behag". En som steller med produksjonen av orgler må kunne forsvare en mengde påstander om de beste fremgangsmåter. Det samme gjelder påstand om det uetiske i tortur. Vi er alle ansvarlige for å ha et standpunkt her. Fra mitt standpunkt er tortur etisk ubetinget forkastelig og jeg håper det innen eventuelle musiske fremtidskulturer ikke kan bli tale om å akseptere tortur.

Den som søker en filosofi - eller mener allerede å praktisere en filosofi, vel å merke som ren aktivitet - kan komme i klemme når vedkommende konfronteres med "metafysiske uttalelser". La oss ta en setning fra en Spinoza-preget metafysikk: "Mennesket kan ikke la være å søke friheten, å søke å bli en homo liber". Det siste kan uttrykkelig defineres, for eksempel, slik: "Et fritt menneske er et som effektivt bestemmer egne beslutninger og handlinger". Den som bruker et slikt "språkspill", eller en slik del av en måte å bruke ord og setninger på, kan ut fra Wittgensteins synspunkt sies å komme med en metafysisk uttalelse. Frihet oppstilles som et ideal. Følgende passus i Wittgensteins dagbok 8.2.1937 fra Skjolden synes relevant: "Spør deg (alltid), når du er fristet til å fremsette allmene metafysiske utsagn: Hvilke tilfeller er det nå egentlig jeg tenker på? Hvilken situasjon, hvilken forestilling er det som foresvever meg? Et slikt spørsmål motsetter seg noe i oss selv, for vi synes på denne måten å sette idealet i fare; mens vi vel bare stiller det på den plassen det hører hjemme. For dette skal være det bildet vi benytter til å sammenligne med virkeligheten, og ved hjelp av det fremstiller vi hvordan det forholder seg. Ikke et bilde som vi forfalsker virkeligheten ved hjelp av." (Wittgenstein 1998).

Kan ikke bildet tilknyttes konkrete, "daterte" dagligdagse forhold? Det synes som om Wittgenstein ut fra resten av sitt notat 8.2.1937 nekter for en slik mulighet: "Den "sublime oppfatningen" tvinger meg til å se bort fra det konkrete tilfellet, for det jeg sier passer jo ikke på dette. Jeg begir meg inn i et eterisk område nå jeg snakker om det egentlige tegnet, om regler som må eksistere (selv om jeg ikke kan si hvor og hvordan) - og kommer "på glattisen"." (Wittgenstein 1998). Nå er det kjølige uttrykket "på glattisen" svakt. Vi kan trygt si at Wittgenstein her mener noe i retning av villedet - at vi "forhekses" av språket eller sier noe som strengt ikke kan sies, noe som mangler mening. Det spørsmål er berettiget om ikke også Wittgenstein selv ble i noen grad forhekset av språket da han ytret seg negativt overfor metafysikken, slik vi kjenner den fra Spinozas og andres skrifter. Og hvorfor skulle en sublim, idépreget oppfatning tvinge Wittgenstein til å se bort fra det konkrete tilfelle? Det tvang ikke Thomas Aquinas eller Spinoza. Andre kan kanskje føle seg tvunget nettopp til å se på det konkrete tilfelle, ikke det generelle.

La oss ta for oss en samtale mellom Vilhelm og Gotfred:

Gotfred: Det overrasket meg at du avsa dødsdom over Adam i går. Var du, da du fattet beslutningen, innerst inne overbevist om at det var en riktig beslutning? Eller var du presset?

Vilhelm: Innerst inne var jeg ikke overbevist om at det var den riktige beslutning sett ut fra mitt etiske syn. Men i min stilling må og bør jeg handle ut fra det rettsystemet jeg er tilsluttet - eller si opp min stilling. Kort sagt, jeg var ikke presset, men måtte ta mange faktorer i betraktning.

Gotfred: Onsdag fortalte du, litt stolt, at du hadde truffet justitiarius, altså vår rettsstats høyeste embedsmann, og at han viste deg stor anerkjennelse. Det aner meg at din avgjørelse, dødsdom, i stedet for livsvarig fengsel, var påvirket av den anerkjennelse som justitiarius uttrykte. Du var litt presset og jeg antar du følte det.

Vilhelm: Tja.

Gotfred: Min konklusjon: Du handlet ikke som fritt menneske, men i noen grad påvirket av passive affekter. Kanskje litt feighet? Litt redd for å miste justitiarius' anerkjennelse?

Vilhelm: Jeg skal reflektere over saken. Det er ikke lenge til at jeg vil måtte ta en avgjørelse i en lignende sak. Jeg vil følge hva jeg innerst inne føler er riktig, selv om det kanskje blir enkelte som stusser og synes jeg er inkonsekvent.

Dette eksemplet antyder, mener jeg, at et metafysisk standpunkt ikke tvinger den som alvorlig aksepterer det til å se bort fra konkrete situasjoner. Tvert om: det ventes at metafysikeren kan konfronteres med fritt valgte situasjoner og redegjøre for hvilken type handling som er riktig ut fra mer eller mindre generelle normer i metafysikken. Men den kan ikke helt oppløses i "kasuistikk", regler for hvert enkelt, og bare hvert enkelt, tilfelle.

I ekstreme tilfeller kan en metafysiker frakjenne de metafysiske, normative eller deskriptive setninger kognitiv mening uten nettopp i relasjon til konkrete situasjoner. En helt annen sak er at det kan være metafysiske forfattere som med rette eller urette kan sies å "sveve oppe i skyene". De synes uvillige til å ta enkeltsituasjonenes uoverskuelige mangfold så alvorlig som de prinsipielt må tas - ut fra metafysikeres grunnleggende motivasjon.

Hvis man ble tvunget til å svare direkte hvem Wittgenstein står nærmest, Platon eller Aristoteles, tror jeg Aristoteles må bli svaret. Ideenes verden som en høyere sort verden, en "ideal" verden, bryter med Wittgensteins forestillinger om hverdagslivet. Wittgenstein strør om seg med tanker, men fremhever at "tanken bare kan eksistere som noe hverdagslig" (Wittgenstein 1967). Avvisning av hva Wittgenstein kaller "ideer" henger nøye sammen med hans tendens til å forbinde ideer med idealer, og dermed med metafysikk. Ikke alle ideer knyttes til metafysikk, men i alle fall noen: "Hvorfor blir så denne ideen i oss til et ideal? (Eller er ikke dette spørsmålet i en viss forstand uberettiget fordi vi nettopp hekter oss fast i en idé?) Hvorfor sier jeg at setningen må være oppbygd slik og slik? Hvorfor blir det alltid sluttet hos Platon: følgelig må det også der forholde seg slik og slik?" (Wittgenstein).

Wittgenstein søker, sier han, å føre "de ord filosofer anvender på en metafysisk måte, tilbake til deres vanlige bruk" (datert 27.2. 37). I skriftet om visshet (Über Gewissheit) synes det tydelig at Wittgenstein vil innskrenke seg til bruken av talemåter ("språkspill") av arten "ja, det er sikkert" slik uttrykket stadig forekommer i dagliglivet (Wittgenstein 1998). Det er filosofisk-metafysisk sett en beskjeden grad av sikkerhet, men den er essensiell i så konkrete forhold som ved vidnesbyrd i retten. Aktors spørsmål "Er du sikker på at det var Per du så klokken 10 ved veikrysset?" må ikke besvares ut fra ideale forestillinger om en uhyrlig grad av sikkerhet, men ut fra dagliglivets bruk av "sikker". Rimeligvis er det for Wittgenstein lett å tilbakevise en viss form for filosofisk skepsis. Standpunktet "overhodet ingenting er sikkert" er ut fra dagligtalen uholdbart eller absurd. Det er ikke noe slikt språkspill i dagligtalen. I rettssalen vil det kanskje utløse et smil: "Er vitnet en filosof?" kan forsvareren i saken ironisk bemerke. Men det blir et malplassert smil, for saken angår fengsel eller frifinnelse.

Hadde Wittgenstein en verdensanskuelse? Hvis så er tilfelle, impliserer det ikke at han hadde noe i retning av "Weltauffassung" ? Ordet "anskuelse", til forskjell for "oppfatning", gir anledning til å anerkjenne en anskuelse som mangler påstander om verden. Å anskue noe kan sies å være en måte å forholde seg til noe, for eksempel forholde seg sterkt positivt eller negativt, men ikke føle motiv til å artikulere noe som ligner på påstander. Et hovedpunkt her er det følgende: Det at Wittgenstein vel kan sies å ha hatt en verdensanskuelse, bør ikke tas som identisk med at han dermed hadde en filosofi, og da en filosofi som ikke kan være en ren praksis. Den art verdensanskuelse han kanskje kan sies å ha hatt, var en som lignet på mange andres, mens hans filosofi var egenartet og historisk betydningsfull.

Den som vil vise noe vesentlig, slik Wittgenstein vil, må kjenne dagliglivet, kjenne måten å leve på, innen den kultur eller sivilisasjon man søker å vise noe i. En fremmed som søker et sted eller en person i en landsby kan bli veiledet av lokalbefolkningen. De har mye kjennskap, men noen blant dem kan ha svært lite kunnskap om den lokale geografien. Filosofen som viser noe på Wittgensteins måte må ha utstrakt kjennskap til hverdagslivet. Wittgenstein søker i Filosofiske Undersøkelser å vise noe livsviktig i dagliglivet. Han søker, og i dette ligger det at han ikke holder seg for å være ufeilbarlig.

Når Wittgenstein søker å vise noe bestemt, og den han prøver å vise noe til oppfatter det som noe det kan argumenteres for og imot, så har vedkommende ikke oppfattet hva Wittgenstein søkte å vise. Siden filosofi for Wittgenstein innbefatter en slags samtale med seg selv, opptrer vel situasjoner der Wittgenstein i noen tilfeller ikke klart oppfatter hva han selv søker å vise. Det kan være en av grunnene til de stadige små endringer han foretar i formuleringer av det han skriver. Jeg klassifiserer Wittgensteins egen type filosofi som en "ren" aktivitet fordi spørsmålet om å gi et eksempel på en påstand innen hans filosofi, så vidt jeg kan skjønne, må besvares ved å se at det ikke finnes noe eksempel: Det finnes ikke en eneste påstand der. Å fremkaste en tanke med stor kraft i en dagboklignende tekst innebærer ikke det samme som å påstå en tankes sannhet.

Musikk uttrykker noe. Det som uttrykkes kan oppfattes, misoppfattes eller slett ikke oppfattes. Wittgenstein bruker ikke uttrykket "en musikalsk tanke" eller "en musikalsk komposisjons indre konsistens". Men hans mange musikkhistoriske bemerkninger viser stor kjennskap til komposisjoners indre struktur. Uttrykksfylden i en komposisjon er påtagelig, undertiden overveldende. Om enn ikke helt i samme forstand som når det gjelder Wittgensteins filosofi, kan vi trygt si at musikk slik Wittgenstein oppfatter den også viser noe. Den musikk som betydde mest for Wittgenstein var alvorlig, selv om den hadde gledesvekkende innslag. Min hypotese er at Wittgensteins stil som tenker, og også hans siktemål som tenker er musisk. Ikke direkte musikalsk selvfølgelig, men den har med musene å gjøre snarere enn med kunnskap ( og særlig ikke med påstander som kan sammenfattes til systemer). Prøving og feiling er relevant, og også en etisk og religiøs gyldighetsrelevans, men det er ikke det samme. Kort sagt, jeg finner det treffende å kalle Wittgenstein en musisk filosof. Selv om tilløp til slikt er å finne i filosofihistorien lenge før Wittgenstein, er Wittgensteins siktepunkt og gjennomføring original, og slik jeg ser det, av blivende historisk betydning.

Vesentlig for en musisk tolking og fortolking er at vi aksepterer et skille mellom Wittgensteins filosofi og hans metafilosofi. Wittgenstein skriver om sin filosofi, og mange av de setningene han da benytter seg av, intenderer å være sanne eller holdbare. Også her kan vi anta at han anerkjenner egen feilbarlighet. Troen på egne spesielle evner, kanskje geniale, går sammen med en helt usedvanlig flom av nedsettende bemerkninger om seg selv. Og dog: Wittgenstein sier om seg selv at "jeg setter visse svære krav til meg selv som jeg tar alvorlig".

Det Wittgenstein finner av filosofi i sin samtid, og det gjelder kanskje både metafysikk og det mer analytiske, er slik at han rett ut kan si at filosofien plager ham. Men han har et eget middel til å bli kvitt plagen: å gjøre seg bevisst språkets funksjoner. Samtidens filosofiske problemstillinger skyldes at man ikke innser språkets funksjoner og begrensninger. Innser man det, faller de vanlige såkalte filosofiske problemstillingene bort. De "oppløses". De ubegrenset mange meningsfulle bruksmåtene følger regler, analogt med en slags spilleregler; herav Wittgensteins uttrykk "språkspill". Ordet "spill" kan virke misvisende, men Wittgenstein gjør det tindrende klart at en bestemt levemåte i en kultur eller levemåte, rår over et uhyre rikt sett av språkspill. Enn videre fremhever han at kulturer stadig endrer seg, og dermed også endrer språkspillene. Og omvendt er også tilfelle. Wittgenstein blir med rette omtalt som en filosof som legger særlig vekt på språket. Språkendringer er ikke mindre resultatrike og betydningsfulle enn levemåte-endringene. Men et bilde Wittgenstein ikke ville like, er de to faktorer analoge med de to variable, x og y i en ligning, hvor f(x,y) = 0. Enhver endring av x medfører endring av y, og omvendt.

Blant Wittgenstein-entusiastene var det påfallende mange fremragende filosofer, og jeg tør antyde at den sene Wittgensteins "tanker", "filosofiske undersøkelser", … ikke ga noen nøkkel til full forståelse i hans levetid. Det var frustrerende for Wittgenstein å se at hans tanker ikke ble forstått. Det som av hans elever og beundrere ble forkynt som hans filosofi, var på ingen måte dekkende for hans tenkning. Men hvor dekkende de er, er et åpent spørsmål. Enhver systematisering synes å måtte strande.

Den filosofiske handling ligner ikke på den vitenskapelige forskers aktivitet: "I vitenskapen kan du sammenligne hva du gjør med for eksempel å bygge et hus. Du må først legge et fast fundament; når det er lagt må det ikke røres eller flyttes. I filosofien lager vi (NB! Flertall) ikke fundamenter, men rydder opp i et rom." (Lee 1980). Noen har rotet, når rommet er ryddet, er det som før. Problemer løses ikke, men oppløses. Men det kan ikke gjøres en gang for alle. "Og underveis i dette arbeidet (med å rydde) må vi ta på alt en rekke ganger. Den eneste måten å bedrive filosofi på, er å gjøre alt to ganger". (ibid.). Kanskje mange ganger, og i tidens løp rydde i nye rom, foruten noen av de gamle om igjen: Nye rom må ryddes siden samfunnet stadig endrer seg og gir anledning til nytt rot nye steder (min tilføyelse).

Skriftet Filosofiske undersøkelser er selvsagt ikke en "avhandling", ikke et skrift som utgår fra deduktivt klargjorte premisser. Skriftet har ingen premisser og konklusjoner som påstår å være sanne, sannsynlige eller holdbare som hypoteser. Det er ingen innbydelse til debatt. Ordet "Untersuchungen" står for en søken, "Suchung" og preposisjonen "unter" kan kanskje tolkes derhen at søken går i dybden og underminerer enhver bygning. Skriftets bemerkninger antyder hvorledes de enkelte ting i rommet kan ryddes, men påstår ikke noe. Intet generaliseres, intet teoretiseres. Mye, men langt fra alt, kan vises og er relatert til etisk relevante spørsmål.

Det er en rimelig tolking av Wittgenstein at han overhodet ikke har noe imot andres vitenskapelige forskning og ønske om å skape holdbare hypoteser av mer eller mindre generell art. Intet tyder på at han mente at for eksempel Einstein søker å innføre vitenskap hvor den ikke hører hjemme. Det var det andre som gjorde.

Det sentrale for meg er Wittgensteins personlige, etiske, livsanskuelsesentrerte og aktivistiske engasjement, hans filosofi sett som handling; ikke hans faglige, språkanalytiske tanker. Wittgenstein fremhever at han var plaget av "filosofiske problemer" og "ideer" og at han overvant plagen ved i en viss forstand å "oppløse", ikke løse, problemene. Men mer fundamentalt har han, slik jeg ser det, vært en uro og "plage" når det gjelder eget liv, egen etisk habitus. Wittgenstein kan sies å arbeide seg frem til en livsanskuelse, men ikke en livsoppfatning, og han avviser heftig muligheten og ønskeligheten av en vitenskapelig verdensoppfatning, Wienerkretsens "wissenschaftliche Weltauffassung". Kontrasten mellom anskuelse og oppfatning er i denne debatten vesentlig. En oppfatning vil innholde utsagn av typen påstander. Den er utsatt for argumentasjon for og imot. En livsanskuelse, slik ordet her er ment, behøver derimot ikke å innholde påstander. Noen påfallende ordknappe mennesker kan gi uttrykk for å ha en meget streng livsanskuelse. Livsanskuelse kan gi seg uttrykk i holdninger, eller i utsagn om hvorledes man "skuer", "føler", og på andre indirekte måter ser i Søren Kierkegaards forstand. Men prinsipielt er det ikke noe hinder mot å tale om en anskuelse, og da altså på metaplanet. Og heller ikke meddelelse av intuisjoner man har, men uten å argumentere for eller imot intuisjoner som sannhetsgehalt. Selv sier jeg ofte "livet er ingen spøk" uten å ville eller kunne fremsette dette som en påstand.

Wittgensteins tanker om viten og om smerte i Filosofiske undersøkelser kan, så vidt jeg forstår, gjøres til utgangspunkt for ufilosofisk språklig forskning. Et mangfold av kontekster er relevant og også et mangfold av begreper uttrykt ved adjektivene "meningsløst" og "uriktig". Det blir nærliggende å sammenligne med andre setninger f.eks. "Du sier jeg slett ikke har det vondt, men jeg vet jeg har det vondt. Du har ikke anelse om hvor vondt jeg egentlig har det". Det faller meg inn at hvis Wittgenstein hadde vært mer musisk, ville han ha vært mer tolerant overfor språkets sprell og merkverdigheter. "Akk ja, først gjorde det meg så trist at jeg hadde det så vondt, men så ble jeg glad og stolt av at jeg hadde det så vondt, jeg var jo i fengsel for å tjene et godt formål! Men så fikk jeg vondt av at jeg var glad over at jeg hadde det så vondt, og slik føler jeg nå." "Men er du sikker på hva du føler nå?" "Ja, helt. Jeg vet hva jeg føler." "Jeg tror ikke du vet det, men vi kan jo begge ta feil. Er du sikker på at du hadde det vondt da du sa du var glad du hadde det vondt?" Hva jeg legger fram som resultat av forskning er alltid noe som kan og bør være åpent for argumenter for og imot. Hva jeg antyder er at de som finner det feilbarlige og foreløpige ved forskningsresultat er noe gledelig, de vil ikke sette særlig pris på Wittgensteins åpenbaringsstil i sine språkanalyser.

Hva ventet Wittgenstein av dem som leste hans skrifter? Hva håpet han at han skulle få igjen for tiltaket? Han ville klart nok ikke ha tilhengere - jeg tenker her som ellers på den sene Wittgenstein - for han mente ikke han hadde noen knagg vi kunne henge vårt tøy på. Kanskje ville han vi skulle være helt åpne og føle etter om det er noe i det vi leser som vi gjenkjenner som potensielle egne tanker, holdninger eller følelser. At vi bare ikke har evne til å tenke dem! I så fall er kanskje ikke jeg en leser han ville vente noe av. For meg er Wittgenstein et menneske som hadde en visjon av en mer verdig hverdag, muligheten av et mer verdig samfunn - det musiske. Her drives vitenskapelig forskning, men samfunnet mangler ethvert preg av vitenskap. Bort fra fokus på påstander og mer bevissthet om rike, dype, positive opplevelser slik vi alle i prinsippet har tilgang til dette i hverdagslivet. Nettopp dette, selve "livet", er umåtelig viktig, men setter oss stadig på prøve etisk.

Slik arten av Wittgensteins innsats er blitt bedømt i det foregående, er den selvfølgelig ikke primært språkfilosofisk. Det synes undertiden at Wittgenstein selv er, likesom vi andre, ofte villedet av språket. Oftest på en helt uskyldig måte. Hvis vi vil forstå hva religion er, er utforskning av bruken av ordet "religion" relevant, og det blir da også foretatt, særlig med idéhistorisk og kulturantropologisk bakgrunn. Som ved annen forskning er det ingen bestemte grenser for hva man kan nå av (hypotetisk) innsikt. Under enhver omstendighet vil man finne forskjellige mål som influerer hva man oppfatter som én bruksmåte, eller én bruk. Vi må kunne tale om et mangfold av religiøse språkspill. De som har søkt å anvende Wittgenstein som språkfilosofisk ledestjerne, slik som "ordinary language"-filosofene, har tidvis hatt innflytelse, men hva de har gjort er rimeligvis ikke blitt godkjent av Wittgenstein. De mange forgreninger innen filosofisk "hermeneutikk", altså tolkings- og fortolkingslære, har kanskje i liten grad kunnet nyttiggjøre seg Wittgensteins innsats - bortsett fra hans evne til å øke interessen for språkets funksjoner. I det hele synes Wittgensteins person å fengsle oss alle på en måte som verken øker eller minsker iveren etter å finne konsekvenser for vårt eget liv.

Historisk sett er språkmagi et vidtspennende forskningfelt. Altså oppfattelse innen en kultur at dens språk har magisk kraft. Det gammelindiske språk sanskrit er idag et såkalt dødt språk. Da det var levende, ble det ansett for å ha magisk kraft.Tanken på å skrive det, bruke det som skriftspråk ble lenge oppfattet som drepende for magien. Det var også ødeleggende for magien hvis man gjorde selv de minste feil i fremføringen av de eldste verkene. Språket har en så inderlig tilknytning til den gamle kulturen at det ikke kommer på tale å oversette det til tysk eller norsk. Ordet "oversettelse" er greit nok når saken gjelder nordgermanske språks oversettbarhet til hverandre. Kulturene er såpass like hverandre at de enkelte gloser og regler har ekvivalenter innen de forskjellige språkene. Slikt gjelder ikke forholdet sanskrit/norsk. Det største sanskrit/engelsk-leksikonet må ofte bruke flere sider på å gi noenlunde forståelse av en enkelt glose. Det er nødvendig å komme inn på en gammel kulturs nærmest uendelige kompliserthet sett utenfra, og dermed også språkets. Det er nærliggende å se den eldgamle indiske kultur/språk-relasjonen som et godt eksempel på hva Wittgenstein søker å si om det komplekse forholdet mellom kultur og språk. Men det gir samtidig grunn til tvil om vi i dag lever i en "kultur" og med "språk" som fortjener disse eldgamle betegnelser. Men en trøst er jo at de urgamle særpregete klassesamfunn ikke var, og umulig kunne være, demokratiske og medmenneskelige. Språkets voktere var kulturens voktere og kulturens voktere var språkets. Sa man noe nedsettende om en vokter, kunne man få tungen skåret av. Konklusjon: Man må kanskje langt bakover i tiden for å finne kulturer hvor forholdet mellom kultur og språk er slik Wittgenstein synes å anta.

Av de mangfoldige emner Wittgenstein kommer innom, når han ikke driver filosofi som ren aktivitet, er det noen som er utpreget sosialvitenskapelige i nåtidens terminologi. Det kan vel være at han, for eksempel, i statsvitenskapelige spørsmål, likesom i historie, godtar relevansen av forskning. Til slike emner hører Wittgensteins uttalelser om at det faktisk og påviselig finnes ulike verdenbilder, Weltbilder. Wittgenstein synes å bruke ordet på ikke svært annerledes måte enn han bruker ordet Kultur. Vi lever, sier han, i en kultur og den bestemmer for oss kriterier for sant og feilaktig, etisk riktig og etisk forkastelig, altså i en viss forstand er det "bilder" av verden som gir forskriften. Ordet Bild bruker han påfallende ofte. Det ville være interessant å komme nærmere inn på nøyaktig i hvilket forhold den type bilder han taler om står til tegninger, malerier og annet som kommuniserer noe. Det er ikke mye relevant materiale, så vidt jeg kan forstå, som finnes i hans skrifter. Avvisningen av muligheten for en vitenskapelig verdensoppfatning er tindrende klar: Vi bør spørre om et verdensbilde i Wittgensteins forstand i det hele tatt er en oppfatning av verden? Et system av påstander om verden? Blir den i en kultur språklig artikulert, og i så fall brukes det ord som svarer til vårt ords oppfatning? I den vesterlandske høymiddelalder oppnådde man gjennom Thomas Aquinas og andre filosofer og teologer et meget høyt nivå av verbal artikulasjon innen en liten gruppe av ledere. Samfunnsmedlemmer i sin alminnelighet må vi tenke oss å ha blitt ledet i deres atferd og oppførsel av et meget mangelfullt artikulert "bilde".

Wittgenstein skriver undertiden på en måte som om han er en etisk relativist, og mener at det ikke kan finnes noe som er interkulturelt riktig eller galt etisk sett. Kulturene bestemmer. Jeg tror det ville være misvisende å hevde dette. Uten helt å greie "spranget" (Kierkegaard) synes den sene Wittgenstein å søke et kristent grunnlag for moralen, og dermed et absolutt grunnlag for alle kulturer uansett endringer over tid. Jeg nevner dette som eksempel på emner som strengt tatt ligger utenfor Wittgensteins filosofi. Det dreier seg ikke om en form for ren aktivitet fra hans tid, men om noe som det er vanlig å klassifisere som filosofiske problemer. En religion som Wittgenstein ville føle seg hjemme i vil antagelig være en med et svært moderat apparat av dogmatiske utsagn, altså med religion som går direkte på riktig og uriktig i dagliglivets problemfelt, uten teologisk systematisert overbygning. Altså et syn litt likt Spinozas religionsoppfatning. Spinoza erklærer jo at lærebygning om hvorledes verden er blitt og om andre vidløftende emner er utvekster, og at et ekte religiøst budskap utelukkende dreier seg om hverdagslivets problemer, spørsmål om hva som innen den sfæren er ubetinget riktig eller galt. Hovedpunktet her er at den musiske innstilling er forenlig med religiøs innstilling, og religion i en viss betydning. Siden Spinoza er bragt inn i diskusjonen er det fristende å spørre: Er Spinozas problemstillinger av typen som plager Wittgenstein, og som han søker å oppløse? Røper noen av dem eksempler på språkets tomgang? Wittgenstein gir eksempel på hvor lett man kan komme til å bryte et ords grammatikk. Vi får en art språklig tomgang. Ordet "tall" kan lede til at man sier "det må jo gis et største tall!" Men dermed er man allerede litt forhekset, og skjønner ikke at man eksemplifiserer språkets tomgang. Det kan jo umulig finnes et største tall. Hvis Per sier han vet om det største og det ender med "7", så legger kanske Pål til et femtall ved enden av Pers tall, dermed fremkommer et mye større tall, og Pål vinne - inntil en tredjemann kommer.

En av de få ting som Wittgenstein-eksperter er enige om, er at Wittgenstein hadde en personlig utstråling av overveldende intensitet. Det ligger i sakens natur at beskrivelser av utstrålingens art varierer. Den eneste norske filosof som hadde lange, gode samtaler med Wittgenstein, er professor Knut Erik Tranøy. Han fikk en fornemmelse av en fullkommen ekthet og ærlighet i alt det Wittgenstein sa. På andre har utstrålingen gått mer i retning av en opplevelse av å være sannhetsvitne: Utstrålingen er slik at argumentering blir irrelevant. Det gjelder bare å tolke Wittgenstein riktig.

For meg er spørsmålet også i vesentlig grad et tolkingspørsmål. Visjonen om en musisk sivilisasjon og kultur enn noen nåværende, synes meg å være av høy verdi. Men konsentrasjon og dvelen ved egenverdiene anser jeg som bidrag i retning av det musiske. Musikkopplevelsene er for meg et svært godt eksempel. Men også naturopplevelsene slik de gir seg for eksempel ved friluftslivets gleder. Noen mener slike gleder ofte er av estetisk art, og dermed musisk i en nær betydning. Endringen er ikke betinget av en vesentlig økning av kunstnerisk eller artistisk utfoldelse, men av vesentlig reduksjon i opptatthet av mål/middel-relasjoner. "Å se det store i det små" er et av dagens fyndord som er egnet til å hjelpe oss i musisk retning. Selv mener jeg at den musiske Wittgenstein kanskje kunne anerkjenne at for Spinoza var det mange spørsmål som påfallende nok ikke var urovekkende. Selv om de hadde generell form, ga han en del eksempler og refererte til konkrete situasjoner. Hver forekomst av hat eller misunnelse er eksempler på passiv innstilling i relasjon til menneskets natur slik denne natur er tilstede ved fødselen.

Det er vidtgående enighet om at Wittgenstein leste svært lite filosofisk litteratur. Noen filosoferende personligheter syntes allikevel å stå ham nær: "Loos, Spengler, Freud og jeg...". Men selv om det var lite har han jo vært levende interessert i å kvitte seg med filosofien slik han fant den i sin samtid. Troen på kausalitetsprinsippets viktighet, for eksempel: "Da jeg for 16 år siden fikk den idé at kausalitetsloven er betydningsløs i seg selv, ... hadde jeg følelsen av å innlede en ny epoke.". Det er naturlig at han i et slikt øyeblikk ikke tenker på David Humes hverdagsfokuserte teori om vanenes fundamentale betydning for troen på uinnskrenket kausalitet. Filosofihistorie inspirerte ham lite, og han greidde så å si på egen hånd å kvitte seg med et filosofisk problemområde som ikke kunne inspirere ham, men direkte plage ham. Film, og selvfølgelig musikk, var hjelpemidler til å kvitte seg med plagene. "I ett henseende må jeg være et meget moderne menneske, siden kinoen har en så enormt god virkning på meg. Jeg kan ikke tenke meg noen annen beroligelse av ånden som passer meg bedre enn en amerikansk film. Det jeg ser, og musikken, gir meg et sjelelig inntrykk, kanskje på en infantil måte, men ikke mindre sterkt av den grunn. Overhodet er det slik, som jeg ofte har tenkt og sagt, at filmen ligner mye på drømmen, og Freuds tanker lar seg umiddelbart anvende på den." Fra det konkrete til det abstrakte! (Wittgenstein 1998)

Det er et åpent spørsmål i hvilken grad Wittgenstein konsekvent skjelner mellom ord og begrep. Holder vi fast ved tanken om det musiske ved Wittgenstein, er det nærliggende å anta at han i sin filosofi og i sin metafilosofi forutsetter eksistensen av begreper slik jeg forstår ordet. Jeg bruker ordet "begrep", synonymt med "begrepsinnhold", om et forholdsvis vel avgrenset betydningsinnhold uttrykt ved et begrepsord (eller begrepsuttrykk med flere enn ett ord, f.eks. "rettvinklet trekant"). I dagliglivet er begreper praktisk talt fraværende, det er nok av forholdsvis vagt avgrensete betydningsinnhold. I dag må vi i de industrielle land lære oss opp i bruk av mange begreper siden vi benytter oss av kompliserte teknikker som forutsetter høy presisjon, og kunnskap mer enn kjennskap. Ordet "forkjørsrett" og andre tekniske ord må studeres, og for eksempel "avgangstid". Men i hjemmene er vi mer forskånet for begrepers jernhånd. Vi prater.

Går vi ut fra at Wittgenstein stadig søker å holde seg til hverdagslivets sfære i metafilosofien, behøver vi ikke anta at han opererer med to begreper: "verdensanskuelse" og "verdensbilde". Han kan operere med ordene "Weltanschuung" og "Weltbild" forholdsvis fritt slik det gjøres i dagliglivet ved de få anledninger de brukes der. Hvis Wittgenstein hadde noe annet i sikte ville han ha referert til historieforskning, sosialantropologi, kulturantropologi, lingvistikk og andre brede forskningsområder. Han ville ha fremhevet eksplisitt det skissemessige i sine betraktninger. Men slik jeg ser det, var det for ham et sentralt anliggende nettopp ikke å gå utover den visende, i høyden kjennskap-, og ikke kunnskapsrettede filosofi og metafilosofi. En persons verdensbilde "utgjør den nedarvete bakgrunn som setter meg i stand til å skille mellom sant og falsk." (Wittgenstein 1967). Det sier seg selv at denne bakgrunn ikke er noe begrepsmessig fiksert, men noe flytende, elastisk som er i langsom eller hurting endring. Det er nærliggende, men selvsagt ikke nødvendig å tolke Wittgenstein derhen at distinksjonen mellom sann og feilaktig er relativt til verdensbildet. Det vil innebære at det ikke finnes sannheter og feiltagelser som uttrykkes forskjellig innen rammen av nøye avgrensete verdensbilder, men som er identiske på tvers av de enkelte, eksisterende bilder. Når Wittgenstein viser noe, intenderer han vel å vise riktig, men ikke i form av sanne påstander. Siden Wittgenstein ikke er ufeilbarlig, utsettes man for muligheten av misvising, men strengt tatt ikke feiltagelser i påstandsform.

La oss tenke på hva som foregår innen en krets av venner. Der er det mye bruk av språk i påstandsform med sikte på å artikulere meninger man har om så mangt. Eller mye om det som (man påstår) har hendt eller er i ferd med å skje. Informasjonsutveksling? Kanskje vi kan nevne hva som skjer innen vennekretsen med hva som skjer når situasjonen er den at vi må tilbringe hverdager sammen med noen vi overhode ikke kjenner, ja, kanskje ikke forstår språket til. I min historie førte det til et musisk preget samvær. Vi var to fra Vesten som i 1949 tok i øyesyn et fjell nær grensen mellom Pakistan og Afganistan. Da vi ble lenge borte, fikk de lokale myndigheter ideen å sende noen for å lete etter oss. De traff oss på tilbaketuren, og ble med nedover mot bebodde strøk. Ikke noe felles språk, minimal likhet i levesett. Vi tok oss frem i til dels kupert terreng - ned noen brefall etc. Samværet var påfallende godt, mye smil, utpreget vilje og evne til kommunikasjon. Viktige likhetspunkter med hva Wittgenstein synes meg å mene med det jeg kaller musisk samvær, musisk kommunikasjon, musisk fellesskap og samfunn. Vi visste at ifølge våre nye venners religion var det i sommertiden ikke riktig å innta et hovedmåltid før solnedgang. Men siden terrenget var så sterkt kupert var det ingen stabil horisont. Snart var solen under horisonten for så minutter etter å titte frem igjen. Vi to fra Vesten ville selvsagt rette oss etter våre nye venners religion, men det var umulig å finne det helt rette øyeblikk. Til slutt smilte vi og begynte å spise.

Jeg har brukt så mange ord på denne opplevelsen siden vi realiserte et godt fellesskap uten naturlig adgang til å fremsette påstander. Følelser og holdninger kunne vi tyde, og hadde vi hatt musikkinstrumenter kunne det kanskje ha øket intimiteten i samværet? En hovedsak var vårt motiv til å forstå de foreskjellige ulike innstillinger, holdninger og følelser. Vi viste hverandre hva vi syntes. Det gjaldt hverdagen med dens alvor og spøk. Et komplekst, men ikke komplisert liv. Wittgensteins samvær med folk i Skjolden, innerst i Sognefjorden, hadde i noen grad den samme karakter.

Wittgensteins tenkning var i bevegelse, og tenkning om Wittgensteins tanker får lett det samme preg. Jeg avslutter her mine tanker om den musiske Wittgenstein, men føler at det bare er en stasjon på en reise uten ende.

Litteratur

Carnap, Rudolf: Metafysikkens overvinnelse ved logisk analyse av språket, fotokopi, 1932

Lee, Desmond (red.): Wittgenstein's Lectures, Cambridge 1930-1932, Blackenwell, Oxford 1980

Næss, Arne: Moderne filosofer. Carnap, Wittgenstein, Heidegger, Sartre, Vintens Forlag, København 1964

Schlick, Moritz: Die Wende der Philosophie, særtrykk 1929

Wittgenstein, Ludwig: Filosofiske Undersøkelser, Pax, Oslo 1967

Wittgenstein, Ludwig: Philosophische Untersuchungen, Suhrkamp, Frankfurt am Main 1973

Wittgenstein, Ludwig: Om visshet, Thales, Stockholm 1992

Wittgenstein, Ludwig: Den ukjente dagboken, Spartacus Forlag, Oslo 1998

Åmås, Knut Olav: Ludwig Wittgenstein, Gyldendal, Oslo 2000