Dersom man skulle peke på én intellektuell trend på nittitallet som har vært dominerende, må valget falle på konstruktivismen, altså synet om at alt kan utforskes som sosiale konstruksjoner. I én forstand er denne strategien, som ligger til grunn for talløse tekster av alle slag, for en light-versjon av dekonstruktivismen å regne, en folkeutgave av Derridas metode for tekstlesning. I en annen og mer vesentlig forstand er konstruktivismen et ledd i fenomenet Anthony Giddens har omtalt som sosiologiseringen av samfunnet: den utbredte tendensen til å reflektere sosiologisk om seg selv, som har bredt seg langt utenfor akademia.

Alt i 1967 utga Peter Berger og Thomas Luckmann den innflytelsesrike The Social Construction of Reality, der de viser hvordan verdensbilder skapes sosialt, gjennom enighet snarere enn ved hjelp av sannhetskriterier. Fem år tidligere hadde Thomas Kuhn vist at selv vitenskapelige innsikter har et element av sosial konstruksjon - kantinepraten kan være vel så viktig som laboratoriesituasjonen når vitenskapelige prioriteringer blir etablert.

Siden denne begynnelsen (som også kan føres tilbake til mellomkrigstiden og Karl Mannheims kunnskapssosiologi) har konstruktivismen tatt fullstendig av. Tidlig på 1980-tallet kom boken The Invention of Tradition, der forfatterne viser at tradisjoner som antas å være "ekte, eldgamle og typiske" sjelden er noen av delene, men er skapt med politiske formål. Senere har en strøm av litteratur, om alt fra etnisk identitet og kjønn til miljøproblemer og genetikk, hamret inn synsvinkelen: Noen virkelighet utenfor de sosiale konstruksjonene finnes ikke, og dersom den likevel skulle finnes, kan vi ikke vite noe om den uansett.

Sosial konstruktivisme er utmerket til sitt bruk, men dersom den blir enerådende innenfor et felt, ender vi med å studere måter å snakke om verden på, og glemmer i farten å snakke om verden. Temadelen i dette heftet kan leses som en serie forsøk på å nærme seg denne problematikken. Vel er det riktig at rådende ideer om miljøet og ressurssituasjonen er sosialt konstruert, men det er heller ingen tvil om at omverdenen får virkninger ganske uavhengig av hvilke sosiale konstruksjoner vi har om dem. Fisk dør av utslipp uansett hva intellektuelle i Oslo sier om saken, og hvilke ideer intellektuelle måtte ha om "diskursen om klimaendringene", gjør relativt lite fra eller til.

I tilfelle noen skulle være i tvil: Det finnes en virkelighet utenfor de sosiale konstruksjonene. Tendensen til å glemme dette, og ensidig interessere seg for måtene vi snakker om den ytre verden på, smaker av hybris, overmot. I sin ytterste konsekvens er en slik holdning også virkelighetsfjern.

[Thomas Hylland Eriksen]