Hva har Georg Johannesen og Arne Næss til felles? Fra mitt personlige perspektiv har de det til felles at jeg nylig har lest to av deres bøker i forhold til hverandre. Tilfeldigvis, og samtidig helt bevisst, leste jeg Georg Johannesens siste diktsamling, Ars vivendi, sammen med Arne Næss sin populærfilosofiske bok Livsfilosofi. Når jeg tok en pause i den ene fortsatte jeg i den andre. Nå er dette ingen vanlig måte å lese en lyrikkbok. De fleste kritikere vil vurdere en diktsamling isolert; de vil undersøke hvorvidt den kan stå på egne bein. Dette er vel og bra, men er det mulig å gjøre det annerledes? Ars vivendi er, tror jeg, ikke tenkt som noen vanlig lyrikkbok, selv om de fleste kritikere forsøker å lese eller låse den inn i lyrikkens bås. La meg derfor begynne med å fortelle om hvordan jeg kom til å koble Ars vivendi og Livsfilosofi sammen.

Det var ikke slektskapet mellom boktitlene som slo meg først, det så jeg først siden. Men Ars vivendi (kunsten å leve) er vel en slags livsfilosofi? Det siste kapitlet i Næss sin bok heter dessuten "Livskunst – å drive med små ting på en stor måte". Det var heller ikke fellestrekk ved Johannesen og Næss’ samfunnsroller som eldre, skarpsynte, frittenkende og frittalende vismenn som fikk meg til å sammenligne deres bøker. Først og fremst var det forskjellen i bøkenes språkbruk som fikk meg til å koble dem sammen. Språket i Johannesens bok virker ved første inntrykk kryptisk og utilgjengelig. Diktene sendte meg øyeblikkelig i forsvarsposisjon; jeg følte at her var det en språkbruk som med hypnotisk kraft forsøkte å tvinge meg inn i et bestemt tenkesett. Jeg tror at svært mange lesere vil reagere på denne måten. Dette fikk meg til å tenke på Arne Næss sin lettlest og imøtekommende Livsfilosofi. En dansk kritiker har sågar betegnet den som full av "banaliteter og floskler". Dette er Næss helt enig i. Videre har han sagt at: "Ellers er det de enkle sannhetene som står fast. De må gjentas på nye måter for hver ny generasjon, til trøst for de som ikke synes de er verd noe." Næss imøtegår selv den mest uerfarne leser gjennom å trekke frem enkle sannheter og dyder som alle kan kjenne seg igjen i.

Da jeg begynte å lese Ars vivendi bestemte jeg meg derfor for å bruke Livsfilosofi som motvekt til den dominerende og krevende teksten i "kunsten å leve". Det finnes en klar polemisk stridslyst i Johannesens dikt. Derfor er det viktig at leseren har en forsvarstaktikk klar nå han møter tekstene, slik at han ikke overmannes uten kamp. Johannesen vil at leseren skal kjempe. Næss sin bok skjermet meg fra det voldsomme retoriske presset som Ars vivendi legger på leseren. Jeg skal forsøke å vise hvordan den populærfilosofiske boken til Næss, skrevet i en klar og enkel (noen vil si banal) form for sakprosa, og den upopulære, kritikerroste og krevende boken Ars vivendi, skrevet i en brysom og vanskelig (noen vil si kryptisk) form for kunstprosa, til dels utfyller og forklarer hverandre.

I Ars vivendi gjør Georg Johannesen tingene vanskelig, eller rettere sagt, han gjør språket vanskelig. Diktene er rett og slett vanskelige å forstå. Men hva vil det si å forstå? Selve ordet for-stå synes å betegne noe som står stille foran oss slik at vi i ro og mak kan betrakte det – men verden står ikke stille. Fysikken har lært oss at alle objekter er sammensatt av partikler som roterer så fort at det ser ut som de står stille. Bordet jeg sitter ved utgjør et univers av partikler som danner en mosaikk av bevegelse. Heller ikke "dei gamle fjell i syningom" er like "eins aa sjaa" som vi en gang trodde. Jorden vi går på roterer rundt sin egen akse, den kretser rundt solen, den farer gjennom universet sammen med andre himmellegemer og i dens kjerne flyter det rødglødende magma. Selv ikke det minste atom står stille. Det vet folk i Tsjernobyl, det vet folk i Nagasaki og Hiroshima. Ingen ville komme på å påstå at lysglimtet fra en atombombe står stille. Lys beveger seg med en utrolig hastighet. Daglig våkner vi nedsunken i et hav av bølgende lysstrømmer som vi er både døve og blinde for. Heller ikke våre tanker, ord og begreper står stille, selv om de til tider kan bevege seg i vante spor. Hvorfor forventer vi da at et dikt skal fremvise et stabilt og for-ståelig innhold? Her kommer vi, tror jeg, til en vesentlig målsetting ved diktene i Ars vivendi.

Det norske og vestlige mennesket er blitt en mester i en spesiell form for retorikk, en retorikk som gir inntrykk av å beherske tingene ved hjelp av faste, stabile og enkle begreper. Det finnes mange betegnelser for en slik retorikk; noen av de vanligste er positivisme, instrumentalisme, realisme, pragmatisme, determinisme eller vitenskap. Det er selvsagt ikke noe galt i å utforske verden ved hjelp av forenklede begreper og modeller, tvert om. Den vitenskapelige tenkemåten har gitt mennesket innsikt i, og makt over, naturen, som har gjort det mulig å bekjempe sykdom, sult og andre former for lidelse. Men den modellerende tenkemåten er likevel bare en modell, dvs. en mulighet eller en (be)redskap. En hammer er en ganske primitiv og enkel redskap, likevel er den like nyttig i dag som den var på Platons tid. En hammer kan brukes både til å bygge sykehus med og til å slå mennesker i hjel med. Hammeren er verken en morder, en snekker eller en Albert Schweizer, den er en redskap. Det er tenkingen som ligger forut for hammerslaget som er viktig. De tankene som ligger til grunn for de fleste vestlige hammerslag synes altfor ofte å se seg blinde på forenklingens makt. Det er selvsagt ikke hammeren eller forenklingen som er fordummende, men det faktumet at man glemmer at verden er mer kompleks og flytende enn forenklingen. Verden består av mer enn spiker og knuste skaller. Diktene i Ars vivendi er, tror jeg, skrevet for å motstå en stillestående, forstående, forenklende eller fastspikrende tenkemåte. Nettopp derfor er diktene vanskelige.

Men hva vil det si å være vanskelig? Nettopp ved å beskrive diktene som vanskelige risikerer jeg å forenkle dem. Lest isolert og for seg selv synes ordet "vanskelig" å betegne noe klart og entydig. I Kunnskapsforlagets blå synonymordbok finner en derimot 54 (!) synonymer til ordet "vanskelig". Noen av dem er: brennbar, broket, delikat, forbannet, innviklet, komplisert, kontroversiell, besværlig, brysom, dårlig, kronglete, tornefull, fordringsfull, kresen, kritisk og utilfreds. En bedre og mer konsis beskrivelse av boken Ars vivendi klarer ikke jeg å gi. Det er interessant å merke seg at langt fra alle disse synonymene er like negativt ladet som ordet "vanskelig" er det. Særlig ordet "delikat" skiller seg ut, synes jeg. Noen synonymer til ordet "delikat" er: deilig, innbydende, pinlig og ømfintlig. Fortsetter en på dette viset å la synonymer bre og formere seg synes betydningen av ordet "vanskelig" å vokse til en sammensatt, flytende konstellasjon som det er umulig å behandle på en enkel og klar måte. Selve betydningen av ordet "vanskelig" er vanskelig; den er situasjonsbestemt og avhengig av den sammenhengen ordet brukes i. Betydningen flyter, ikke bare i lyrikk og annen skjønnlitteratur, men i all språkbruk.

La oss nå se på et eksempel fra Ars vivendi:

Dette diktet har tittelen: "Fredag: Sommerfugler" og finnes i samlingens første avdeling som heter: "1. uke: Tro". I diktets to første vers assosieres farger med forskjellige vokaler, dvs. at hørselen forbindes med synssansen. Denne koblingen mellom språk (vokaler) og sanser (hørsel og syn) kommer også til uttrykk i diktets hovedbilde, sommerfuglen. Den fungerer både som et bilde på naturens skjønnhet (oppfattet gjennom sansene) og som et symbol på diktekunst og kultur (oppfattet gjennom språket). Slike koblinger mellom natur og kultur, mellom sanser og språk, går igjen i hele diktsamlingen.

Hørselen og synssansen knyttes videre opp til fysisk bevegelse gjennom verbet "flyr". En sommerfugls evne til å fly assosieres med ordet gud i uttrykket "minimale guder". Videre settes sommerfuglens flakkende bevegelser i kontrast til det å være "nålt" eller "naglet" fast i stillstand og død (vers 3). Ordet "mening" er et synonym til ordet "tro" og settes her i forbindelse med noe fastnålt og statisk. "Keiserkåpe" (vers 4) er navnet på en kjent sommerfuglart som er utbredt over hele Europa. Dens vinger er oransje med svarte streker og flekker. Keiserkåpens larve lever utelukkende av fioler. Men ordet "keiserkåpe" betegner også et særegent klesplagg beregnet på monarker. I tillegg er ordet sammensatt av to selvstendige substantiver, "keiser" og "kåpe", som også er med på å spre betydningen av ordet keiserkåpe.

Sommerfuglens fargerike vinger lignes altså med en keisers seremonielle kåpe. Ordet "keiser" (i keiserkåpe) kan videre kobles til navnet på en av verdens mest kjente sommerfuglarter: monarksommerfuglen. Også monarksommerfuglens vinger er oransje med svarte streker, men langs kanten er det i tillegg et svart og hvitt mønster som skaper et inntrykk av hermelin, det pelsverket som brukes på kongekapper. (Den britiske monarken, Prins Charles, er forresten opptatt av å bevare monarksommerfuglen og andre truede dyrearter.)

Ordet "kopipyramider", fra fjerde vers, frembringer tanker om en egyptisk monark, en farao. Pyramider finnes også i Mexico som aztekernes siste keiser, Montezuma (vers 5), hersket over. Fjellskogene i det sentrale Mexico er en av monarksommerfuglens viktigste overvintringsplasser. De gamle aztekerne trodde at monarksommerfuglene var falne krigere i fargerik krigsmaling. "Kopipyramider" viser også til sommerfuglens trekantede vinger, samt til måten hver enkeltvinge utgjør et symmetrisk speilbilde (kopi) av den motsatte vingen. Uttrykket "flytende luft" skaper assosiasjoner både til væske, til gass og til bevegelse. "Keiserkåpe" gir igjen assosiasjoner til planten marikåpe som i gammel norrøn tid var et symbol for Frøya og jomfru Maria. Jeg siterer fra boken Våre vakreste fjellplanter. Form og farge. Utbredelse. Folketradisjon. Medisinsk bruk:

Allerede i førkristen tid var marikåpen godt kjent her i landet. Den ble sett på som et symbol for Frøya, fruktbarhetens og kjærlighetens gudinne. Etter hvert [...] ble planten satt til å representere jomfru Maria. Middelalderens alkymister forsterket denne troen gjennom sitt arbeid for å framstille gull ad kjemisk vei. [...] Marikåpens slektsnavn, Alchemilla, er et minne fra denne tiden. (Hermansen:65, mine uth.)

Måten Pål Hermansen her fletter historiske tråder sammen for å utvide forståelsen av planten og ordet "marikåpe" er helt analog til måten Georg Johannesen vever sammen mangfoldige assosiasjoner mellom ord og begreper. Det at marikåpen forbindes med gudinnen Frøya passer fint til den dagen diktet knyttes til i tittelen: fredag eller "Frøys dag". La oss fortsette med å følge diktets glidninger.

Ordet "keiserkåpe" kan forbindes med Montezuma og til mytene om gull som forbindes med hans navn. Den spanske conquistadoren Cortés erobret Mexico og tok Montezuma til fange. Spaniolene fikk lett spill fordi aztekerne mistok dem for guder. I følge én myte skal Montezuma ha blitt levende begravd i det gullet som var blitt betalt i løsepenger for ham. Uttrykket "spyler hans gullstøv" alluderer kanskje til denne myten. Mentezumas død veves da sammen med sommerfuglens endelikt på nålespissen. Ordet "gullstøv" assosieres videre med en humle med bakbeina full av gyllen pollenstøv (vers 5-6), og muligens også med støvet som danner mønsteret på sommerfuglens vinger. Humla sitter i en rose – marikåpen hører også til rosefamilien.

En glassvinget nattsvermers vinger forbindes med "blå silke" (vers 7). Silke fremstilles av kokongen til silkesommerfuglen og skaper assosiasjoner til Kina og til keiseren der; disse klinger videre sammen med hentydningene til Mexico (Montezuma) og Egypt (pyramide/farao). Uttrykket "det blødende øye i halsen" (vers 8) alluderer til ordene "rødt" og "knappenålen" i første strofe. Når sommerfuglen spiddes får den et blødende øye i halsen. Den før omtalte marikåpen ble i folkemedisinen brukt som et middel mot blødning. Endelig klinger de siste brune ordene "skosåler, avføring, søledam" sammen med frasen "svarte våren" fra andre vers. Sammen skaper de et inntrykk av avfall og forråtnelse som igjen vekker tanken om en inntørket, spiddet sommerfugl.

Slik kan man fortsette med å lese ord, vers, strofer og dikt i Ars vivendi. Mulighetene er mange. En slik assosierende og glidende lesemåte er krevende, men også spennende og givende. Jeg stopper her og begrense meg til lesingen av dette ene diktet. Men leseren må gjerne fortsette med flere dikt!

Jeg skal ikke påstå at Johannesen bevisst har tenkt på alle de tolkningene jeg her har antydet. Men min egen lesning av diktet har unektelig fremkalt disse tolkningene. Hvilken mening skal man så trekke ut av alle disse relasjoner som strekkes opp som silketråder mellom ord? Meningen er like enkel som diktenes ni-versede form: det finnes ingen entydig "mening". All mening er mangesidig, fri, sammenfiltret og uendelig. En mening gjentar seg som larver, kokonger og sommerfugler, som synonymer og ord, som vers, strofer og dikt, som timer, dager og uker, som årstidene, som Ars moriendi og Ars vivendi. Å gi en sommerfugl en entydig mening, er å spidde dens sanne vesen fast på en nål; det er å drepe. Den eneste endelige meningen er døden. Man kan spidde sommerfuglen og studere dens døde kropp. Man kan muligens utvinne medisiner av sommerfuglens gener som kan lindre syke menneskers nød. Alt dette er vel og bra, men man må ikke glemme at selve den levende sommerfuglen aldri er statisk og stillestående. Heller ikke atomene i sommerfuglens kropp er entydige og stabile. Det oppdages stadig nye elementærpartikler. Å spidde en sommerfugl eller en mening fast på en nål eller et ark er en grov forenkling, et primitivt hammerslag. Som nevnt er hammeren en nyttig redskap, men kanskje kan vi lære like mye av sommerfuglens bevegelser, av de sider ved sommerfuglens som ikke kan spikres fast? Kanskje finnes det andre tenkemåter som kan brukes til å studere sommerfugler og ord på, og som kan gi oss verdifull kunnskap om livet, språket og kunsten å leve?

Moderne kaosteori har skapt et begrep som heter "sommerfugleffekten". Den går ut på at en sommerfugls vingeslag et hvilket som helst sted på jorden kan bli opphav til en orkan et helt annet sted på jorden. En spiddet sommerfugl er derimot en skygge av seg selv, en mørk og vissen rest av livløs materie; den vekker assosiasjoner til ordene "skosåler, avføring og søledam". Selve ordet "sommerfugl" har på samme vis ingen fastspikret mening. Ord er flygende og fargesprakende vokaler, evig glidende synonymer.

Ars vivendi kan med hell leses som en slags synonymordbok. En må glemme den vanlige ordboken med dens entydige og enkle ordforklaringer. Ingen ville komme på å si at en synonymordbok er vanskelig eller at de ikke forstår den. Den gir ikke entydige forklaringer, betydninger eller begreper. Derimot skaper den assosiasjoner mellom begreper. Synonymordboken er full av sommerfuglaktige glidninger mellom ord. Et synonym er "et liketydig ord" heter det gjerne i vanlige ordbøker, men dette er bare halve sannheten. Synonymer er liketydige ord med nyanserte forskjeller, både i stavemåte, uttalelse og betydning. Livet selv er et synonym. I min synonymordbok står det 38 synonymer til ordet "liv". Noen av dem er: eksistens, jordeliv, levevis, virkelighet, væren, organisme, aktivitet, bevegelse, energi, farge, fart, flukt, lyst, munterhet, stil, varme. Georg Johannesen er innom de fleste av disse sidene ved livet i Ars vivendi. Det mest overraskende ordet i dette oppkommet er kanskje "farge". Det antyder den siden ved livet som har med variasjon og livlighet å gjøre, med det å sette farge på tilværelsen. Det er også interessant å merke seg at i middelalderens retorikklære ble ordet "farger" brukt om kunstneriske virkemidler generelt.

Ars vivendi inneholder et mylder av referanser til farger og lys og disse utgjør et klart ledemotiv i samlingen. Noen av fargene som diktene nevner er: gull, sølv, hvit, rød ,grå, grønn, svart, blå, grønnblå, rødbrun, brun og gul. Jeg får ofte inntrykk av at Johannesen velger ord ut ifra assosiasjoner til deres "farge" mer enn til deres mening. Ordenes fargeassosiasjoner utvikles på synonymisk vis gjennom hele boken. Typiske eksempler på slike ord er: sol, måne, snø, melk, rose, blod, bein, smaragd, gress, søle, natt, jord, glass og speil. Dette er ord som bærer i seg sterke konnotasjoner til farger og lys. Ordenes "farge" er et særlig godt eksempel på hvordan ord bærer i seg betydninger som er flertydige og som flagrer i alle retninger. På samme vis benytter Johannesen seg av ordenes konnotasjoner til andre sanser.

Alle diktene i Ars vivendi kan leses på denne glidende måten. Svært mange av Georg Johannesens skrifter er styrt av den samme retoriske driften mot meningens mangfoldighet. Diktene i Ars vivendi står slettes ikke på egne bein; de peker langt, langt utover seg selv og i mange forskjellige retninger. Leser man disse diktene på let etter en avrunding, eller et klart og entydig poeng, så leter man forgjeves. Av en eller annen grunn lengter vi mennesker etter den faste meningen, etter det stabile og uforanderlige. Bak vrimmelen av betydninger og surrende atomer som lyrikken og fysikken gjenoppdager for oss, projiserer mange av oss raskt en ny "sannhet", en guddom eller et big bang som igjen gir håp om å fryse fast én eneste klar mening. Vi lengter etter knappenålens stikk. Vi vil så gjerne sette punktum. Av og til kan lengselen etter statisk mening nesten fortone seg som en blind dødsdrift. Er det derfor menneskeheten er i ferd med å utslette seg selv? Er mennesket redd for livets åpenhet? Er vi redd for sommerfugleffekten? Monarksommerfuglen er ikke den eneste truede dyrearten.

"Men H. er ikke skeptiker, der lader alt sejle, selv om han er skeptisk overfor flertallets meninger og den tradisjonelle religion. Han søker etter tingenes natur, (gr. physis) [...] i forandringen er det konstante." Slik omtales den greske filosofen Heraklit i Politikens filosofileksikon. Bytt gjerne ut forkortelsen "H." med "GJ". Også Georg Johannesen er opptatt av at "alt flyter". Et nålestikk kan figurlig lignes med et punkt eller et punktum. Det finnes ikke et eneste punktum blant Ars vivendis 49 dikt. Ars vivendi setter ikke punktum. Kanskje kan man si at hele diktsamlingen utgjør ett eneste utvidet, flytende og uavsluttet tidspunkt. Men det ligger en fare i Johannesens avanserte og flytende form for retorikk: den må læres. Har man ikke lært å svømme risikerer man å drukne i livets elv. Den lesemåten som Ars vivendi krever kan lignes med det å kunne svømme; en må vende seg til å omgås et mer ustabilt, føyelig og flytende element. Små spedbarn har som kjent en medfødt evne til å svømme og bevege seg i vann. Det samme gjelder små barns språkevner. Barn lærer språk uten hjelp av ordbøker med den største selvfølgelighet. Barn har et åpent, lekende og assosierende forhold til språk (og vann), men som voksne mister de fleste av oss denne evnen. "Et barn kan lese et dikt, men ikke en diktanalyse" skriver Johannesen et sted. Vi tvinges inn i rigide og avgrensede former for handling og språkbruk. Vi hypnotiseres gjennom blind gjentakelse til å glemme verdens mangfoldighet. Men hvordan skal vi lære å svømme igjen? Ars vivendi har undertittelen de syv levemåter og tilkjennegir således å være et læredikt. Men boken har et begrenset publikum. Den tjener først og fremst som læredikt for viderekomne studenter. Den lærer en avansert og spesiell form for svømmeteknikk; en butterfly-teknikk. Georg Johannesen er en forfatter som skriver for den veltrente leser. Men hvem skal lære resten av oss å svømme?

"Alt er tenkelig, alt kan skje. Fremtiden er så åpen at det er verken ønskelig eller mulig å lage seg en fastspikret livsfilosofi." (Næss:10). Slik åpner første kapittel av Arne Næss sin bok Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft. I denne boken gjør Næss (med god hjelp fra Per Ingvar Haukeland) tingene enkelt. Eller rettere sagt, han gjør språket enkelt. Bokens setninger er klare og konsise. Språkbruken er tydelig, vanskelige ord og bilder forekommer sjelden. Men hva vil det si å være tydelig? Står ikke denne enkle språkbruken i kontrast til det Næss sier i den første setningen om at "Fremtiden er så åpen"? Visst er fremtiden åpen, visst går det an å si med Heraklit at "alt flyter", men likevel er det nødvendig å tydeliggjøre. Det er derfor Næss har utgitt boken Livsfilosofi. Han har et budskap som han vil tydeliggjøre for leseren. Alle mennesker tyder verden hver dag, uten at den stopper opp av den grunn. Det er ikke umoralsk å tyde verden. At noe blir tydeliggjort vil ikke si at det spikres fast for all fremtid. Men visse fakta synes likevel å stå urokkelig fast. Det at atomkraftverket i Tsjernobyl løp amok i 1989 vil fremdeles være et tydelig faktum i år 2089. Det at atombomben drepte og pinte hundretusener av mennesker i 1945 vil fremdeles være et tydelig faktum i år 2045. Visse kjensgjerninger synes nesten ufravikelige. Tok Heraklit feil? Kanskje kan man presisere det han mente ved å si at "alt tyder". Videre er det viktig å presisere at selv om alt flyter så har mennesket likevel en mulighet til å påvirke strømmen. Akkurat som sommerfuglens vingeslag langt inne i Brasils regnskoger kan bli opphav til en orkan på det norske nordvestlandet. Eller sagt på en mer jordnær måte: "Det er kun død fisk som flyter med strømmen".

Som filosof vet Næss at det er vanskelig å fri seg fra fagterminologiens tvangstrøye. Likevel mener han det er viktig å gjøre nettopp det. Det er ingen avansert form for butterfly-teknikk han gjør bruk av i denne boken. Setningene i Livsfilosofi er skrevet slik at de skiller seg minst mulig fra en folkelig talemåte. Derfor er språkbruken i boken enkel. Men nettopp ved å beskrive bokens språkbruk som enkel risikerer jeg å undervurdere den. Også ordet "enkel" er mer komplisert enn man umiddelbart får inntrykk av. I Kunnskapsforlagets blå synonymordbok finner vi 45 synonymer til ordet "enkel". Noen av dem er: grovhugd, hjemmestrikket, beinkjørt, forståelig, lett, elementær, beskjeden, folkelig, naturlig, nøktern, nøysom, upretensiøs, truverdig og ukunstlet. Denne ordflommen gir en meget fin karakteristikk av språkbruken i Næss sin bok. Vi merker oss at noen av disse synonymene er mer positivt ladet enn ordet "enkel" er det. Særlig ordet "beskjeden" skiller seg ut, synes jeg. Noen synonymer til ordet "beskjeden" er: kravløs, nøysom, stille og tilbakeholden. Ordet "kravløs" synes å passe til Næss sin retoriske strategi bedre. Der Georg Johannesen stiller høye krav til leseren synes Næss å bøye seg bakover for å tilpasse seg den ukonsentrerte, den utrente og fremfor alt usikre leseren.

Det er nettopp denne "hensynsfulle" retorikken som har irritert mange kritikere. Livsfilosofi er blitt kalt både "politisk korrekt", "ufarlig" og "banal". Videre er den blitt beskrevet som "en bok skapt for mennesker som ikke forventes å ha gjort seg noen egne tanker". Dette er en type kritikk som mange "enkle" mennesker må leve med til daglig. Helt fra skolealderen skilles det mellom "de flinke" og "de mindre flinke", mellom de som gjør seg "egne tanker" og de som ikke gjør det. Mindre flinke elever vil på mange vis, og gjennom hele livet, få høre at de er banale, dumme eller mindreverdige. De får banale karakterer, de får en banal utdannelse, de får en banal jobb, de lever et banalt liv under et banalt styresett i et banalt land, de har banale hobbyer, de ser banale filmer, de leser banale bøker, de sier banale ting og de gjør seg banale tanker. Næss stiller seg solidarisk med "de mindre flinke" og derfor preller all kritikk av ham. Ja, i enkelte kommentarer synes han fornøyd med den.

Det er ikke noe nytt at Arne Næss er opptatt av enkel språkbruk. Interessen for dagligspråket går igjen i svært mange av hans skrifter. Han har til og med innført begrepet "trivialisme" som term for å fremheve det han betrakter som verdien i det enkle. Inga Bostad har beskrevet Næss sin forståelse av "trivialisme" slik:

Og i Livsfilosofi sier Næss selv:

Skillet mellom "høyspente" og "lavspente" normer er interessant, og jeg tror det kan brukes til å beskrive forholdet mellom språkbruken i Ars vivendi og Livsfilosofi. En livskunst eller en livsfilosofi må nødvendigvis befatte seg med etikk og normer, og både Johannesen og Næss er opptatt av normer. Ars vivendi er til og med delt inn i avdelinger oppkalt etter de kristne og greske dyder (tro, håp, kjærlighet, mot, måtehold, rettferd og klokskap), som nettopp er en slags normer. Men en norm er vanskelig å fastsette klart og entydig, akkurat som et ords mening er det. Normer kan være flertydige, paradoksale, kontekstavhengige og konfliktfylte. De kan også være både høyspente og lavspente. Normer flyter, men nettopp derfor er det viktig å tydeliggjøre og trekke tråder mellom dem.

Arne Næss er ingen ordkunstner, ingen dikter. Han er derimot svært skeptisk til selve språkets egenverdi. Det tror jeg han gjør rett i. Språkets egenverdi er begrenset; verdien ligger i bruken. Språket er et verk-tøy, enkel som en hammer med muligheter for både gode og dårlige hammerslag. Næss synes å se en verdi i det enkle og banale nettopp fordi det begrenser menneskets språklige ferdigheter: