Helt i begynnelsen av søttitallet sto jeg en tidlig vårdag midt inne i en flokk matroskledde barn og spilte marsjmusikk på klarinett. Uranienborg skolekorps var ute og varmet opp til sesongen, og foreldre – noen av dem i "kapteins"-uniformer – gikk opp og ned i oppgangene, ringte på dører og tigget penger. Hjelmsgate 7 var en stor, gul boligblokk med mange leiligheter. Rett utenfor var det en plass stor nok til at korpset kunne stille seg opp, og derfra dekket vi også en rekke andre oppganger, forhåpentlig fulle av ikke altfor kritiske musikkelskere.

Til høyre for oss lå det en merkelig, rød trebygning, nærmest et kjempeskur. Vi ante ikke hva som befant seg inne i det. Høyt oppe på gavlen var det ett enkelt vindu – og akkurat da vi var ferdige med et nummer, åpnet vinduet seg og et rød/svart anarkistflagg ble rullet ned. En langhåret hippiejente hojet glisende ut mot oss måpende unger, før hun begynte å kaste noen trykksaker ned fra vinduet. Flere av oss plukket opp noen blader, men vi rakk ikke å lese i dem før "lederne" våre hadde satt flokken igang igjen.

Uranienborg skolekorps var kjent for sin elendige marsjdisiplin. Ved den årlige marsjkonkurransen fra Youngstorget til "stevnet" på St Hanshaugen, hadde Oslo Krets av Norges Musikkorps" forbund satt ut skjulte observatører langs ruten – inne i biler, bak aviser, i portrom og under busker? Vi lurte fært på hvor de var, og gikk og tittet til alle kanter – sikkert lite pent å se på fra et marsjestetisk synspunkt, i buskene. Uranienborg ble alltid dårligst. Grünerløkka vant alltid. De var stramme, hadde strøkne uniformer og nypussede instrumenter – jeg synes å huske at de også var mye høyere og penere enn oss, men det kan vel ikke stemme. Bedre kanonføde var de nok uansett, enn vår brokete forsamling av etterkommere fra høyborgerlige og bakgårdstapere. En trøst var det at det var vi som vant musikk-konkurransene.

Vel, på vei fra Hjelmsgate mot gamlehjemmet var det noen av oss som bladde opp i disse "gateavisene" som vi så generøst var blitt skjenket. WOW! Dette var krutt. Her var det tegneserier med eksplisitt sex og rusforherligelse, artikler om hippiemusikk og om å "knuse staten". Vantro bladde vi gjennom og sendte bladene rundt, før de ble skjult under marineblå uniformsjakker. At dette var "stoff" som de kapteinskledde lederne ikke ville sette pris på, var oss ganske klart.

Noen år seinere ble jeg involvert i den anarkistiske studiesirkelen på den AKP-dominerte videregående skolen. Vår studiesirkel var en slags parodi på maoistenes strømlinjede broilerkurs uten at vi helt visste det. Litt av en gjeng. Vi var vel en 6-7 stykker. Av dem endte minst 2 på psykiatrisk sykehus, en ble transvestitt, en ble narkoman og en ble redaktør i Aftenposten. Det var sistnevnte som var leder, selv om det var en anarkistgruppe. Han bestemte hvilke tekster som skulle leses, hvilket tempo de skulle leses i osv. Han hetset meg og et par av de andre for å være "borgerlige anarkister" som "drømte om et samfunn av selvstendig næringsdrivende". Det riktige var å være "arbeideranarkister". Vi på den gærne siden var "sånne Gateavisa-folk". Ja jøss, sa vi og ble kastet ut av sirkelen.

Da de bare var to igjen, og den ene – dama hans – brøt med "lederen", dugget sirkelen bort. En sirkel med bare ett medlem ble vel for mye av en påstand til at den var verd å opprettholde. Symptomatisk nok ble han like etter medlem av m-l-bevegelsen, forøvrig akkurat mens alle andre faneflyktet – og nå er han altså redaktør i Aftenposten. Vi i den "borgerlige" anarkistfraksjonen derimot, betjener i våre dager borgerskapet på en noe mindre åpenbar måte.

Gateavisa på slutten av søttitallet var svære greier. Avisa kom regelmessig, i store opplag og hadde en sverm av gateselgere som satte sitt preg på alle offentlige arrangementer på "venstresida" av noen størrelse. Jeg ble raskt en av selgerne – på frikonsertene på St Hanshaugen (stevner, de òg), på Kalvøya og rundt i byen. På første mai løp vi rundt med fargerike flagg og spredte våre glade buskaper – i heftig motstrid til de traurige m-l"erne som trasket av gårde med sine baktunge "paroler", under egne og andres vaktmannskapers strenge overvåkningsblikk. En saueflokk med tomme blikk! Det var litt mer meningsfullt å gå inn for fri skole, fri sex, fri hasj og fritid enn fritt Kambodsja – og fritt fram for kontrollfriken Pol Pot.

Ikke lenge etter tok jeg steget rett oppi den varme grøten inne i Gateavisas "kontor" i Hjelmsgate 3. Her var det voldsomme aktiviteter og et broket miljø – her la økoarkitekter planer for sunne hus, nudister tegnet kart over nakenstrendene, folk med grønne fingre diskuterte plantelys, Christian Vennerød og Syphilia Morgenstierne/Mari Toft kvesset sine penner og skrev festlige harselaser over vår politiske virkelighet. Jeg meldte meg til tjeneste og ble tildelt Gateavisas eneste lønnede stilling som altmuligmann (i ordets rette forstand) – og resten er historie, som ubeskjedne mennesker gjerne uttrykker det.

Seksti/søttitallets ungdomsopprør kan grovdeles i to trender. Disse to trendene kan knyttes til to sentrale begivenheter i to viktige byer –"The Summer of Love" i San Francisco 1967 og studentopptøyene i Paris -68. I San Francisco veltet anarkiet fram som reaksjon på Vietnam-krigen og tok form av et kulturelt oppgjør med den materialistiske og selvgode amerikanske tenkemåten. Musikken var midtpunkt – ungdommene samlet seg til konserter med Janis Joplin og Grateful Dead, de kledde seg i fargerike filler, røyka pot og droppet syre, og praktiserte en masse sex. I Paris tok anarkiet raskt en mer "politisk" retning – her gikk man straks igang med å bygge forbindelser til fagbevegelsen i et forsøk på å blåse liv i en hendøende kommunisme.¹. Mens Jerry Garcia koste seg med narkotika, skapte kronglete musikk og etterhvert lærte seg å finstemme sin gitar, satte Europas intellektuelle utfor i endeløse dogmatiske diskusjoner om "rette linjer" for et naturlig vinglete opprør.

I Norge klarte en liten maoistisk klikk fra et lokallag av SUF (Sosialistisk ungdomsforbund) å få føyd den forhåpentligvis magiske bokstavkombinasjonen (m-l) til partinavnet sitt. Med denne trylleformelen prøvde de å omdanne store grupper av opprørere til lydige redskaper for et håpløst prosjekt – nemlig å realisere en samfunnsvisjon som var så menneskefiendtlig, så autoritær, så dyster, så utrangert at den nærmest var en parodisk motpol til de spirene opprøret var vokst fram av. Men samtidig foregikk det en masse helt andre ting. Gamle Vaterland skole ble overtatt av frikerne og omgjort til "Et sted å være". Spirene herfra grodde opp til å bli Forsøksgymnaset. Nisseberget i Slottsparken ble okkupert og var i flere år en trivelig møteplass for alternative mennesker, før det mot slutten av søttitallet bare var et guffent dopmarked igjen av det, dominert av junkies og politiets telelinser. Definitivt slutt på "Parken" ble det da kong Olav endelig sa "Nok er nok" og politiet var nødt til å avvikle denne velfungerende overvåkingssentralen.

Alternativbevegelsen ga seg mange utslag. Noen var opptatt av miljøvern, ekte jordbruk og sunn mat, noen var opptatt av seksualitet og frigjøring, noen var opptatt av kriminalpolitikk, politivold og fengselsvesen, noen var opptatt av biltrafikk og sykler, noen var opptatt av rasisme og tredje verden, noen var opptatt av eksperimentell musikk og litteratur, noen var opptatt av CIA og konspirasjoner, noen av militarisme og ikke-vold, noen av kraftutbygging og Barsebäck, noen av husokkupasjoner og bygerilja, noen av piratradio og annen sabotasje, noen av bofellesskap og barneoppdragelse, noen av kvinnekamp, noen av psykiatri, noen av metafysikk, noen bare av seg selv og noen av alt sammen.

Alternative grupper oppsto og forsvant – ofte som en følge av maoistenes infiltrering. Maoistene mente naturstridig nok at all opposisjonell aktivitet måtte finne en felles forståelsesramme, fordi alt kunne belyses fra én sann kilde, nemlig "marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning". Alle kamper hadde til endelig hensikt å bytte ut de borgerlige autoriteter med "revolusjonære" autoriteter. Håkon Lie og Jan P. Syse skulle skiftes ut med våre lokale Stalin-kloner Sigurd Allern, Tron Øgrim og Pål Steigan. Militær strategi og disiplin ble viktigere enn respekt for mangfoldet, og selvhøytidelige, paranoide tvangstanker overtok for drømmer om fred og frihet.

Strevet etter "enhet" førte naturligvis bare til splittelse. "Kvinnekamp = klassekamp" var en typisk (m-l)-parole som førte til bitre stridigheter blant kvinnekjemperne. Maoistene prøvde å innta alle "frontorganisasjoner" for å omdanne dem til å bli deltakere i en mer egentlig kamp enn den de var dannet for å drive med. Et typisk paradoks oppsto da de blandet seg inn i homsebevegelsen – mange maoister var homser – for de fikk store vanskeligheter med å si hva som skulle skje med homsene "etter revolusjonen". I Kina var den offisielle holdningen at homser ikke fantes, fordi avvikende seksualitet var et produkt av det borgerlige samfunn. Slikt ville forsvinne så snart folket ble fritt!

Huff, åssen kan det ha vært å være en optimistisk homse med drømmer om seksuell frihet i den bevegelsen? Det må ha vært klamt og trangt. Så mye bortkasta tid. Maoistene ble eksperter i å kaste bort omgivelsenes tid på meningsløse rettlineære diskusjoner. Men ikke overalt. Noen steder holdt de seg unna. Gateavisa slapp å bli plaget. Og den virkelige alternativbevegelsen – de som dro av gårde for å danne framtidens grønne samfunn på forskudd – de så ikke så mye til maoistene. Når det kom til stykket, og virkelig arbeid skulle gjøres i fellesskap for å oppnå virkelige resultater, da foretrakk ml-erne å leve i forventning om en høyst fiktiv totalløsning. Hierarkistene trivdes ikke med brorskap.

Gateavisa ble den viktigste formidleren av alternativbevegelsens kultur i Norge. Alle de temaene som ble nevnt ovenfor fant plass i avisas spalter. Avisa hadde sin spede begynnelse i -69 under navnet "ph", deretter "Kimen" – som symptomatisk nok allerede i sine første, tynne numre berørte nesten samtlige av disse temaene. I -70 dukket det første nummer av "Oslo Gateavis" opp, og i første halvdel av søttitallet kom det sporadiske, fargerike utgivelser med sterkt hippiepreg. I -75 endret trenden seg. Den mest kjente GA-logoen ble introdusert, man gikk over til avistrykk og redaksjonen ble fastere og flinkere. I -77 ble det månedsavis og opplaget steg raskt. Høydepunktet i spredning ble nådd i mai -78 med et opplag på 20.000.

Fram til -83 fortsatte månedsutgivelsene, med et noe synkende opplag. I denne perioden ble de fleste av "hitsene" produsert – tyveriet av Kåre og Gros søppel med tilhørende analyse, den forbudte Folkevognreklamen, det forbudte pornonummeret, reggae-nummeret, den første pønkeavisa, oppskriftene på hasjdyrking og piratradio, de satiriske valgplakatene, osv. Fra -83 sank utgivelseshyppigheten, og avisa tok andre former. Nye koster feiet. I en periode tok den navn etter en russisk moteideologi utfra en drøm om slik å nå ut til større segmenter av borgerskapet, før den gikk tilbake til seg selv igjen. Stoffområdene var i hovedsak de samme, muligens med noe mer vekt på metafysikk – magi, Crowley, LSD – enn tidligere. Gateavisa eksisterer fortsatt, og redaksjonen, i enda en ny inkarnasjon, holder fortsatt til på "kontoret" i Arbeidskollektivet i Hjelmsgate 3. Siste utgave i skrivende stund kom midt i november, og handlet om husokkupasjoner, poltivold, spekulative predikanter, internasjonal kapitalisme, Fristaden Christiania, Amsterdam, India, tjall, verdensrommet, Freak Brothers, osv. En omfattende nettside er under konstruksjon, og mye GA-stoff fra før og nå er lagt ut. Adressen er http://wit.no/Doogie/GA.

Gateavisa var på mange vis en "mor" for en rekke andre tiltak. Fra Hjelmsgatemiljøet kom det ut andre publikasjoner som Folkebladet, Ekstremisten, Supergutt, Bulletin, Bang, Fridikt, Tidevann osv. Andre fikk hjelp til å lage tingene sine på Gateavisas reprokamera – de uavhengige plateselskapenes pønkesingler, Skippergata-ungdommens avis Barrikaden osv. Undergrunnstegneseriene fikk plass i egne utgaver av Gateavisa, og flere av miljøene som dannet seg i den forbindelse laget etterhvert egne publikasjoner. Andre viktige bivirkninger av Gateavisas væren var etableringen av Norges første pønkeklubb, og like etter Norges første reaggaeklubb, der Mari Toft tronet som platespillernes dronning og hadde dansegulvet i sin hule hånd.

Den sosiale betydningen av Gateavisa var enorm for spredte avvikere utover landet. Redaksjonen fikk ofte takkebrev fra mennesker som i avisa endelig hadde funnet en luke ut av sin knugende virkelighet. Gjennomgående uttrykte de stor lettelse over å oppleve at det fantes andre som også hadde skjønt "det". Fanger og psykiatriske pasienter fikk avisa tilsendt gratis. Men det kunne også bli bråk. Rasende mødre kastet avisa ulest i ovnen, og indignerte naboaksjoner boikottet Narvesen. En dame på Jæren var faktisk så eitrandes at hun kjøpte opp alle eksemplarene i den lokale kiosk for å hindre andre i å få tak i den snikende giften. Redaksjonen insisterte da overfor Narvesen-konsernet på at de straks måtte sende en MASSE aviser nettopp dit, slik at monopolinstitusjonen kunne ivareta sine idealer om "Fritt ord" – men neida.

Der andre strevet etter urealiserbare mål, konsentrerte alternativbevegelsen seg om å bruke krefter på ting som kunne utrettes umiddelbart. Ml-erne påtok seg frivillig det arbeidende folks tvangstrøyer, fordi de trodde at de gjennom sitt ypperlige offer – deltakelse i industriens nedverdigende prosesser – skulle klare å tenne gnist blant kolleger. Resultatet var slik det ofte blir for messianikere – ikke noe særlig annet enn at store ungdomsgrupper kastet bort sin gullalder i tomt slaveri, med det formålet å senere kunne opprette et "meningsfullt" slaveri.

Alternativbevegelsen ville ikke vente, den ville høste fruktene av anarkiet umiddelbart. Gjennom opprettelsen av frivillige, maktløse sammenslutninger, kunne man få en forsmak på framtidens goder. Anarkismen var ikke et samfunn som skulle skapes en eller annen gang, den var en tenkemåte man skulle anvende umiddelbart i gjennomføringen av "kule" ting. Utopien kunne bli virkelig i menneskenes holdninger, og gjenspeiles i produktene. Gateavisa kjempet ikke for anarkismen. Den var anarkismen. Er, rettere sagt.

Den norske alternativbevegelsen har vært sterk, den har omfattet mange mennesker, og den har gitt mange resultater. En typisk slektning av bevegelsen er miljøstiftelsen Bellona som har klare anarkistiske trekk på organisasjonsplanet. Men i den allmenne historieforståelsen har denne trenden hatt liten plass. Det er blitt skrevet mye om ml-erne og deres kompanjonger og konkurrenter på den marxistiske venstresida. Maoistene har skrevet bindsterkt om seg selv – enten i skjønnlitterær form eller i form av halvhjertede oppgjør. Dette skyldes ikke minst den merkelige dragningen bevegelsen hadde på litterære talenter, og den store mengden omkringstående akademikere som etterhvert har nådd publiseringsalderen.

Dette er ikke stedet til å foreta en dyp analyse av det litterære borgerskaps kjærlighetsforhold til "arbeiderlitteraturen". Ei heller kan vi bruke mye plass på å dvele ved det pussige hierarkiet av forfattere som kretset rundt et litterært vidunderbarn fra Sandefjord og blindt fulgte ham inn i en poetikk han selv avslørte som falsk i samme øyeblikk som han trådte inn i den. Ikke engang hans høyst interessante "liksom"-oppgjør i romanen om de som trodde de kunne sykle på vannet – et oppgjør som egentlig ikke består av annet enn en latterliggjøring av villedete idealister fra en av villederne – kan vi oppholde oss ved. Det er her nok å minne om at opphavsmannen fremdeles er medlem av "Arbeidernes kommunistparti" og fortsatt støtter Maos kulturrevolusjon.

På mange måter er historien først og fremst historikernes problem. Den måten de velger å framstille den på, endrer ikke på det som skjedde. At mange av dem har valgt å gi en sentral plass til en bevegelse som ikke fikk utrettet noe nevneverdig positivt, men framfor alt hadde negative virkninger på både opprøret og opprørerne, bidrar mer til portrettet av dem selv, enn av deres tid. Noen dyp forståelse av ml-fenomenet får vi ikke før noen andre enn deres egne, selvforherligende ledere tar seg bryet med å skrive sine fotsoldaters åndshistorie.

Jeg skrev at Gateavisa ikke jobbet for anarkismen, men realiserte anarkismen i sine spalter. Det er akkurat dette som er poenget med Syphilia Morgenstierne/Mari Tofts nye bok: Elsk deg rik (Pax 1999). Selv om den foregir å gi intet mindre enn anarkistiske løsninger på verdensproblemene, ligger dens største verdi i måten den reflekterer et anarkistisk tenkesett på. Hennes utopier ligger enten langt tilbake i førhistorisk tid, eller langt, langt forbi gullslottet som hang i luften, men i bokas tekst er utopiene virkelige. Derfor er Elsk deg rik usedvanlig forfriskende lesning. Akkurat slik Gateavisa ga vink om huller i virkeligheten for isolerte avvikere, gir denne boka en betimelig påminnelse om at fantasien rekker lenger enn kulturen.

Mari Toft hadde en helt sentral plass i Gateavisas redaksjon i "storhetstiden". Både forbedringene i form og innhold på slutten av søttitallet var i høy grad hennes fortjeneste. Hun var et mangefasettert talent – dyktig med foto og layout, dyktig med redigering av andres stoff, flink til å organisere praktisk arbeide, flink til å gi presise vurderinger og kommentarer, flink til å sette folk igang med journalistiske prosjekter. Men først og fremst var hun en glimrende skribent. Når man blar tilbake i årgangene finner man raskt at nesten hvert nummer hadde vesentlige bidrag fra hennes penn – ofte artikler som kan leses idag med like stort utbytte som dengang.

Etter tiden i Gateavisa gikk Mari på et vis inn i en skyggetilværelse. Hun prøvde seg med en ukebladparodi – "XS" – som til tross for lovende takter bare kom med ett nummer. Enkelte sporadiske opptredener i presse og kringkasting trakk henne ut av hiet, men det var først da hun lanserte Prosa – tidsskrift for skribenter i 1995 at hun var tilbake på banen for alvor. Dette bladet, som blir utgitt av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening, nådde et foreløpig høydepunkt høsten -99 da redaktøren med utgangspunkt i "slaktingen" av Universitetsforlaget nådeløst utleverte forlagsbransjens stormoguler – herværende tidsskrifts utgiver William Nygaard og eks-maoisten Geir Mork i Gyldendal.

Mange satte sine drikkevarer i vrangstrupen da de fikk se hennes hemningsløse harselas over de hellige kyr. De som kjente hennes praksis fra Gateavisa kunne derimot trekke et lettelsens sukk. Hennes opphold i hiet hadde ikke sløvet klørne. At vår "offentlighet" i mellomtiden derimot var blitt betraktelig sløvet er et beklagelig faktum, men forsåvidt ikke Maris problem. Men det er kanskje vårt felles ansvar.

Elsk deg rik er en lang enetale der Mari Toft under sitt psevdonym Syphilia Morgenstierne altså lanserer "anarkistiske løsninger på verdensproblemene". Hun begynner friskt med et angrep på den norske selvforståelsen, og viser allerede her at hun har et globalt perspektiv. I motsetning til så mange moderne tenkere som snakker om "postindustrialisme" (bare fordi det ikke ligger noen fabrikker i umiddelbar nærhet av våre boliger lenger) er Mari Toft helt på det rene med at "vår" rikdom er resultat av andre menneskers slit. Hun tar noen saftige avstikkere innom u-hjelp og prøverørsbefruktning før hun gir seg i kast med "de rikes verden".

Det kan sikkert innvendes mye mot de økonomiske analysene som presenteres. Bokas bilde er unyansert og morsomt, men man aner en dystopisk antimodernisme under – som om kapitalismen skulle være en ideologi laget av dystre herrer samlet i styrerom bak nedrullede gardiner. Jeg tror ikke man kommer særlig langt før man innser at kapitalismen er det stikk motsatte av en ideologi. Kapitalismen er en praksis som dukker opp så fort mennekset får beveglsesrom. Ideologiene dreier seg om hvordan driftene skal temmes.

Til tross for sin grunnleggende fiendtlighet til staten, uttrykker hun bekymring for statens sviktende muligheter for skatteinndrivelse i markedstriumfenes tid. Samtidig sier hun i mer tradisjonell anarkistisk ånd at staten må knuses. Men er denne staten å forstå som "sam-funnet" – altså resultatet av at folk har funnet sammen – eller er den gjenlevningen etter fyrstenes jernvelde? At staten selv, og dens mest trofaste tjenere i de siste århundrene har drevet en aktiv lobbyvirksomhet for å få "folket" til å oppleve seg som medeiere og medansvarlige – noe som kanskje har vært en viktig årsak til at det er blitt tenkt anarkistiske og kommunistiske tanker om hvordan "vi" vil ha det – forhindrer ikke at det mest påfallende trekk ved stater er kontinuitet i reelle privilegier. Og jeg tror ikke det lar seg gjøre å trylle bort denne strukturen, selv om tanken er fristende.

Kapitlet om "de rike" avsluttes slik: "Hele bank- og pengevesenets historie er ikke noe annet enn historien om det ene kuppet etter det andre. Slike kupp kan best besvares med motkupp – vennlige motkupp fra fredelige mennesker som bryter sitt avhengighetsforhold til institusjonene og inngår sine egne frie avtaler med hverandre i stedet." Men dette er vel ikke noe man kan vise til at har skjedd? En fin ønsketanke, joda. En annen løsning hun lanserer er gaver, men jeg vet ikke helt om hun tenker seg det i amerikansk forstand der pengesterke operatører kan gi kultur og forskning retning gjennom øremerkede gaver. Den slags økonomi har jo klare demokrati-problemer.

Den lingvistiske kritikken i boken er alltid poengtert og god. I kapitlet om arbeid – "Retten til dovenskap" – kommer følgende betenkning: "Vi har mennesker som gir, og mennesker som tar. Men er det noen som innbiller seg at ‘arbeidstakere’ er folk som bare tar og tar, mens ‘arbeidsgivere’ er gode mennesker som øser ut gaver? Neppe. Det er noe feil ved ordbruken." Mari dekonstruerer hele vår oppfatning av arbeid, og nevner Erik Damman som på 70-tallet kom "med et friskt, om enn noe diffust budskap om å sette ned tempoet, arbeide mindre og leve mer". Det er ganske påfallende at hun her ikke nevner sin mangeårige kollega fra Gateavisa, Christian Vennerød, som i 1982 kom med boka Arbeid mindre, lev mer. Svært mange av analysene omkring arbeidslivet i Elsk deg rik er nært beslektede med Christians forklaringer.

Enda mer påfallende er det at Mari ikke nevner Christians bok i det neste kapitlet – "Kunstnerlønn til alle". Begge bøkene har naturligvis sine forløpere hos tidligere tenkere – de nevner begge de danske "arbejdsskye" – men det hjelper ikke, vår andedam er for liten. Kapitlet dreier seg om avskaffelsen av lønnsarbeidet, og innføringen av en ny ordning der alle mennesker skal få en lik sum penger utdelt av det offentlige, akkurat slik det gjorde det i Christians bok. Hos Christian kalles fenomenet "borgerlønn", og han kommer fram til 50.000 pr snute årlig etter et luftig regnestykke. Mari kaller det "kunstnerlønn" og lander på 60.000 etter en like luftig ekskurs. Hvis inflasjonen fra 1982 til 1999 tas i betraktning – pengeverdien er på den tiden omtrent halvert – har Maris regnestykke en betraktelig mer nøysom sluttsum. Men Christian forutsetter at vi jobber 10% av hva vi jobber idag, der Mari regner utfra at vi ikke jobber i det hele tatt for disse pengene.

Denne artikkelen er heller ikke stedet for å saumfare disse utregningene. For meg har de litt preg av slike regnestykker som verserer på nettet som spam – slik talltrylling som kommer fram til at det bare er du og jeg som jobber i samfunnet "og der sitter du og leser privat e-post!" Det er imidlertid god lesning i disse analysene – mer fordi de er brusende selters for tanken enn fordi de staker noen vei ut av "uføret".

Kanskje det også ligger noe symptomatisk i begrepsbruken. Christian ville at vi skulle lønnes fordi vi er "borgere", mens Mari vil lønne oss som "kunstnere". Christian er som redaktør for Dine penger blitt jordmor for borgernes trang til å begrense sine utlegg til "fellesskapet", mens Mari som redaktør for Prosa hjelper de litterære brukskunstnere å bli klar over sin situasjon og sine rettigheter, slik at de kan få større selvrespekt og kanskje også bedre utkomme.

Det siste kapitlet i boka handler om etikk. Mari gjør seg til talsmann for en Stirnersk tanke om at man bare skal tenke på seg selv. En slik radikal egoisme er nøkkelen til respekt, fordi man som suverent ego er nødt til å behandle alle andre også som suverene egoer. Her er Mari på sitt beste. Hun gir et kort panorama over anarkismens historie, forklarer hvordan skolen knuser mennekets evne til å tenke selv, og lanserer sin nye etikk – "Etter syndfloden kommer jeg". For Mari er ikke denne egoismen noe fritt fram til å ta seg til rette overfor andre, men tvert imot et sterkt, Bjørneboesk krav til personlig ansvar for ens handlinger og et ufravikelig krav om å nå sine konklusjoner utfra egen tenkning.

Også i etikk-kapitlet ligger hun veldig tett opptil sin gamle Gateavisakollega – for eksempel de tankene han lanserte da han harselerte over Verdikommisjonen i et provokasjonsforedrag på Fremskrittspartiets landsmøte 26.4.99. Jeg tror deres forståelse av anarkismen er ganske sammenfallende. Men det kan godt hende jeg tar feil i det. Det kunne vært artig å se hvordan de to ville avgrenset seg mot hverandre i en debatt.

Et annet fellestrekk ved de to er "kjendis"-statusen. Til mange veteraners hevede øyebryn og oppgitte skuldertrekninger har Christian i en årrekke profilert seg selv som "tidligere redaktør av Gateavisa" til tross for at han er fullt klar over at han aldri var redaktør av denne avisa i noen forstand som likner på den allmenne forståelsen av ordet. "Men vi var jo alle redaktører," sier Christian. Kanskje det. Men så lenge ingen andre sier det, må han jo skjønne at det ser ut som om vi jobbet for ham – i "hans redaktørtid". Og det vet Christian veldig godt at det var ingen som gjorde.

Mari har sikkert mislikt denne frekkheten. Men nå gjør hun en tilsvarende tabbe, for bakpå boka hennes står det: "Syphilia Morgenstierne, eneste åpne anarkist i den norske offentlighet, svarer på [osv]". Det er ikke så lett å skjønne hva hun vil med å si noe sånt. F.eks. Christian sto jo nettopp fram – på nevnte FrPs landsmøte – som "åpen" anarkist. Jeg foretrekker også her å anlegge en radikalt positiv fortolkning av Maris utsagn. I likhet med så mye annet i boka er dette en provokasjon som skal få oss til å "tenke selv". De som måtte føle seg provosert av karakteristikken får værsågod stå fram i "offentligheten" og melde seg som anarkister. Det er selvsagt fritt opp til Mari å ikke følge med på Christians utspill, men absoluttistiske uttalelser som den hun kommer med her, har lett for å støte på skjær i sjøen. Selv har jeg aldri likt å smykke meg med merkelapper, men jeg skal nå overveie det på nytt.

Det er i det hele tatt de forfriskende provokasjonenes elegante form som er bokas styrke. Mari bedriver politisk skandalejournalistikk, men vel og merke ikke i den forstand at hun skandaliserer enkeltpolitikere – det er politikken hun skandaliserer. Mange av tankene ville kanskje ikke klart seg mot en grundig og saklig analyse, men en slik analyse ville gått glipp av vesentlige, kunstneriske poenger. Mer enn å gå løs på samfunnsinstitusjonene er Mari ute etter å storme vår sløve vanetenkning, og for å oppnå dette tar hun villig på seg hoffnarrens ringlende bjeller og fargerike kostyme. I tekstens harselas triumferer anarkismen.

Det er en påfallende kontinuitet i Gateavisas tematikk og stil, til tross for full utskifting av redaksjonsmedlemmene en rekke ganger. Uavhengig av de overfladiske skiftene i kulturen forøvrig, fortsetter avisa å minne oss om anarkismens gyldighet som kritikk av kontrollsamfunnet, og som luke ut i en større virkelighet. Så lenge vi lever i et samfunn som kan finne på å nedsette en statlig kommisjon for korreksjon av våre verdier, vil det alltid dannes slike motkrefter. Det er ikke så farlig hvem som akkurat i øyeblikket er kalt til å gjøre jobben. Gateavisa er i mindre grad et produkt av sine medarbeidere, enn de et produkt av den. Som Jung sier det: "Det var ikke Goethe som skapte Faust, men Faust som skapte Goethe".

Man skal ikke kritisere en bok for hva den ikke er. Det er nok å forholde seg til det den sier. Men siden denne artikkelen ikke bare er en bokanmeldelse, er det fristende å avslutte med å rette blikket mot et felt Mari bare berører marginalt – et felt der man kan si at anarkismen virkelig har triumfert – nemlig internettet. Til tross for enkelte operatørers lumske forsøk på å rappe denne nye virkeligheten ved å sette tekniske stengsler for den frie utvekslingen av informasjon, er toget etter all sannsynlighet allerede gått. Diktaturene biter negler og aner ikke hvordan de skal klare å hindre at folk får tilgang til alternative sannheter. Hackere knekker de hemmelige kodene nesten like fort som de blir lansert, og mengden av data som farer rundt i elektrisitetens hastigheter gjør det svært vanskelig å gjete folkene. Ikke minst ble det tydelig under opptakten til demonstrasjonene mot WTO-møtet i Seattle i november/desember -99. Allerede i lang tid hadde det foregått en omfattende, uformell organisering via nettet slik at demonstrasjonene kunne springe ut på helt forskjellige steder til samme tid, med kraftig argumentasjon i ryggen og voldsomt gjennomslag i media. USA hadde ikke sett tilsvarende opptøyer på flere tiår, og møtte det hele med en uvanlig råskap. Slik ble makten tvunget ut i åpenhet, og "det frie markedet" som gjennom sin hyllest til overproduksjon og transport kanskje bidrar til å påføre vår klode banesår, fikk alvorlige problemer med å bevare ansikt. Det er ikke usannsynlig at presset fra demonstrantenes overveldende argumentasjon bidro til at de dresskleddes toppmøte utartet til storskalet krangel.

For oss anarkister ble det en herlig innledning til det nye årtusenet.

1
Denne forenklingen er grov med vilje – det er klart at disse trendene var sterkt sammenrørte, både i de enkelte opprørere og i den forstand at det fantes en masse "politiske" elementer i San Francisco og i resten av USA (det er nok å tenke på Svarte Pantere), akkurat som det fantes en masse frikere i Paris og i resten av Europa.