Steens bok Underveis: Det 21. århundrets velferdssamfunn ble utgitt i tilknytning til FAFO-prosjektet "Det 21. århundrets velferdssamfunn", som LO bestilte til sitt 100 års jubileum. Prosjektet har endt opp med et berg av rapporter om ulike sider ved samfunnets utvikling. Men dersom Steens bok skal være en slags generaliserende politisk oppsummering av prosjektet, er jeg fristet å si som Georg Johannesen sa om Skards bok Nyradikalismen: Her er det gjort et stort og meningsløst arbeid.

Boka er et 350 sider langt politisk kåseri i velkjent steensk stil. Vi møter en som taler til hjertet og følelsene, innimellom blandet opp med en rekke presise, treffende poenger og situasjonsbeskrivelser. Enkelte steder er det lett å nikke bifallende til hans mesterlige kårdestikk, særlig der han spidder sine motstandere. Andre steder, og dessverre oftere, blir imidlertid hans retorikk så tom og intetsigende at jeg lurer på hva det er mannen egentlig vil?

Steens eklatante avretting av Nina Karin Monsens reaksjonære og kvasifilosofiske oppgjør med velferdsstaten i fjorårets bok, Velferd uten ansikt – En filosofisk analyse av velferdsstaten, er en sann glede å være med på (s. 160). Likedan er hans oppgjør med Milton Friedman og markedsliberalismen. Når han konkluderer med at "jeg skjemmes over at den globale venstresiden jeg tilhører, ikke klarte å ta et knusende oppgjør med denne måten å tenke på" (s. 149), så er det ikke vanskelig å mobilisere sympati med forfatteren. Etter hvert viser det seg imidlertid at dette "oppgjøret" blir et ideologisk røykteppe for nettopp å ta et steg i retning markedsliberalismen. Steen er "underveis".

Steens store problem er at han ikke forteller hva innholdet i "den tredje vei" skal være. Her henfaller han tidvis til politisk babbel som kunne vært en Gro Harlem Brundtland verdig: "Den tredje veis ideer må omstøpes til konkret politikk etter hvert, både lokalt, innenfor rammen av nasjonalstaten, regionalt og globalt." (S. 302.) Ja visst, ja!

Programmatisk proklamerer Steen sosialdemokratiet som historiens seierherre – etter at alle andre ideologier er døde. Det skjer samtidig som han erklærer det tradisjonelle sosialdemokrati som et historisk tilbakelagt stadium, og beskriver den globale markedsliberalismens seiersmarsj over verden, med økende sosiale og økonomiske forskjeller som de mest slående ytre kjennetegn. Hvilken seier er det da de har vunnet?

I sine modne år peker også han, som professor Arne Næss,på følelsenes som sentrale for liv, samliv og samfunn. Ja, følelsene har sogar vært "den sterkeste drivkraften bak utviklingen av velferdsstaten", mener han (s. 49). Om følelsene spiller en like sentral rolle i de for tiden omfattende angrepene på velferdsstaten sies det ingenting om. For å sikre seg mot kritikk fra venstre, smører han seg imidlertid inn med et lag politisk teflon som skal gjøre at ethvert angrep preller av: "Jeg begir meg inn på den tredje vei med full innsikt i det faktum at jeg vil møte mye skepsis og motstand fra det tradisjonelle venstre, industrisamfunnets venstreside som jeg selv tilhørte så lenge industrisamfunnet varte, og helt sikkert fra den gruppen som Berge Furre har kalt ‘museumsvaktene’. Museumsvakter finner vi for øvrig ikke bare i SV, men også i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen." (S. 297.) Dermed har venstrekritikken allerede fått sitt stempel – den debatten er lagt død!

Steens svar på det postindustrielle samfunns utfordringer og sosialdemokratiets behov for fornyelse er altså å finne i "den tredje vei". Hva denne består i, framstår for meg som en gåte – også etter å ha lest Steens bok. Den er verken det tradisjonelle, eller industrisamfunnets, sosialdemokrati eller markedsliberalisme, men noe midt i mellom. Den utgjør imidlertid ikke et alternativ til kapitalismen, ettersom forfatteren påstår at "i denne nye tid har jeg ennå ikke – og jeg har søkt mange steder – funnet noen alternativer til kapitalismen som økonomisk system." (S. 283.)

Steen fortsetter med å fastslå at "kapitalisme praktisert i samsvar med ordets egentlige mening er å skape nye verdier og å bruke av dagens overskudd til å investere i morgendagen." Se, det må være en viktig erkjennelse! En slik kapitalisme skulle vi vel alle ønske oss.

Ellers blir Steen påfallende kryptisk i sin framstilling av den tredje vei. Han viser til opphavsmannen,Tony Blairs inspirator, Anthony Giddens, men tilslutter seg ikke åpent hans ideer, verken når det gjelder skepsis til velferdsstaten, aksept for større sosiale forskjeller eller hans søking til det såkalte politiske sentrum. Samtidig er Steen enkelte steder så (bevisst?) uklar, at det er vanskelig å skjønne hva han egentlig mener. Tør han ikke å ta skrittet helt ut? Frykter han reaksjonene ved åpent å tilslutte seg Giddens ideologiske høyredreining? Er den tredje vei en ideologisk kafeteria hvor hver og en kan sette sammen sin egen meny?

Det antydes likevel at den tredje vei betyr blandingsøkonomi, samt styring og regulering av kapitalismen (svært så tradisjonelt sosialdemokrati fra industrisamfunnets), bare med den forskjellen, selvfølgelig, at styringen nå må skje på regionalt og globalt plan. Først og fremst er det imidlertid "solidaritetsalternativet" som framheves som det mest lysende eksempel på tredje vei-politikk i vårt land de siste årene. Altså en politikk for tilbakeholdenhet i lønnskampen for å sikre norsk konkurranseevne på et stadig hardere verdensmarked. Dette er heller ingen ny oppfinnelse, i ulike former har lønnstilbakeholdenhet vært fagbevegelsens rolle i store deler av etterkrigstida – altså nok en gang tradisjonell sosialdemokratisk politikk.

En av de uuttalte, men likevel nødvendige, konsekvensene av denne politikken har vært en omfattende omfordeling fra arbeid til kapital. Målet har som kjent vært å holde lønnsutviklingen i Norge på nivå med eller lavere enn våre konkurrentland. Denne politikken lykkes med andre ord best som nasjonal politikk dersom ingen andre land gjør det samme. Skulle det skje, vil det selvfølgelig ende opp med en nedadgående lønnsspiral, der arbeidstakere i ulike land vil underby hverandre i kampen for konkurranseevnen – altså en splittelse av fagbevegelsen etter nasjonale skillelinjer. For internasjonalisten Steen må da det i det minste representere et tankekors.

Det tyske metallarbeiderforbundet IG Metall lanserte i fjor høst et interessant alternativ til denne nasjonale solidaritet med kapitaleierne. Forslaget gikk ut på å samordne tariffpolitikken og koordinere lønnskampen i Europa med sikte på å motvirke den økte faren for sosial dumping som innføringen av Euro medfører, samt å sikre at en større andel av verdiskapingen skulle gå til arbeidstakerne. Dermed ville konsumet – og med det produksjon og sysselsetting – øke. Utspillet varslet på mange måter et faglig-politisk linjeskifte i Europa, og var inspirert av den avgåtte tyske finansminister Oskar Lafontaines ideer. Altså et godt gammelt sosialdemokratisk perspektiv. Det var snev av keynesianisme i det, der fordelingen av verdiskapingen mellom arbeid og kapital igjen skulle settes i sentrum. Det norske Fellesforbundet reserverte seg imidlertid fra dette forslaget. "Solidaritetsalternativet" sto åpenbart i vegen for deltakelse i en solidarisk lønnskamp i Europa. Likevel representerer det altså det mest lysende eksempel på "den tredje vei" i Steens internasjonalistiske perspektiv!

Med min beste vilje kan jeg ikke finne en eneste ny tanke i Steens utlegning av den tredje vei, enn si et system av tanker som kan utgjøre en ny samfunnsteori, en ny samfunnsmodell – for ikke å si en ny ideologi. Ettersom han unndrar seg å ta standpunkt til aktuelle, konkrete saker, blir det vanskelig å skjønne hva nytt den tredje vei egentlig representerer. Den åpner riktignok for privatisering, blant annet gjennom påstandene om at "borgerne spør ikke hvem som utfører de ulike tjenestene, men om de blir utført og hvordan de blir utført" (s. 277), og at "den tredje veis politikk må reformere offentlige institusjoner slik at de blir gitt fornyet vitalitet, men ikke nødvendigvis eller utelukkende som statlige institusjoner." (S. 300) Men å skape en ny teori, eller politisk retning, for å legitimere privatisering eller andre deler av den omfattende høyredreiningen (også kalt moderniseringen) av sosialdemokratiet siden høyrebølgen slo inn over vårt samfunn på 80-tallet, er vel ikke meningen, eller hva?

Vi lar Per Edgar Kokkvold svare: "Bill Clinton og Tony Blair har på hjemmebane lansert begrepet ‘The Third Way’, den tredje vei, eller den tredje måte. De er opptatt av sosial rettferdighet og vil fattigdommen til livs, men våger ikke å ta de upopulære beslutninger som er nødvendig for å bekjempe fattigdommen og de økende klasseskillene. Slik sett er New Labour et samlingssted for dem som alltid har ønsket seg et parti som er balsam for sjelen, som bryr seg om sine medmennesker, som gir de veltilpassede en følelse, eller i hvert fall en illusjon, av å være hva Bryan Gould har kalt de underprivilegertes blodsbrødre, uten å måtte risikere de komfortable privilegier de selv nyter og for enhver pris ønsker å beholde." (Dagsavisen 22.5.99).

Steen videreformidler en forståelse av globaliseringen som store deler av den økonomiske, politiske og administrative eliten deler med ham, nemlig at den nærmest som en naturlov tvinger seg fram. Informasjonsteknologien, den teknologiske revolusjonen, blir framstilt som den viktigste drivkraft i kapitalens globalisering. Den er dermed ustoppelig, irreversibel – noe man bare må forholde seg, ja, tilpasse seg til.

Det er uforståelig hvordan snever teknologideterminisme på denne måten har fått fotfeste i ledende AP-kretser. Den overgår stalinismens historiske determinisme, denne teorien om at sosialismen med nødvendighet ville følge av kapitalismens iboende motsetninger. Den fornekter at samfunnsmessige prosesser har samfunnsmessige årsaker – også på dette området. Teknologien spiller selvfølgelig en rolle for den form globaliseringsprosessen i dag tar, men den er ikke drivkraften. Sosiale drivkrefter må først og fremst søkes i sosiale og økonomiske forhold. Teknologi eksisterer ikke i et tomrom. Teknologisk utvikling avspeiler i siste instans samfunnsmessige forhold og maktforhold i samfunnet.

Den teknologideterminisme som Steen og mange andre politikere i dag åpenbart bekjenner seg til, fungerer først og fremst som en ideologisk overbygning for dem som ønsker å forsvare dagens maktforhold, eller som ikke har evne eller vilje til å bekjempe disse forholdene. Hvorfor går ikke Steen bak teknologien, til maktforholdene i økonomien? Da vil han raskt oppdage at store deler av det som med et svært upresist begrep blir kalt globalisering, er bevisste strategier fra multinasjonale selskaper, finansinstitusjoner og regjeringer.

Globaliseringsprosessen må analyseres i sin konkrete historiske og samfunnsmessige sammenheng. Det er ikke "globalisering" som sådan som er problemet, men den særegne formen for globalisering som i dag foregår fullstendig på finanskapitalen og de multinasjonale konsernenes premissener. Dagens globalisering må ses i sammenheng med markedsliberalismens seiersgang verden over siden begynnelsen av 80-tallet. En politisk utvikling som har ført til en massiv endring av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Mye av dette ikke bare kan, men må reverseres.

Det blir også helt meningsløst når Steen skriver at "det som allerede har skjedd og som er ugjenkallelig, er for det første at vi har beveget oss vekk fra en situasjon der nasjonale regjeringer styrer økonomien. Markedet har tatt over mer og mer. Det har skjedd uten at noen politisk forsamling har besluttet det" (s. 293-4, min kurs.). Dette er mildt sagt en oppsiktsvekkende påstand. Dessuten må Steen åpenbart være inhabil.

De to tyske forfatterne av Globaliseringsfellen, Hans-Peter Martin og Harald Schumann, har en annen og langt mer troverdig versjon: "Avtale for avtale, lov for lov, var det hele tida regjeringer og parlament som med sine beslutninger fjernet barrierene for den grenseoverskridende flyten av kapital og varer. Fra frigivelse av valutahandelen via det europeiske indre marked til den stadige utvidelsen av verdenshandelsavtalen GATT, har regjeringspolitikere i de vestlige industrilandene systematisk skapt den situasjonen som de ikke lenger er herre over" (1998: 18).

Steen videreformidler også den meningsløse påstanden at kunnskap og kompetanse nå har blitt det nye produksjonsmiddel, og at eiendomsretten til produksjonsmidlene dermed er overtatt av dem som besitter kompetansen. Den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital oppheves selvfølgelig ikke fordi om en (økende) del av arbeidskrafta tilføres høyere kompetanse og flere formelle kvalifikasjoner.

At kapitalen er avhengig av arbeidernes innsikt, kompetanse og kunnskap er ikke noe nytt i historien. Tømmerfløtere, jernstøpere, elektrikere, sveisere, sykepleiere, banevoktere osv. har alle vært i besittelse en kunnskap som ikke kunne erstattes av hvem som helst. Deres styrke i forhold til arbeidsgiveren har vært avhengig av om det har vært overskudd eller underskudd av dem på arbeidsmarkedet – samt av hvor godt de har vært organisert.

Selvfølgelig endrer likevel arbeidsmarkedet seg. Flere og flere har høyere utdanning, og utdanning blir stadig viktigere. Dette fører imidlertid ikke entydig til at stadig større grupper arbeidstakere blir "privilegerte". Det foregår nemlig også en motsatt utvikling, der tidligere "høystatusgrupper" proletariseres i takt med at deres antall øker. De får status, lønns- og arbeidsforhold som på stadig flere områder ligner andre lønnsarbeidere. Tenk bare på hvordan yrker som lærer og sykepleier har endret seg de siste 50 år – og hvordan fagorganisasjonene deres har utviklet seg.

Steen tar til orde for en ny samfunnskontrakt, eller et stort, globalt kompromiss mellom arbeid og kapital. Dette er åpenbart en viktig del av den tredje vei. Men skal man etablere et nytt klassekompromiss, kan det være nyttig å analysere det kompromisset som har ligget til grunn for samfunnsutviklingen først og fremst i Nord-Europa i etterkrigstida, og som for tida er i forvitring.

Symbolsk kan vi datere kompromissets etablering til 1935, da Arbeiderpartiet i kriseforlik med daværende Bondepartiet overtok regjeringsmakten, og LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) inngikk Hovedavtalen, "arbeidslivets grunnlov". Det var imidlertid først og fremst i etterkrigsåra dette kompromisset ble strukturelt befestet gjennom en rekke lover, avtaler og reformer, som sikret den jevne kvinne og mann en rekke styrkeposisjoner, rettigheter og sosiale sikkerhetsnett.

Kompromisset hvilte på en sterk fag- og arbeiderbevegelse på den ene siden, og en kapitalisme i stabil og sterk økonomisk vekst på den andre siden. Den jevne velstandsutviklingen og de viktige velferdsreformer som veksten i økonomien ga rom for, var forutsetningene for at de fagorganiserte skulle gi sin tilslutning til kompromisset. Så lenge kapitalismen blomstret og arbeidstakerne fikk sin del av verdiskapningen, var det da også sterk oppslutning om denne politikken.

LOs bidrag i kompromisset var å akseptere den kapitalistiske organisering av økonomien, den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og arbeidsgivernes styringsrett. Samtidig sørget LO for, med hard hånd, å opprettholde arbeidsfred og en sterkt sentralisert kontroll med og tilbakeholdenhet i lønnskampen. Forenklet sagt var velferdsstaten og velstandsutviklingen det fagbevegelsen fikk igjen for å oppgi sitt sosialistiske prosjekt, ettersom klassekompromisset jo var solid etablert innenfor rammen av en nasjonalt regulert kapitalistisk økonomi.

Klassekompromisset var imidlertid en skjør konstruksjon. Ettersom fagbevegelsens styrkeposisjoner i kompromisset delvis hvilte på den kapitalistiske økonomiens sterke vekst og stabilitet, ble disse posisjonene raskt undergravet når systemet kom i krise. Det er nettopp det som har skjedd de siste par tiårene. De økonomiske krisetendensene siden begynnelsen av 70-tallet har resultert i skjerpet kamp om markedene, og kapitalkreftene har vært på offensiven for bl.a. å redusere kostnadene i produksjonen – gjennom å svekke fagbevegelsens rettigheter, holde lønnsutviklingen nede og redusere de offentlige utgiftene, det vil si velferdsstatens økonomi. Hittil har imidlertid den særnorske konjunkturen med store oljeinntekter bidratt til å dempe presset på velferdsstaten her i landet.

Steen påstår at "i vår del av verden er det allerede lenge siden arbeidsgiverne innså at en sterk fagorganisasjon gir større trygghet og stabilitet i arbeidslivet og på arbeidsmarkedet, og derfor også tjener arbeidsgivernes interesser. Noen har kalt dette ‘det store kompromisset mellom arbeid og kapital’" (s. 95). I virkelighetens verden møter dagens arbeidstakere stadig mer aggressive og fagforeningsfiendtlige arbeidsgivere – også i vårt land, og i enda større grad i Sverige og Tyskland, for ikke å snakke om Storbritannia.

I Eric Hobsbawns bok om vårt århundre, Age of Extremes, trekkes eksistensen av Sovjet-systemet fram som en vesentlig forutsetning for utviklingen av velferdsstatene i vest. Analysen baserer seg på at arbeidsklassen i store deler av Vest-Europa hadde sterk sympati for sosialisme og kommunisme, og at en rå og umenneskelig kapitalisme kunne styrke denne tendensen. Det gjorde kapitalistene mer ettergivende i forhold til velferdsordninger, sosialdemokratiet ble sett på som et viktigt bolverk mot sosialisme og kommunisme.

Kommunistfrykten var med andre ord en vesentlig forutsetning for at kapitalkreftene overhodet aksepterte et historisk kompromiss med arbeiderbevegelsen. Paradoksalt nok bidro altså en mislykket økonomisk og politisk modell i øst til å menneskeliggjøre kapitalismen i vest. I dette ligger det selvfølgelig sterke begrensinger i velferdskapitalismen som fenomen.

Med sammenbruddet i Sovjetunionen og Øst-Europa omkring 1990 forsvant nemlig den eneste alternative samfunnsmodellen til kapitalismen, som dermed ikke lenger trenger å legge de samme bånd på seg i utviklingen av samfunnet. Kapitalen kan mer uhemmet enn noen gang de siste 80-90 årene forfølge sine økonomiske og politiske interesser. Derfor rystes i dag klassekompromisset fra 30-åra og konsensuspolitikken fra etterkrigstida i sine grunnvoller i hele Vest-Europa, og klassekompromissets viktigste resultat, velferdsstaten, settes under et økende press.

I en slik situasjon blir det mildt sagt illusorisk(som Steen) å tro at man gjennom statlig representasjon i globale eller regionale institusjoner, eller overnasjonalitet i seg selv, skal kunne legge grunnlaget for et nytt "stort kompromiss mellom arbeid og kapital". Skal man på nytt begynne å tøyle dagens globale kapitalisme, vil det være nødvendig med en massiv folkelig mobilisering. Det er et spørsmål om økonomisk og politisk makt, og kampen må forankres i de sosiale grupper som rammes av den globale kapitalens offensiv. Det er her mitt perspektiv skiller seg fullstendig fra Steens. Hans tro på EU som et avgjørende redskap til å tøyle kapitalkreftene, må ha fortatt seg etter å ha bivånet Oskar Lafontaines sørgelige skjebne i dette systemet, etter at han forsiktig tok til orde for en begynnende reregulering av den globale kapitalen. Da hjelper det tydeligvis ikke at sosialdemokratene kontrollerer eller dominerer regjeringene i tretten av de femten medlemslandene.

Det postindustrielle informasjonssamfunnet står sentralt i Steens samfunnsforståelse. Den tidligere omtalte teknologideterminismen utgjør en viktig del av dette samfunnssynet. Han hevder til og med at informasjonalismen er vår tids viktigste -isme, en -isme som til og med har ført til "mer av sosial eksklusjon og større ulikheter" i verden! "Dette skyldes", hevder Steen, "at kapitalismen i globaliseringens tid forfølger en hensynsløs logikk som ikke tar den menneskelige faktor med i beregningene" (s. 355). Så er det kanskje kapitalismen likevel da, som er den viktigste -ismen?

I sin stadig gjentakende avskriving av industrisamfunnet og fokusering på kompetanse som den eneste gjenværende produksjonsfaktor, bør Steen heller ikke glemme at nær 350.000 fortsatt sysselsettes i norsk industri, og langt flere i lavlønna, lavkvalifiserte jobber innen handel, transport og kommunal sektor. De sistnevnte sektorene er i vekst og vil dominere samfunnet i lang tid framover. De befinner seg langt fra det sjikt av høykompetente, datakommuniserende arbeidstakere som Steen tildeler en slags idyllisert rolle som overgår såvel deres antall som maktposisjon.

Ellers virker det som om heller ikke Steen kommer seg ut av den noe snevre vurderingen av velferdsstaten som sosialt verksted, der ofrene for et beinhardt samfunns- og arbeidsliv skal repareres. I et samfunn der stadig flere utstøtes og uføretrygdes, og der de psykososiale problemene i følge Steen vil bli fagbevegelsens store utfordring i framtida, er det kan hende på tide å snu problemstillingen. Hva er galt med et samfunn og et arbeidsliv som produseres slike problemer – i økende omfang og i takt med voksende velstand? Da holder det heller ikke bare å spørre hva som er galt med arbeidsmiljøet, slik Steen gjør, vi må gå videre og søke de underliggende drivkrefter som skaper det økende presset på arbeidstakere, elever og studenter. Da virker det i sannhet rørende enfoldig å reise som motstrategi at skolen skal utvikle "det kultiverte menneske", fordi "det kultiverte mennesket tar avstand fra at penger skal være ekvivalent med makt" (s. 236).

Arbeiderbevegelsens viktigste fornyelse på dette området ville være å endre fokuset – fra å "hjelpe de fattige" til å avskaffe fattigdommen. Med andre ord å skape et arbeids- og samfunnsliv etter menneskenes behov – og ikke omvendt, slik det i stadig sterkere grad utvikler seg under dagens markedsliberalistiske regime. Skal vi gjøre det, må vi konfrontere markedskreftene, vi må mobilisere og bygge allianser sterke nok til å presse kapitalens offensiv tilbake. Det er makt som gjelder, de multinasjonale selskapene, bank- og forsikringsinstitusjonene lar seg ikke overtale.

Det vi har opplevd de siste årene er en massiv forskyvning av maktforholdene i samfunnet, og det lar seg dermed ikke stanse av velmente, moralske oppfordringer – eller moralske fordømmelser, à la Reiulf Steen (s. 302).

Om jeg ikke deler Steens grunnleggende perspektiv omkring den tredje vei er det flere enkeltpoenger det er lett å slutte seg til. For eksempel hans avvisning av at vi ikke skulle ha råd til å opprettholde og videreutvikle velferdsstaten, spørsmålet er jo om vi vil. Eler hans konstatering av at for tida er det fagbevegelsen som utgjør den viktigste kraft for en fornyet venstreside i politikken. Det har lenge vært et av mine egne hovedpoenger, i alle fall at potensialet ligger i fagbevegelsen – gitt den traurige situasjonen i det som kaller seg den politiske venstresida.

Hans påstand om at vi står ved velferds samfunnets begynnelse, forblir imidlertid en tom proklamasjon. Hva overgangen fra velferdsstat til velferdssamfunn skal bestå i, får i alle fall ikke denne leseren tak i. Riktignok framstilles fraværet av den nære solidaritet som velferdssamfunnets største fare (s. 170), vi må ha mer av den nære omsorgen, mennesket må åpne for "kommunikasjonen mellom intellekt og følelser for å gjenskape empatien, evnen til innfølelse og samfølelse, det eneste grunnlaget for sann solidaritet" (s. 224), hvordan nå enn dette skal operasjonaliseres i et politisk program. Hvorvidt dette betyr at omsorgsoppgaver skal tilbakeføres fra det offentlige til privatsfæren, er ikke godt å si. Nettopp derfor forblir velferdssamfunnets innhold en gåte.

Svært så uklart er også innholdet i såvel "det nye venstre" som "den tredje vei". Riktignok adopterer Steen en del forslag fra de siste tiårenes samfunnsdebatten for å ha noe å vise til som sin "tredje vei". Og noe av det er overbevisende, f. eks. gir hans eminente forsvar for innføring av en allmenn samfunnslønn forslaget en fornyet og overbevisende aktualitet. Det samme gjelder forslaget om å slå sammen arbeids-, sosial- og trygdekontorene til ett reelt tjenesteytende velferdssenter for dem som trenger det.

Avvikling av fylkeskommunen til fordel for langt færre regioner, samt omfattende kommunesammenslåinger og langt større selvbestemmelse for kommunene er tydeligvis også en del av Steens tredje vei.

For øvrig gjør Steen en viktig distinksjon mellom individualisme og egoisme. Arbeiderbevegelsens kamp mot egoismen må ikke bli en kamp mot individualismen, mener han – og får min fulle støtte. I den grad individet er frigjort gjennom dette århundret, er det et vellykket resultat av den kollektive kampen. Individets frigjøring, i betydning økt selvstendighet og selvbevissthet, må være et sentralt mål i arbeiderbevegelsens kamp. Kollektivet står sterkest når det består av et samvirke av frie individer. Kollektiv kamp og individuell frihet er to sider av samme sak - og noe helt annet enn høyresidens forkvaklede "individuelle frihet" til å utbytte andre og være "sin egen lykkes smed".

Steens uforbeholdne forsvar for frihandel er vanskeligere å gi noen entusiastisk støtte til. Uten å gjøre meg til talsmann for proteksjonisme, som jeg anser for en blindvei i kampen mot den globale markedsliberalismen, må vi kunne ta inn over oss de massive negative erfaringene som en rekke U-land har oppsummert etter de siste omfattende handelsliberaliseringer i regi av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er uten tvil de rike vestlige landene som har profittert på den grenseløse frihandelen de siste årene.

Heller ikke kan jeg se noe stort behov for å redusere det statlige eierskapet i vårt land, slik Steen gjør seg til talsmann for, i tilslutning til sosialdemokraten Jens P. Heyerdal (s. 215).

Steen konkluderer med at Arbeiderpartiet alltid vil være underveis. APs 100-årige historie kan i kortform gjengis slik: (1) Etter en famlende oppstart, der kamp for de umiddelbare, materielle interesser står i sentrum, "politiseres" partiet; masseaksjon, "dynamitt i borehullene" og tilslutning til den kommunistiske internasjonale er veien som skal føre til sosialisme. Mest av alt handlet dette imidlertid om retorikk, i følge Steen (s. 74). (2) Masseaksjon oppgis som metode. Den parlamentariske vei velges og midlene for å nå sosialismen blir nasjonalisering/sosialisering - av bank- og kredittvesenet og kommandohøydene i økonomien, samt politisk styring og regulering. (3) Nasjonalisering/sosialisering oppgis, "det ble med ordene", som Steen skriver (s. 288), bedriftsdemokrati blir den nye måten å holde økonomien under demokratisk kontroll på. (4) Høyrebølgen skyller restene av det sosialdemokratiske arvegods overbord. Privatisering, deregulering og markedsorientering blir stuerent. "Den tredje vei" proklameres – uten mål, uten innhold - "veien blir til mens vi går" og "midlene er alt, målet intet" blir den nye politiske generallinjen. Kapitalismen anerkjennes som eneste gjenværende økonomiske system. Men den viktigste kapitalen sitter nå i menneskenes hoder. Klassekampen er dermed avviklet. Det er tid for følelser og empati. Moralisme blir sannsynligvis den viktigste gjenværende -isme. Steen har altså helt rett: De har alltid vært "underveis".

Reiulf Steens historiske rolle i DNA har i all hovedsak vært, gjennom sin eminente og velutviklede form for venstreretorikk, å legitimere ethvert skritt AP har tatt i høyreretning. Underveis representerer ikke noe brudd med denne posisjonen – tvert imot. Sånn sett fungerer boka som en sannsynligvis ufrivillig, men konkret, bekreftelse på Steens påstand om at det ikke er velferdsstaten, men venstresida som er i krise. Steen etterlyser en visjon, men klarer ikke å skape den.

Selv kan jeg påta meg rollen som den lille jenta i eventyret: Se, han har jo ingen klær på! Hvorvidt dette betyr at Arbeiderpartiet har tatt av seg de klærne de i det siste har gått i, og som de i følge Jan P. Syse hadde stjålet fra Høyre mens de var ute og badet i 80-åras høyrebølger, se det er en annen sak. Det kan være at de bare er til vask.