Hva betyr det at rett mann dukker opp på rett sted? Nordahl Rolfsens bok I arbeidets eventyrland er en reiseskildring fra verdensutstillingen i Paris i 1900. Som andre gode reiseskildringer kan den også leses som mye annet. Egil Børre Johnsen gjennomgår boken dels som et hundreårsminne og dels som et stykke aktuell opplysningslitteratur.

 

Anno 1900 eller 2000?

I forordet til den "grønne utgaven" av lesebøkene skrev Nordahl Rolfsen:

Det største er jo i vår tid ikke lenger utvidelsen av materielle grenser, men erobringen av nytt land på de åndelige områder. Å merke sig dette er for en liten nasjon en trøst og et håp. Viljens og intelligensens seire på alle områder, det tålmodige arbeides triumf, den etiske tyngdelovs usvikelighet og uforanderlighet, det er verdensansiktet således som jeg ønsker det vendt mot mine unge lesere.

Om vi ser bort fra "den etiske tyngdelovs usvikelighet" er formuleringene ganske identiske med faneordene fra dagens IT-ideologer. Dette rolfsenske utsyn, det være seg barnlig eller voksent, nådde sitt fremste litterære uttrykk ikke i lesebøkene, men i en annen bok som kom ut i år 1900. Denne boken kan leses som en spennende kommentar til hele lesebokverket. Men den kan også trekkes frem som et bortgjemt testamente det kan lønne seg å se nærmere på. La oss imidlertid først minne om gamletiden.

Tiden

Den som leser Nordahl Rolfsens tekster i dag, blir slått av en dobbelthet som kan tilskrives både tidsånd og forfatterpersonlighet. På den ene siden uro og farer; det spørs om ikke velmenende minnefortolkere har idyllisert bort mye av brutaliteten i Rolfsens lesebøker. I det tiåret da det norske folk ble politisert for alvor, var Rolfsen aktiv venstremann og vanket i miljøet rundt brødrene Ernst og Ossian Sars. Slik tilhørighet betød ikke uten videre noen trygg forankring. Radikalere som hadde løftet faner i 1880-årene, måtte døyve skuffelser på 1890-tallet. Rolfsens medarbeider Bjørnson hadde fått vingene stekket etter Ole Richters selvmord. Johan Sverdrup døde som en høyst mening stortingsmann det året leseboken kom ut. Da hadde rett nok venstremannen, norsklærer og rektor Johannes Steen, vært statsminister en tid, men det varte ikke lenge. Spekulanter gikk fallitt og bankene var ikke til å stole på; i Arendal førte jappenes spekulasjoner til stiftelsen av det nye norske arbeiderparti.

Folkets høvdinger falt ikke bare i Venstre. Lars Oftedal stod frem i St. Petri kirke og fortalte om forholdet til jomfru Garmoe. Parlamentarikerglansen fortok seg; på Karl Johan gikk politikerforakt og bohemidealer hånd i hånd. Arbeid kunne bli til "arbeid" og nasjon til "nasjon". Hånfliret kunne nok også den gang selge bedre enn politiske fraser som bare vekket gjengangerne. Ironien hadde vekstvilkår som tåler sammenligning med dagens.

På den andre siden var årene frem til 1900 utvilsomt også byggende år i Norge. Landet opplevde en høykonjunktur. I hovedstaden var antallet monumentale byggeprosjekter flere enn i 1999. Det er ofte blitt pekt på at Nordahl Rolfsens foreldre var henholdsvis sønnedatter og dattersønn av dikterbispen Johan Nordahl Brun. Like viktig er det nok at han kom av skipsbyggere. Både oldefaren og hans far igjen hadde verft i Kristiansand. Etterkommerne, som fetteren av Nordahls far, stiftet Elsero i Bergen og bygde skip på skip, minst 50 i tallet.

Det siste er en mer privat forklaring på en dominerende side ved Nordahl Rolfsens forfatterskap: En nærmest manisk tro på menneskets byggende trang. Arbeidet blir den bærende ideologi. Og på en særegen måte blir eventyret den viktigste litterære bærebjelken i dette hans arbeidsbyggverk. Enten forfatteren skriver om livets urimelighet eller om lille snille Fola Blakken, så beveger han seg i grenselandet mellom sakprosa og skjønnlitteratur på premisser som brøt med 1800-tallets pedagogiske konvensjoner. "Det gjælder at Kundskaberne passerer Fantasien som medium", heter det i hans foredrag "Skema eller Fortælling" fra 1903. Det at han gjør dette, og måten han gjør det på, kan leses som uttrykk for en moderne oppfatning av forholdet mellom skrift og virkelighet. I en av de mest kjente leseboktekstene hans, "Når dyrene snakker", bemerker fortelleren at vi jo alle vet at historiene ikke er sanne. For, sier han: "hesten og ulven og ræven og sauen og alle de andre dyrene paa fire, de kan ikke snakke". Men, fortsetter han, dersom det dyrene sier og gjør passer til dyr og mennesker, da "er historierne sande ligevel, endda de ikke er hændt". Og så kunne dyrene i fortellingen begynne å snakke, med den historienes til syvende og sist endegyldige sannhet som vi alle trenger for å vinne virkeligheten over på vår side. Gang på gang utnytter Rolfsen dette spennet i lese- og fortellingsbøker for barn. Og gang på gang vender han tilbake til det i foredrag og artikler. Våre sanneste historier har nemlig kanskje aldri hendt. Dette er en rolfsensk bevissthet som ikke forekommer hos hans konkurrenter. Den er samtidig et argument mot påstanden om at Nordahl Rolfsens egenart primært besto i å være på rett sted til rett tid.

Vi skal se om han ikke med sin glemte bok er på ganske rett sted også i dag.

Boken

Slig er arbeidets saga: det utrolige kan naaes; men veien gaar – som i eventyrene – gjennem tusende livsfarer. Og bare den som baade er klog og kjæk, vinder frem.

Boken heter I arbeidets eventyrland: smaa Historier om store ting: fortalt for mine Børn efter Hjemkomsten fra Verdensutstillingen i Paris. Det er en vanlig utseende bok på 280 sider med godt leselig sats, mange friske tegninger av Carsten Ravn og et snes begredelige fotografier i svart-hvitt. Innbindingen er enkel og delvis revnet i det eneste eksemplaret som er å oppdrive hos Nordahl Rolfsens etterkommere. Omslaget er en montasje hvor drøm og virkelighet koples med hjelp av våpenskjold, jernbane og tårn som vokser fra verdensutstillingen og inn i himmelen. På baksiden er boken mer lokal. Der får vi vite at forlaget nå gir ut en ny guttebok. Det er Bernt Lies Peter Napoleon. Fortællinger om en gut.

Boken fra Paris fikk ingen stor utbredelse, noe som kan skyldes formen. Rolfsens reportasje er eiendommelig både som tidsbilde og litteratur. Eventyret blir tøyd i mange retninger, som ramme og som tema. Det blir en ledestjerne for arbeid og opphøyes sammen med dét til en slags virkelighetens ideologi. Arbeid og eventyrlighet veves i hverandre; oppbyggelighet og forføreri løper side om side i en fremstilling som vel springer ut av sin tid, men som ligner lite på andre bekjennelser til fremskrittet; det vil si før vi kommer til teknologitroen hundre år senere.

Arbeidet

Nordahl Rolfsens lange reisebrev kunne vært programskrift for verdensutstillingen i Paris i år 1900. Den begeistrede observatør synes å fare gjennom samtlige paviljonger. Vi aner omfanget når han forteller at selv om besøkstallet på søndager lå over 400 000, ble det aldri trengsel. Ferden går rundt i Europa, men også til USA, Japan, Kina og koloniene i Afrika. Alt får plass i bygget som er reist til utstillingen: Det enorme Grand Palais like ved Champs Elysées. I dag pågår en stadig debatt om bygningen i Paris fordi flere politikere ønsker å rive den.

Nordahls datter spurte hvor mange gjenstander utstillingen rommet til sammen. Svaret er enkelt og overveldende:

Jeg tænker der var millioner af ting. Katalogen er 18 store bind, og der nævnes bare alle udstillerne, og hvad de udstiller, om de udstiller bøger f.eks. eller tøier eller kopper eller guldurer, eller hvad det nu er; men der staar ikke nævnt hvert enkelt ur, hver enkelt bog; og jeg tror ogsaa trygt jeg kan sige, at der er ikke et eneste menneske som har set altsammen – ikke Picard engang, generalkommissæren, som er manden for det hele; ikke Loubet, præsidenten, som blir vist om i hele udstillingen og maa ta den stykke for stykke, ligesom man tager piller.

Hvordan skal forfatteren klare å holde styr på all denne fortrinnlighet? Hans publikum er barn. Det skal med andre ord både forklares og oppdras, men uten at de sovner underveis. Han må vise dem hvordan alt er blitt som det er blitt; fabrikkene, gruvene, postvesenet, sjokoladen, pasteuriseringen – det har begynt i det små, med at noen drev og famlet og ikke ga seg før de kom minst et skritt videre. Et kapittel heter En elv som er tidlig oppe. Slik blir elektrisiteten bak cellulosen ikke bare en fysisk kraft fra Skiensvassdraget, men også et moralsk forbilde. Når det heter om elven at den står tidlig opp, er dette en hverdagspoesi vi kan godta. Alt bokens tittel gir jo beskjed om at det skal komme eventyr. Nå er forestillingen om virkeligheten som det største av alle eventyr gammel og banal. For hundre år siden var imidlertid Nordahl Rolfsen ganske tidlig ute med denne sin halvdokumentære innpakning. Og det spørs om han ikke var først ute med å la fenomenet arbeid bli den vare som skulle pakkes opp fra en hel eventyrbok – trykt på papir fra Union.

Et sted heter det: "Vi har faret afsted som om vi havde lykkens galocher. Alligevel kunde det være artigt at vide hvorledes man lager et par virkelige." Så følger en høyst nøktern beskrivelse av hvordan folkene på gulvet i fabrikken i Langlée vulkaniserer frem to og en halv million par kalosjer i året. Dette er fremstillingens ene lag: Detaljerte beskrivelser av produksjonsprosesser: Kautsjuk og silke, fyrstikker og kanoner, bomull og cellulose, sjokolade og karbid, maleri og postkort, ur og landkart. Fortellingen om kalosjene er av de nøkterne, og derfor i mindretall. Det andre laget består av lange historier om hvorfor sjokoladen er blitt så god, eller om hvordan fjellet gir slipp på mineralene sine. De skildrer også skjebnene bak produktet – fra gründeren som lykkes i alt og til det miskjente geniet som dør i elendighet. Vi møter Anton Wilhelm Fabers verdensblyant så vel som Robert Fultons første dampskip på Hudson River, men også den underkjente kunstmaler Millet, ruinerte boere – ikke negre – i Sør-Afrika, og velmenende spekulanter som går i hundene.

Temaet arbeidets storhet er bygget inn i alle de fortellinger som utgjør boken. Dette vil langt på vei si den begavede manns storhet, med to grunnvoller: geni og disiplin. Skaren av arbeidsfolk er med, men da som grupper i kulissene. Ferden gjennom porselensfabrikken i København begynner slik:

Vi passerer malersalene, ser paa kunstnerens arbeide, hilser paa de damer og herrer som snart vil skaffe fabriken den største udmerkelse, den store pris.

Men først og fremst er det én mand, fabriken kan takke for sit verdensry; det er han som viser mig om. Det er med porcellænsfabriken i Kjøbenhavn som det var med kvernen jeg fortalte om, og som kom til at male millioner. Den rette mand er kommet til rette sted. (...) I porcellænsfabriken kan det ikke nytte bare at være haandverker; det hjælper ikke hverken med "den lille ild" eller med "den store ild" eller med den tredje ild, hvis den ild mangler som er den første og sidste: kunstnerens ild.

De økonomiske reportasjer i norske aviser anno 1999 kan jo legges oppå dette sitatet. Også de handler i hovedsak om rett mann på rett sted. Det synes å være mer om å gjøre enn noensinne å vite hvor den rette mann befinner seg, enten han heter Norvik, Myklebust, Schnitler, Glad, Hågensen, Olsen, Korsvold, Hvistendal eller Opseth (nei, ikke Opseth).

Kunst som rikdommens kilde

I arbeidets eventyrland er noe så sjeldent som en populær økonomisk historie for barn. I tillegg er den noe enda mer sjeldent; en innføring i økonomi som stadig minner leseren om kunstens nødvendighet. Kunst er ikke primært utsmykning etterpå; den kommer før alt det andre. Det er ikke tilfeldig når bokens første del foregår i Nederland. Forfatteren kom seg med møye helt til Paris fordi det var så mange malerier som måtte betraktes underveis. Vi gjenkjenner bildeelskeren. Nordahl Rolfsens lesebok fra 1892 ble jo debutarena for en rekke av landets fremste tegnere.

Det kommunistiske manifest kom ut samme år som Nordahl Rolfsen ble født (1848), og Karl Marx bodde i Paris et par år før utgivelsen. Men politiske tenkere og økonomiske filosofer er det blitt liten omtale av i Rolfsens bok. Akkurat som disse må vike plassen for kunstnerne, blir direktørene stilt i skyggen av eventyrerne. Noen vil mene at massene er underrepresentert og kanskje fnyse av den sosiale idyll på side 112. Der hører vi om Emil Menier ("Til maanen paa chokoladeplader"), som ved blodslit og forsakelse skapte den europeiske mønsterfabrikk – endog med vuggestuer for de små barn:

I 1992 var det 100-årsjubileum for Nordahl Rolfsens lesebok i Norge. Statsråd Gudmund Hernes leide den gamle losjebygningen i Oslo til en hel dags storslått feiring. Det ble holdt taler og publisert skrifter. Året etter analyserte Bjørn Nic. Kvalsvik hovedtekstene i en artikkel i tidsskriftet Norsklæreren. Kvalsvik er skeptisk til forsøket på å gjøre Rolfsen til premissleverandør for reformarbeidet. Han hevder at Rolfsens normer for oppslutning om en arbeids- og deltakelsesmoral i nasjonalsamfunnet tilsvarer den protestantiske etikk slik den er blitt fremstilt av Max Weber. Der er arbeidet i seg selv et mål og lønn for strevet, det være seg her eller hisset.

Det er godt mulig at en grundig analyse av leseboken fra 1992 vil stadfeste et slikt synspunkt for en våken leser. Men hva så? Er ikke Rolfsen da på parti nettopp med den ånd som styrer oss når vi i dag kjemper for å bevare arbeidsplasser? For det er da vel ikke gitt at vi kjemper for arbeidsplassen utelukkende, eller primært, for å beholde lønna? Jeg tror svært mange i siste instans gjør det fordi de ikke tør å tenke tanken på ikke å ha et arbeid. "Livslang læring", eller "voksenopplæring", eller "etterskolering" – det er langt på vei skalkeskjul for en langsom, smertefull overgang til kollektiv arbeidsløshet og masseunderholderi. Trolig vil de aller fleste foretrekke en jobb der det produseres ikke helt nødvendige artikler fremfor å blir studenter som førtiåringer. Arbeidet er fremdeles en overordnet ideologi i våre liv, det være seg betraktet som idealisme og eventyr (Rolfsen), som materialisme (Thorbjørn Egner) eller som underholdning (dagens forfatterløse lesebøker).

I eventyrboken fra Paris blir arbeidet noe ganske annet enn en snill lønn for strevet. Det blir, i all sin ustyrlige uberegnelighet (ting kan alltid gjøres annerledes), en makt som med en kunstens nødvendighet utløser de magiske krefter i mennesket. Her finnes riktignok mange idealistiske forklaringer på store frembringelser. Men en skal heller ikke lete lenge etter klart materialistiske forklaringer på hvordan ting er kommet til. Om vi ikke kan kalle det et kollektivt eventyr, så får det iallfall massepreg på den måten at verdensutstillingen tvinger forfatteren til å inkludere "det meste". Selv forbryterne får sitt eget kapittel, med en grufull tegning av verstinger. Så progressiv at han hyller deres yrke er imidlertid ikke Rolfsen. (Selv om de har en vesentlig yrkesfunksjon, nemlig å avlaste alle oss om nesten begår de samme bommerter.) De slipper til for å dokumentere hvor langt man er kommet med å utvikle måleinstrumenter som kan bestemme kriminell identitet via hodeform.

Det er heller ikke lett å finne sterke religiøse eller pseudoreligiøse undertoner i denne boken. Arbeidet synes overordnet både ratio og Gud i kraft av sin eventyrnødvendighet. Med slik styring blir det mindre plass til det arbeidsslitet som i hundreår ikke var til velsignelse for andre enn aksjonærene. Den lyse entusiasme får rå grunnen på tvers av store faktamengder og flimmeret av sanseinntrykk. Vi har med andre ord å gjøre med en boklig dagsrevy fra året 1900. Men det er samtidig en dagsrevy også med motsatt fortegn av vår daglige dose: Der ble gjentatt mindre og bygget mer.

Verden

Valg av tema og lokalisering for verdensutstillingen må ha virket ganske selvsagt for hundre år siden. Paris var et sete for kunst og fremskritt. Frankrike var blitt en førende vitenskapsnasjon med blomstrende næringsliv og sosiale reformer. Nordahl Rolfsens arbeidseventyr er heller fattig på prinsesser. Også her kan vi sammenligne med leseboken. Amalie Skram fikk ikke være med der. Samme sted har blant andre Bjørn Nicolai Kvalsvik etterlyst kjente barnebokforfattere etter 1850, som Marie Wexelsen, Johanne C. Vogt, Bolette Nissen Gjør, Hermine Bernhoft. Ja, Rolfsen burde ha sett dem. Likevel skal han levnes et lite alibi. Det er kvinner som driver boken fra Paris. Uten kravene fra hans to døtre ville det hverken blitt fortelling eller styring på den. På og mellom linjene vender han stadig tilbake til dem og deres ofte skarpsindige synspunkter. Disse to pikene er individuelle nok, og det blir mer enn en løs påstand at det på sett og vis er deres bok. Videre kan man med litt velvilje peke på at kvinnene prosentmessig er bedre representert på tegninger og fotografier enn i teksten. Men en mannsbok er og blir det. Den aller første barneseng forfatteren søker til ved hjemkomsten, det er Lilleguts. Slikt kan man påpeke, i den ene hovedoppgave etter den andre som behandler Nordahl Rolfsen. Men hvem minner oss om at det er nøyaktig slik vi og våre medier til kjedsommelighet søker til de store Lillegutter i dagens politiske og økonomiske liv; ja, helt til sengekanten deres?

Europa dominerer fremstillingen. Enda kapitlet om Nordamerika bærer bokens tittel, blir denne verdensdelen ironisk nok avspist med bare tre og en halv side. Man stusser også over den kortfattede og litt reserverte presentasjon av Japan, som ikke er kommet særlig langt i visdom og produksjon, ser det ut til. I det hele tatt aner man at forfatteren kjenner seg på mer utrygg grunn når han slipper taket i sin egen verdensdel. Han er barn av en tid hvor Europa erobrer verden og forutså neppe et hundreår det motsatte gradvis vil skje.

Enkelte har vendt seg mot en bestemt type stoff som avisene gjerne bringer om lærebøker. Det gjelder sitatet med ideologisk slagside. Offentligheten er påpasselig, heldigvis, med å slå ned på slikt. Imidlertid hevder noen at denne kritikken er overflødig. Lærere og elever trenger trening i å selv å oppdage og slå ned på slikt. Hvis de unge ikke trenes til det via lærebøkene, hvor eller når skal de da lære det? I arbeidets eventyrland egner seg til slike øvelser. Forfatteren klarer ikke helt i å skjule sine kvaler når det skal skrives om krigsherrer og kolonier. Det ligger mye ambivalens i de fire kapitlene om afrikanske forhold:

Slaver blev levende begravet i den kongelige grav (dvs. i før-europeisk tid); andre blev bundet og kastet ned paa pladsen, hvor folket stod færdigt og saged hovederne af dem med sine rustne knive. Saa fortæller franskmændene. Er det sandt, saa kan en ikke ynkes over disse haandverkere fra Dahomey, som nu arbejder paa fransk grund.

Man er midt i den andre boerkrig, og forfatteren har problemer med å skifte vær og vind mellom partene. Beretningen om tilstanden i Transvaal avsluttes på underlig vis. Han er ikke sikker på om aktørene i et dramatisk møte har forsonet seg med hverandre: "Det hørtes som om de var bedrøvet eller vrede. Men det er jo muligt jeg tar feil. Det hollandske sprog høres altid saaledes. Altid er der noget ivrigt nederst nede i struben som kvæler dem, og som de vil ha luft for." Det kan ikke være lett for en verdensbegeistret forteller hverken å unngå eller å forklare et emne som krigen. Det høvde seg heller neppe for en venstremann helt å ta avstand fra krig i 1900. Kynisk eller ikke; han legger iallfall ikke skjul på at også fremstillingen av våpen krever geni og endog forsakelse. Her formulerer han seg flere steder på kryptisk vis, men aldri slik at han åpent fordømmer fremstillingen av krigsmaskiner. Det er så man sperrer øynene opp ved omtalen av kanonproduksjonen i Creusot. Avslutningsvis innlemmer han også den i arbeidets adelsvirke:

Kommer regnskabets dag en gang, hvem det saa blir med, saa er Schneider-Canet med at afgjøre regnskabet. Og skulde det bli med den magt som endnu er Frankrigs dødsfiende, saa kan en trygt sige at det blir ikke bare en kamp, hvor franske generaler og soldater staar mod tyske generaler og soldater, det er ogsaa en kamp, hvor arbeide staar mod arbeide.

Det spørs om forfatteren ikke er både klarere og myndigere når han forteller om verdens postverk eller om Pasteurs kamp mot de gale hunder.

Norge

Nordahl Rolfsen reiste til et sted der mye norsk alt hadde hatt utspring. Hjemme i Norge hadde man bare ett universitet å satse på frem til 1910 (da kom den tekniske høyskolen i Trondhjem). Med tidens tro på at naturvitenskapene skulle løse alle problemer, satset man i Kristiania primært på realfagene. Antallet norske naturvitere, matematikere og medisinere som søkte til Paris i denne tiden er, i motsetning til hva mange tror, dobbelt så høyt som tallet på humanister.

Nevner vi frankofile akademikernavn, innser vi raskt hvor sterkt vi må ha latt oss influere. Det gjelder forskere som bodde i Paris i kortere eller lengre perioder, og som gjorde seg gjeldende både i Frankrike og i Norge. Naturvitere som Vilhelm Bjerknes, Ole Jacob Broch, Daniel Isaachsen, David Hercules Tornøe, Hjalmar August Schiøtz, Søren Holth, Sophus Lie, Elling Holst, Kristian Olaf Bernhard Birkeland. Og i humaniora: Waldemar Dons, Arne Løchen, Gerhard Gran, Oluf Eilert Løseth, Christen Collin, Erik Lie, Andreas Aubert, Jens Thiis, Just Bing.

Matematikeren Elling Holst var for øvrig en skattet barnebokforfatter og blant de ivrigste bidragsyterne til vårt første betydelige barneblad, Illustreret Tidende for Børn. Det ble redigert av Nordahl Rolfsen. Han var like universell i dette bladet som i leseboken. Over tredjedelen av tekstene i førsteutgaven av leseboken var importert fra fjerne utland. Og kom via Norge til Danmark, hvor hele bladet ble oversatt og utgitt. I praksis tok Rolfsen således konsekvensen av en innsikt som først på 1990-tallet ser ut til kanskje å kunne bli alminnelig tankegods i Norge, nemlig at norsk kultur primært er basert på fremmede impulser og tradisjoner. Parallellen til I arbeidets eventyrland er slående. Også den siste er et konglomerat av personer og hendelser fra alle verdenshjørner.

Hva så med Norge i Nordahl Rolfsens europeiske verdensbilde? Både hans egen og Norges litenhet blir jo anskueliggjort i forhold til kontinentets verdensmestre i kunst, vitenskap og arbeid. Men det kan da ikke være meningen uten videre å henvise seg selv og fedrelandet til siste rad?

Nei, vi kommer. Vi kommer sent, men veldig godt. Det skjer først på side 222, med cellulosemaskinene i Skien-Union. Og dernest, på bokens syv siste sider, er det en norsk helt som rår grunnen: Vår store dambygger Gulbrand Gregersen. Det var han som reddet en hel ungarsk by, Szegedin, fra undergang ved å regulere elven Theiss. Byggverket holdt til og med stand ved storflommen i 1883: "Da kongen af Ungarn, keiseren af Østerrige, lønned denne bedrift med den høieste udmerkelse, og tog bondegutten fra Modum op mellem Ungarns adelstand, satte han bare sit kongelige og keiserlige segl paa det som har været kjendemerket for Gulbrand Gregersen hele hans liv: arbeidets adel." Slik får Norge siste ord i boken. Forfatteren, som begynte så ydmykt med å fortelle om hvordan han nesten ble borte i Paris, ender med å tildele en landsmann hedersplassen. Man er liten; man er så uskyldig at politiet ikke en gang griper inn om man går i veien for de få bilene i Paris anno 1900. Men man er liten med storhet, man har Ibsen og enda noen til. Det skal være usagt hvor norsk eller unorsk dette trekket er. Kanskje er det typisk for alle små, ferske nasjoner. Uansett er det svært så typisk for oss i dag. Vi har Ibsen og enda noen til.

Eventyret

Boken er et forsinket reisebrev fra forfatteren til barna der hjemme: "Mine børn tilegner jeg denne bog." Vi forstår imidlertid at de samme barn vil dele med andre; de har invitert strøkets andre unger. En hel skare er samlet idet han begynner:

"Jeg synes jeg har været i eventyrland," sa jeg til dem den første kveld; ikke mellem almindelige underjordiske, slig som de findes rundt omkring i haugene her, men mellem mennesker, som borer og skyder dybt under jorden; ikke mellem trold med ett øie, men mellem maskiner, som er lige store og sterke; ikke i Aladdins slot, som reiste sig paa en eneste nat; men i andre slotter har jeg været. [...] Jeg har været i arbeidets eventyrland.

Eventyr var noe han kunne. Dessuten hadde eventyret i løpet av 1800-tallet vunnet en posisjon som nasjonal bannerfører i europeiske stater; i politikk, oppdragelse, folkelesning og forskning. I arbeidets eventyrland er en spesiell manifestasjon av denne betydningfullhet. Det blir en reiseskildring som eventyrliggjør – ikke så mye steder eller hendinger, men fenoment arbeid. Som i eventyret har reisen en Askeladden-moral: Hold ut og vær kjekk! Slik fortelleren med oppbydelse av alle krefter og tross all hjemlengsel makter å gjennomføre runden i Paris, slik har alle de han skriver om på eventyrlig vis maktet det samme.

Det kan se ut som et dristig utgangspunkt. For tid og sted er jo preget av ratio: naturvitenskap, evolusjonisme og fremvekst av økonomisk-politisk filosofi. Men for en iakttaker av Rolfsens legning er det nærliggende å kople slikt virke til eventyret. I hans fremstilling blir kunst og fantasi drivkraften i både åndens og håndens arbeid. Vi kjenner igjen mønsteret i 1997-planen for norsk grunnskole. Det samme prinsipp styrer menneskesynet der. Det er bare ikke myntet ut i fortelling, men i stedet pakket inn i moteord som "kreativitet", "vekst", "integrerte mennesker" osv.

I likhet med Tommeliten og alle barn er bokens forteller så liten, og verden så stor. Forfatteren blir den skoleelev vi kjenner fra så mange barnebøker: han kommer litt for sent frem, han kan ikke sin fransklekse ordentlig, han imponeres og lammes, han forsinkes, glemmer, rødmer og glemmes. Skildringen av hvordan han prøver å mestre det franske språk for å ta seg frem blant jury-medlemmer ute i Vincennes er et kunststykke. I arbeidets eventyrland kopler et voldsomt stofftilfang og en tradisjonsrik sjanger på en særegen måte. Vi møter en reisende forteller som vandrer gjennom gatene slik Asbjørnsen gjorde det på skogsstier. Rammefortellingen passer til situasjonen. For det første er utgangspunktet en utstilling av prestasjoner som forfatteren i sin tur gir seg til å vandre på baksiden av. For det andre er denne hans egen prestasjon avhengig av oppdragsgiverne, som er barna. Han er ingen patriarkalsk figur som meddeler fakta; han er barnas referent og må te seg deretter. Eller snarere: Han kan te seg deretter. Det gir en viss frihet; blant annet til ikke å gi seg inn i altfor kompliserte resonnementer om den martialske atmosfære som tidvis skinner igjennom teksten. Slik blir resultatet en hybrid, et urbanisert folkeeventyr fra en pedagogisk observatør som rapporterer hjem til eget kjøtt og blod.

Et rekke av de bøker som i verdenslitteraturen har kommet til å stå som lærebøker for generasjoner, er ikke opprinnelig skrevet med et slikt formål. Et godt moderne eksempel er E. H. Gombrichs The Story of Art. Det siste tiåret er stadig flere forfattere er begynt å interessere seg for grenselandet mellom fagbok og lærebok. En av de mest spennende er Eirik Newth. Han skrev en spennende lærebok som gikk dukken fordi det sto det samme der som i en like spennende fagbok han skrev for samme aldersgruppe. Newths erfaringer tvinger oss til å stille spørsmålet om vi ikke trenger nye grenseoppganger. Etter mitt skjønn er dette nødvendig for skolen hvis tekstene skal overleve der. Og det er like nødvendig for forlagene hvis de skal overleve. Men de som vil gå opp ny vei, har en seig tradisjon å kjempe mot. For bøker som bryter tilstrekkelig sterkt med mønsteret til at vi har å gjøre med sann innovasjon, de har vondt for å slå igjennom i pedagogiske miljøer. I arbeidets eventyrland er en slik bok. For øvrig er det ikke vanskelig å påvise at noen av de læreboksatsningene som i moderne tid har slått mest feil, er de som mest lojalt og radikalt har forholdt seg til nye reformplaner.

Det har vært innvendt mot Nordahl Rolfsen at empiri og eventyr går i ett, slik at det moralsk nødvendige skille mellom det som er og det som bør være oppheves. Men det er vel for det første stadig et uløst problem hvorvidt skillet overhodet kan oppheves, og for det andre om det i så fall alltid bør oppheves. Uansett er det stadig like betimelig å drøfte dette spørsmålet: Ønsker vi å la barna møte neste årtusen via tekster med Nordahl Rolfsens verdensetos, eller via firkanter, rammer, oppgavebatterier og rastre i kulørte lærebokleksika?

LITTERATUR

Rolfsen, Nordahl (1900): I arbeidets eventyrland. Smaa historier om store ting. Fortalt for mine børn efter hjemkomsten fra verdensudstillingen i Paris. Forlagt af H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Kristiania 1900.

– (1903): "Skema eller Fortælling" i Egil Børre Johnsen (1987): Med Nordahl Rolfsens ord. En bok om skriftkultur. Aschehoug.

Kvalsvik, Bjørn Nic. (1993): "Narrativ og sosial identitet: Nordahl Rolfsen som sosialdemokratisk ideolog", i Norsklæreren nr. 5.

Kronen, Torleiv (1985): Ut over grensene. Norske vitenskapsmenn i Frankrike 1150-1940. Aventura.

Flatmoen, Arne (1995): Lesebokens fremtid – Nordahl Rolfsens lesebøker, Tano.

 

 

INNHOLD 1 2000

Leder: Fremtidene som aldri kom

Stig Sæterbakken: Litteraturen og det etiske

Asbjørn Wahl: Den tredje vei - Sosialdemokratiets nye klær

Jon Ronglien: Anarkismens triumf