"Hovedmålet for Verdikommisjonen er å bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet. Det er viktig å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati."

Slik lyder første paragraf i den regjeringsoppnevnte Verdikommisjonens mandat. Etter drøye to år er det enda færre som tar Verdikommisjonen på alvor enn da de startet opp, som den nyslåtte statsminister Bondeviks forsøk på å overby sin forgjenger "norske hus"-metafor. Den opprinnelige lederen er skiftet ut med en "angrende synder" med næringslivsbakgrunn, kommisjonen leverte sin midtveisrapport sist vinter uten at det avstedkom synlige reaksjoner noe sted i offentligheten, og i sin veldokumenterte, kritiske artikkel i dette heftet påpeker Kjetil Wiedswang at det på et tidspunkt var gått så langt at selv enkelte av kommisjonens medlemmer brøt ut i ukontrollert latter når den ble nevnt.

Måtte det gå slik? Svaret er sannsynligvis ja. Dette skyldes ikke primært at Verdikommisjonen fra starten av har manglet fokus eller vilje til å markere upopulære eller overraskende standpunkter, selv om dette har vært en gjennomgående tendens. Det skyldes heller ikke at mandatformuleringen lukter av dårlig kamuflert lavkirkelig moralisering og et romantisk syn på "lokalsamfunn". Kommisjonens grunnleggende problem er at den er opprettet av Staten Ed det mål å gjøre en jobb Staten per definisjon ikke skal gjøre i et liberalt samfunn.

Det viktigste resultatet av Verdikommisjonens eksistens er derfor at den har skapt et uløselig dilemma for dem som ønsker en verdidebatt. Nå som Staten forvalter verdidebatten, har jo landets innbyggere et sted å henvende seg med sine ideer og problemstillinger. Men samtidig ligger det i denne debattens natur at den ikke kan være finansiert og administrert av Staten. Samfunnet er jo noe annet enn Staten, enkelte ville endog si Statens motsetning. Det er bare i totalitære (eller naive, som i det norske tilfellet) samfunn at Staten påtar seg å gjøre det sivile samfunns viktigste oppgave, nemlig å kritisere samfunnet innenfra. Dersom kommisjonen hadde lykkes i sitt mål om å styre den offentlige verdidebatten i samfunnet, ville den virkelige verdidebatten bli tvunget til å gå under jorden.

En mer urovekkende tolkning ville være at Verdikommisjonen er en automat som ler av vitsene dine hvis du legger på en femmer, og at det er behov for den ettersom ingen andre ler – kort sagt at tomrommet den foregir å fylle er reelt. Wiedswang rapporterer at Flekkefjords innbyggere ikke har merket stort til kommisjonens arbeid. Det skal man være glad for. Virkelig grunn til bekymring ville det ha vært om de hadde svart at de heretter ikke trengte å befatte seg Ed spørsmål om samfunnets verdigrunnlag, ettersom Staten tok seg av dem.

[Thomas Hylland Eriksen]